– Kreftdiagnosen kom med et voldsomt alvor. Jeg hadde en stor svulst i lungen som ikke lot seg operere, og husker at jeg spurte: «Dør jeg nå?»
– Stemningen snudde brått til det bedre da jeg fikk en gentest av svulsten, og det viste seg at det fantes en helt ny medisin som kunne ta knekken på akkurat denne typen lungekreft.
Optimismen fra legene som fortalte at vi nå hadde en stor verktøykasse full av behandling vi kan bruke, ble et vendepunkt. For jeg skulle ikke dø. I stedet sa legene at jeg skal leve så lenge at jeg vil rekke å bli lei av å se dem. Men det blir jeg aldri, de er livlina mi.
Legene har vært veldig flinke til å formidle håpet. De sier stadig vekk at jeg skal bli en gammel dame. «Du skal sitte på gamlehjemmet, og så skal noen åpne journalen din og si: «Nei, sjå her, hu har faktisk hatt lungekreft!» sier de. Da får jeg også trua.
Jeg skjønner at legene på sykehuset har en veldig hektisk hverdag og står i mye. Men det merker ikke jeg noe til, for det klarer de å legge bort i møte med meg som pasient. Jeg opplever at de ser meg, de møter meg som et helt menneske, og de bryr seg virkelig.
De er engasjert i forskning og i å lære opp nye leger. Jeg føler at jeg er del av et veldig trygt behandlingsmiljø der det er stort fokus på å være oppdatert på det siste nye. Det har vært helt avgjørende for meg, for tablettene som krymper svulsten min har bare vært brukt i Norge i noen få år.
Jeg merker at medisinen virker, og kjenner på en voldsom takknemlighet overfor helsevesenet. Kreften min var uflaks. Genmutasjonen var flaks. Og at denne medisinen finnes, og gir meg så mye ekstra tid? Jeg føler meg heldig.
Samtidig berører det meg voldsomt å høre om de som ikke får behandlingen de trenger. Det gir meg en fysisk reaksjon når jeg hører sånne historier, jeg blir opprørt og lei meg.
Jeg hører om folk som trenger medisin som ikke er tatt i bruk i Norge, og som kjøper den selv. Jeg forstår desperasjonen deres, vi snakker om liv og død her. Jeg bor aleine og har fem sønner som nå er voksne. Hvis jeg måtte ha betalt min egen medisin, vet jeg ikke om jeg hadde fått lån til det.
Kjersti Kilskar (51), Grong
Hva er viktig for deg?
Norske pasienter må vente gjennomsnittlig 500 dager fra en medisin er godkjent i Europa til den tas i bruk i Norge. Selv om ventetiden på nye medisiner var kortere i 2024 enn i 2023, er den fortsatt lenger enn i 2021.
Vi har mye å ivareta i helsetjenesten, men pilene peker feil vei på en rekke områder.
Fortell oss om din hjertesak ved å stemme i skjemaet under.