Livet kan ikke vente

I et hjørne i et lite behandlingsrom på Akershus universitetssykehus sitter Lars Ødegård. Det pludrer fra en radio, sola titter inn gjennom vinduet. Pasienten blir servert en skive med egg og kaviar, saft og kaffe.

Sykepleier Silje Kjelling finner fram til en god åre i den ene underarmen, kobler på slangen og lar den gjennomsiktige væsken sakte finne veien inn i Lars’ kropp. Stemningen er god, samtalen er uanstrengt. Det er lite som forteller om et stort, underliggende alvor.

Alt håp ute?

Men alvoret er der, og det har et navn: Lungekreft, stadium 4.

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne opereres og ikke stråles. Det var veldig lite igjen å gjøre. Legen sa jeg tilhørte en gruppe der overlevelsesraten var under fem prosent. Det var like før jul, og det så veldig mørkt ut. Jeg trodde det var den siste jula jeg skulle oppleve.

Lars Ødegård

Beskjeden var brutal, men Lars tror kanskje familien tok den enda verre.
– Selv var jeg bare nødt til å bli med på denne runddansen, men jeg merket jo hvor maktesløse de rundt meg ble, sier Lars. Han har blitt blank i øynene.

– Det var særlig tøft for datteren min på 20. Hun mistet matlysten og fikk ikke sove. Hun har alltid vært skikkelig pappajente.

Et lite mirakel

Det er januar 2018. Jula har passert på et vis for Lars Ødegård og familien. På nyåret får han en oppløftende beskjed: Testene viser at han kvalifiserer til immunterapi. Kan den nye behandlingen som aktiviserer kroppens eget immunforsvar til innsats mot kreften, gi nytt håp?

Svaret sitter foran oss i behandlingsrommet på Ahus. Det er ikke første, men 23. gang han får påfyll av væsken som gir kroppen en livsviktig boost hver gang. I halvannet år har han jevnlig fått påfyll av den nye mirakelkuren.

Det er det legen kaller det: et lite mirakel. Svulstene som hadde spredd seg til skjelett og lymfer, er borte alle sammen. Morsvulsten, som satt i den ene lungen og hadde diameter som en golfball, er redusert til en ert. Lars har håp om at den skal være helt borte når behandlingen er fullført om et halvt år.

Mange følelser

Kjempeheldig og kjempeprivilegert. Det er de to ordene han bruker om sin egen situasjon.– Jeg er heldig som responderer så godt på behandlingen, og privilegert fordi jeg bor i et land med et velfungerende helsevesen. Jeg har hatt flaks.

Det er noe jeg har kjent på mange ganger, en litt sånn følelse av urettferdighet på vegne av de andre; hvorfor skulle akkurat jeg være så heldig når så mange andre ikke får de samme mulighetene? Det gjør det nesten litt ekstra vondt.

Takknemligheten Lars kjenner på, står i sterke kontrast til avmakten og sinnet hos en rekke andre pasienter. De som får andre prøvesvar. De som opplever at legene ikke har noe mer å tilby. De som må vurdere å selge hus og hytte for å få behandling på et privat sykehus.

Nytt håp til flere

Men kanskje var det noen med makt som lyttet til samtalen vår denne formiddagen. Uken etter ble den nye behandlingen likevel innvilget til alle lungekreftpasienter med ikke-småcellet lungekreft. Det gir nytt håp om et lenger liv for nær tusen lungekreftpasienter årlig – mødre og fedre, sønner og døtre som igjen kan legge forsiktige planer for fremtiden.

Lars Ødegård håper det betyr en snarlig endring i beslutningsprosessene. 

– Det er gledelig og fornuftig at beslutningstakerne har snudd i denne saken. Det triste er at historiene viser samme prosedyre gang etter gang; først avslag og stor fortvilelse hos mange, deretter stor medieoppmerksomhet og politisk fokus, og så endelig en beslutningsendring.

I tiden det tar inntreffer mye fortvilelse, lidelse og i verste fall tap av liv. Derfor burde man lytte til Kreftforeningens råd om å innføre en «vente-beslutning» hvor medisiner som er klart anbefalt fra faglig hold, får en midlertidig godkjenning inntil en endelig beslutning foreligger.

Gjenerobrer hverdagen

Lars responderte raskt på immunterapien. Såpass at kona hans i fjor ba ham vennligst komme seg tilbake på jobb igjen. 

– Jeg begynte å gå på veggene, kona mente jeg ikke var til å ha i hus. Så da sa jeg opp sykmeldingen og gikk tilbake på jobb. Så snart han var tilbake følte han at han hadde gjenerobret hverdagen.

– Det gjaldt å få livet tilbake på skinnene igjen. Jeg har vært gjennom en periode hvor jeg trodde jeg så slutten på skinnegangen. Det å være tilbake i vante gjenge er en ubeskrivelig god følelse.