Liv Tjøstolvsen (64) har fulgt mannen sin gjennom tre kreftbehandlinger over fire år. Til sammen har det blitt 19 turer med pasientbussen fra Arendal til Oslo og utallige møter med helsepersonell. Mat og ernæring har aldri vært tema.
I 2014 plages Liv Tjøstolvsens 70 år gamle mann med et sår som ikke vil gro nederst på leggen. Antibiotika ser ut til å kurere det, men etter en stund er såret tilbake. Nå er det blitt svart og blødende og det akselerer voldsomt.
Snart blir han henvist for å få fjernet en utvekst i såret som legene mener er arrvev. Ingen har mistanke om noe alvorlig. En augustdag kort tid etter drar Tjøstolvssens mann alene til sykehuset i Arendal, det ligger bare fem minutter unna, dette er en smal sak.
Men snart kommer han hjem igjen med uforrettet sak.
– Har de lurt deg igjen? Har de ikke fjernet arrvevet?
– Jeg har visst kreft, jeg, svarer han kort.
En lege ved Arendal sykehus har dratt kjensel på noe han kaller sarkom, en fellesbetegnelse på kreft som oppstår i kroppens bevegelsesapparat og bindevev, gjerne med diffuse symptomer.
I september blir han operert ved Radiumhospitalet og før jul blir fem uker strålebehandling igangsatt. Hjemme igjen i Arendal kommer hjemmesykepleien og skifter på såret daglig. Strålingen har gjort huden tynnslitt og det er strevsomt å få såret til å gro, men omsider normaliserer livet seg igjen.
På vårparten et år senere dukker det opp en kul på leggen, på samme bein. Tjøstolvsens mann må under kniven på nytt. For å tilpasse behandlingen må han først en tur på vekta.
Mat ikke vektlagt
– Hvor mye veier du, spør legen.
– 76 kilo, svarer den 183 centimeter høye pasienten. Det er det han har veid så lenge han kan huske.
– Hmm, vi får nå se på det, svarer legen mistroisk. Og ganske riktig: Vekten viser 68 kilo.
Siden det første inngrepet i 2014 har Tjøstolvsens mann fortsatt å leve som før. Han har klart å komme seg tilbake på sykkelen og syklet lange turer, gjerne to ganger om dagen. Han har fortsatt å spise sunt og godt med grønnsaker og frukt slik han alltid har vært opptatt av. Men operasjon og strålebehandling, rekonvalesens og mental belastning har krevd sitt. Resultatet, nå som han står overfor nok et inngrep, er at åtte kilo har blitt igjen på veien.
– Hva sa legen når de så at han hadde gått såpass ned i vekt?
– Ingenting. Absolutt ingenting. Dette var jo en del av en innleggingsrutine og da er det gjerne en turnuslege som tar seg av det. Han registrerte det han fant og la det inn i journalen. Utover det sa han ingenting, forteller Tjøstolvsen.
Pasienten selv er heller ikke videre bekymret. Han har alltid vært slank og sunn og opptatt av at det er slik det skal være.
– Vi hadde jo sett tendensen, måtte endre buksestørrelse, ting hang jo ikke oppe lenger. Men selv var han ikke bekymret, han var bare glad for å slippe en «pølse i livet».
– Han hadde en bilring på magen?
– Nei. Han trodde det, men det var ikke tilfelle, smiler Tjøstolvsen og tegner et bilde av en slank, veltrent og på alle måter helsebevisst mann.
– Hva tenkte du selv?
– Jeg tenkte at hvis han går ned i vekt nå så har han ingenting å gå på dersom han for eksempel skal ha cellegift senere.
Omtrent i samme tidsrom deltok Tjøstolvsen på en workshop hos Kreftforeningen. Der ble hun kjent med hvorfor det er viktig å opprettholde vekt i forbindelse med kreftbehandling og i tiden etterpå, og hun lærte seg enkle metoder for å berike maten.
Som pårørende gjennom fire år har hun, i møte med helsepersonell, erfart problemstillingen som nesten ikke-eksisterende.
– Allerede i 2014, i forbindelse med at mannen min skulle behandles første gang, spurte jeg kreftlegen ved Radiumhospitalet om det var noe spesielt jeg kunne gjøre. Svaret var at det var viktig at mannen min fortsatte å gjøre som han pleide, at han fortsatte å sykle og bevege seg. «Også er det vel viktig med mat», spurte jeg legen. «Ja, god ernæring er alltid viktig» var svaret jeg fikk, minnes Tjøstolvsen.
– Det er den eneste setningen jeg har hørt om mat fra det norske helsevesen i forbindelse med min mann og hans kreftbehandling. Den har liksom satt seg litt fast, sier Tjøstolvsen, som synes det er rart at ikke mat – brennstoffet vårt – vies mer oppmerksomhet i forbindelse med kreftbehandling.
Etter inngrepet i 2016 fulgte nok et tilbakefall året etter – denne gangen hadde en kul dukket opp i lysken. Nok en gang var inngrepet vellykket. I disse dager venter de på nye prøvesvar som kan fortelle om kreftcellene igjen forholder seg rolig, eller om det er påvist spredning til andre steder i kroppen.
– Jeg spiser jo det som blir satt foran meg
Tjøstolvsens mann er tilbake på 72 kilo. Han ser ikke lenger ut som en kreftpasient. Det er ifølge Liv ikke bare hennes fortjeneste; nylig tilbragte han fjorten dager på et rehabiliteringssenter og spiste både dessert og kake.
– Han liker verken dessert eller kake, «men setter noen det foran meg så spiser jeg jo maten min», hermer Liv.
Hun har selv god erfaring med å «smugle» nødvendige mengder fett inn i maten hjemme. En klikk smør her, en dæsj med fløte der.
– Det må skje i skjul, han vil ikke bli tjukk, ler hun.
Selv har hun aldri tenkt på kalorier som noe verdifullt i seg selv.
– Man er jo gira på sunnhet, på frukt og grønt, på vitaminer og mineraler. Men at behovet kan endre seg ved sykdom, det er det ingen som sier noe om. Derfor er det veldig flott at Kreftforeningen retter oppmerksomhet på temaet i sine kanaler, mener Tjøstolvsen.
Tjøstolvsen er takknemlig for all hjelp og enestående behandling mannen hennes har fått gjennom flere år. Basert på egne erfaringer skulle hun imidlertid gjerne sett at mat var et tema som var hyppigere framme gjennom behandlingsforløpet.
– Som gammel lærer er jeg et kunnskapssøkende menneske. Det er mannen min også. Det hadde ikke vært noen utfordring å inkludere ham i en samtale om å spise regelmessig, om å spise ernæringstett… det ville gått rett hjem hos ham. Det kan ikke bare være de pårørende som skal få det ansvaret, synes Tjøstolvsen, som mange ganger har spurt seg selv om hvordan det ville gått hvis hun ikke hadde vært til stede.
– Jeg er heldigvis glad i å lage mat og prøver å ikke slumse, men lage skikkelig mat, kjøper høne og lager frikassé, lager saus fra bunnen, finner en sjokoladebit til kaffen. Når maten blir servert, da spiser han. Det er ikke godt å si hvordan det hadde blitt ellers, sier Tjøstolvsen.