En gang i framtiden kan vi kanskje forutsi akkurat hvem som står i fare for å utvikle livmorhalskreft. Forsker Ane Cecilie Dæhli Munk skal prøve å finne ut mer om hvordan vi kommer dit.
Kan nye prognostiske markører gjøre framtidens forebygging av livmorhalskreft enda bedre og mer presis – ja, faktisk skreddersydd for hver enkelt kvinne?
Det håper både Kreftforeningen og Ane Cecilie Dæhli Munks forskningsgruppe. Kreftforeningen anser dette prosjektet som så lovende at vi har valgt å støtte det med nær 8 millioner gjennom årets store forskningstildeling.
– Dette er fantastisk! Dette har vi jobbet for så lenge, sier Munk, når hun får de gode nyhetene overbragt fra generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.
– Jeg håper at vi skal kunne bidra til å øke kunnskapen om prognostiske markører i forbindelse med HPV-smitte og celleforandringer, fortsetter forskeren og gynekologen, som jobber ved Sørlandet sykehus.
Jakten på biomarkører
Munk leder en rutinert forskningsgruppe, som allerede har mye kunnskap på feltet, men som har store ambisjoner om å finne ut mer. Nå vil de forsøke å finne nye mønstre i rundt 1000 innsamlede vevsprøver.
Prøvene er fra kvinner med både lette eller sterke celleforandringer, og der det videre utfallet er kjent – altså om forandringene gikk fra lette til sterke celleforandringer, eller om de sterke celleforandringene gikk tilbake av seg selv. Dette er puslespillbrikkene som forskningsgruppen har å jobbe med.
Håpet er at det skal være mulig å kombinere informasjon om mikromiljøet i celleforandringen, den individuelle immunresponsen, HPV-type, samt annen informasjon, som alder, medikamentbruk og antall fødsler, for å finne noen felles biologiske markører som avslører kvinnenes risiko for kreft.
– Mer presise algoritmer for å avklare hvem som er i faresonen for å utvikle kreft, kan gjøre forebyggingen mer presis. Det vil vi gjerne bidra til, sier Munk.
Høye ambisjoner
Poenget med å screene for livmorhalskreft er først og fremst å klare å fange opp kvinnene før de utvikler kreft. Beregninger viser at uten screening ville det hvert år vært over 1000 tilfeller av livmorhalskreft i Norge, i stedet for de rundt 350 tilfellene det er nå.
I tillegg avdekker screeningen en del krefttilfeller i en tidlig fase, før det oppstår symptomer. Da er prognosen god, og behandlingen er mer skånsom enn senere i forløpet.
Likevel ønsker fagmiljøer og forskere å ha enda høyere ambisjoner for screeningen.
– Teknologien gjør det mulig å fange opp både HPV-smitte og mulige celleforandringer svært tidlig. Denne muligheten kommer likevel med en utfordring – fordi rundt 80 prosent av alle kvinner og menn smittes med HPV en eller flere ganger i løpet av livet, og for de fleste går smitten tilbake av seg selv, uten at det oppstår celleforandringer, forklarer Munk.
Man regner med at minst 30 prosent i aldersgruppen rundt 20–25 år til enhver tid er HPV-positive.
I prosjektbeskrivelsen skriver Munk at hos kvinner med lette celleforandringer utvikler 1 prosent seg til kreft, men selv sterke celleforandringer utvikler seg til kreft i «bare» 30 prosent av tilfellene.
– Utfordringen vår er at vi ikke har noen metode for å vite akkurat hvilke av disse celleforandringene som har potensial for å utvikle seg, og hvilke som kunne gått tilbake uten behandling. Dette er imidlertid prosesser som går over tid, og når vi avdekker sterke celleforandringer tar vi ikke sjansen på å vente for lenge for å se hvordan det går, sier Munk.
Det betyr at alle kvinnene i Livmorhalsprogrammet blir behandlet og fulgt opp på samme måte, noe som igjen betyr at mange kvinner går igjennom behandling med et inngrep for noe som kroppen kanskje kunne ordnet opp i selv.
Ny fase
Leder i Livmorhalsprogrammet, Ameli Tropé, skulle ønske at hun kunne tilby en oppfølging som var enda bedre tilpasset hver enkelt kvinne.
– Og da er forskning som dette helt avgjørende, sier hun
Behandlingen for celleforandringer er i utgangspunktet enkel, Den består av såkalt konisering, der legen fjerner den ytterste delen av livmorhalsen. Inngrepet er likevel ikke uten fare for komplikasjoner og bivirkninger.
– Blant det vi er mest bekymret for er for tidlig fødsel, infeksjoner og blødninger. Derfor vil det være så bra dersom Munk og hennes forskningsprosjekt kan finne noen nye mønster som kan bidra til kunnskapen om nøyaktig hvilke celleforandringer som blir til kreft – og hvilke som ikke gjør det, og som vi dermed kan være enda mer tilbakeholdne med å behandle, sier hun.
Tropé påpeker at Livmorhalsprogrammet er i stadig utvikling, og at med HPV-vaksine og de enda mer sensitive HPV-testene er programmet nå på vei inn i en ny epoke.
– Nå mener jeg at vi må over i en ny fase der vi screener alle med HPV-test for å forebygge enda mer kreft. Men da er det desto viktigere å finne ut nøyaktig hvilke celleforandringer som må følges tett opp og behandles, sier hun.
Følger spent med
Lederen av Livmorhalsprogrammet får støtte av generalsekretær, Ingrid Stenstadvold Ross.
Hun påpeker at Kreftforeningen over lang tid har satset på livmorhalskreft og forebygging, både gjennom forskning og gjennom kampanjearbeid for å få kvinner til å delta i screeningprogrammet.
Hun er glad for de betydelige fremskrittene de senere årene, med både vaksine og nye testmetoder i screeningen – men hun ønsker seg fortsatt enda mer offensive helsemyndigheter på dette området.
– Fortsatt er det lavthengende frukter her som vi raskest mulig bør plukke. Myndighetene må sørge for at hjemmetest kommer på plass i Livmorhalsprogrammet, og så bør vi unne oss den HPV-vaksinen som dekker flest HPV-varianter. Det håper vi at helsemyndighetene velger å sette av penger til, sier hun.
Nå følger Ross og Kreftforeningen spent med på resultatene fra Munks forskning.
– Og dersom de finner algoritmer og analyser som kan være av betydning for kvinnene som screener seg, så er mitt klare ønske at dette raskt og effektivt kommer inn i praksis i screening og utredning for livmorhalskreft, sier hun.
