Mysteriet frivillig arbeid

Vil «frivillighetsmotstander» Harald Eia, i en alder av 54, endelig gjøre som folk flest i Norge? Ta i et tak. Uten å få betalt.

Illustrasjon: Martin M. Hvattum

SKREVET AV
Harald Eia (54), sosiolog, komiker og programleder – senest for «Sånn er Norge» på NRK, der han forsøkte å finne svar på hva vi har gjort for å bli verdens mest vellykkede samfunn.

Foto: Privat

Som barn var jeg opprørt over at noen i det hele tatt kunne komme opp med ideen slaveri. For en forferdelig oppfinnelse. Én ting var at noen eide deg. Det var ille nok. Men for et barn, som jo på en måte allerede er foreldrenes eiendom, var ikke akkurat den siden av saken så forferdelig. Nei, det jeg virkelig reagerte på, var tanken på å jobbe uten å få lønn. Alle disse greske, romerske og amerikanske slavene som opp gjennom historien hadde måtte bære, vaske og lage mat uten å få betalt en krone. Ikke engang ukelønn, som jeg selv fikk. Riktignok uten å gjøre noe som helst. Men likevel. Det var uhørt. Dypt umoralsk.

Derfor ble jeg rystet da jeg kom borti konseptet frivillig arbeid.

Jeg var 12 år gammel og spilte på Bærums Verks lilleputtlag. Vi var med på en fotballturnering på Haslum. En av spillerne på vårt erkefiendelag, Lommedalen, var blitt hardt taklet og lå på bakken og vred seg i smerte. Inn på banen kom det løpende en mann og en dame i blå overaller. De løftet opp den skadede erkefienden vår og bar ham av banen og inn i et grønt partytelt. «Norsk Folkehjelp» sto det på teltet. Der inne sluttet gutten fra Lommedalen å gråte. Kanskje han ble lagt i narkose? Ingen av oss visste. Eller brydde seg nevneverdig. Det var tross alt en spiller som var laget av ren ondskap.

Jeg hadde nettopp blitt opptatt av dette med å tjene penger, så da far og jeg kjørte hjem til Rykkinn etter kampen, spurte jeg:

– De blir nok ganske rike de to legene som hadde satt opp et legekontortelt på Haslum? – For på en sånn fotballturnering blir jo folk skadet hele tiden. Særlig når de spiller mot sånne rå lag som Lommedalen.

– Nei, de blir ikke rike, lo far. Den litt korte, tørre latteren jeg kjente igjen når han prøvde å skjule at jeg hadde sagt noe rart. – Ikke er de leger, og ikke får de noe betalt heller.

– Er de slaver? Igjen denne latteren.

– Nei, de gjør det frivillig. De gjør det fordi de vil hjelpe.

De gjør det fordi de vil hjelpe. Det var så jeg ikke kunne tro helt på det.

Jeg hadde jo også lyst til å hjelpe folk, bevares. Men ikke bare for å hjelpe. Jeg ville først og fremst hjelpe for å få heder og ære. Pluss en god slump penger.

Harald Eia

Og det var ikke bare jeg som tenkte sånn. Sånn tenkte alle jeg kjente i Bærum. Vi snakket om det hele tiden i friminuttene, på vei hjem fra skolen, på disse uendelig lange lørdagene og søndagene hvor ingenting skjedde. Hvordan kan vi bli kjente og rike? Det var det store mysteriet.

Starte et band, bli rockestjerne og leve av salg av merchandise? God idé. Kjøpe noen aksjer og komme på forsiden av Kapital som Norges yngste millionær? Høres lurt ut. Utvikle et dataspill som blir utplassert på alle gatekjøkken, og som kunne loppe spillegale barn over hele verden for myntene deres? Å, det var drømmen. Men frivillig arbeid? For en gutt i Bærum på begynnelsen av 1980-tallet: totalt meningsløst.

Illustrasjon: Martin M. Hvattum

Dermed vokste jeg opp – ble ferdig med videregående og begynte på universitetet – uten egentlig å vite noe om frivillig arbeid. Først da jeg begynte å studere sosiologi, kom jeg borti det faktum at flertallet av det norske folk er med i en organisasjon hvor de utfører viktige samfunnsoppgaver uten å få betalt. Men selv da avfeide jeg det.

Jeg mente nemlig at dette var noe som snart kom til å forsvinne.

– Nordmenn blir stadig mer individualistiske og mindre solidariske, sa jeg ofte med livstrett mine til mine medstudenter i kantina på Samfunnsvitenskapelig fakultet på Blindern. – Og når samfunnet blir kaldere og folk mindre fellesskapsorienterte, vil det på sikt føre til at færre og færre gidder å gjøre noe uten å få betalt.

Underforstått: Dermed er det heller ingen grunn til å sette seg inn i dette med frivillighet. For det vil snart være like passé som å løfte på hatten for å hilse.

Men sånn skulle det ikke gå.

Da jeg med NRK-prosjektet Sånn er Norge vendte tilbake til sosiologien, innså jeg for alvor frivillighetens betydning for det norske samfunn.

Harald Eia

For ikke bare tok jeg feil når jeg spådde frivillighetens undergang. Min kyniske diagnose av den tiltagende kulden og egoismen i Norge var nemlig gal. Nordmenn bryr seg ikke mindre, de bryr seg mer om hverandre enn de gjorde før. Frivilligheten i Norge er derfor heller ikke på hell. Jeg tok også feil fordi jeg ikke innså hvordan nordmenns medlemskap i frivillige organisasjoner er med å skape den tilliten vi har til våre myndigheter og politikere.

Hvorfor er det sånn? Mest sannsynlig fordi folk da føler at de er med på å påvirke storsamfunnet. For om du er med i Kirkens Nødhjelp eller Mental Helse (eller det mindre kjente Nakkeforbundet), vil du kunne påvirke ditt lokallag. Og den tillitsvalgte fra lokallaget ditt vil i sin tur påvirke hva moderorganisasjonen din er opptatt av. Som igjen har innflytelse på hva folk i departementer og regjering bestemmer seg for. Det kan høres abstrakt ut, men flere studier har vist at denne kanalen til toppen via tillitskvinner og -menn fra det lille frivillige lokallaget er med på å gi oss alle en følelse av at det norske samfunn er et stort vi. Et system hvor vi alle blir lyttet til. Og som vi derfor stoler på.

Etter at lykkeforskere også fortalte meg at det å hjelpe andre gjør oss lykkeligere, har frivillig arbeid for meg plutselig seilt opp som en av hovedpilarene i det norske hus.

Ikke bare gjorde frivillig innsats det mulig å arrangere fotballturnering for meg da jeg var lilleputt. Nordmenns sans for frivillighet er sannsynligvis også en viktig grunn til at nordmenn i gjennomsnitt er mer fornøyde med sine liv enn nesten noen andre mennesker i hele verden.

Det er nemlig ikke alle land som får til dette mystiske som frivillig arbeid egentlig er. Og som bidrar til at vi i Norge er bedre rustet enn de fleste andre til å håndtere den vanskelige tiden vi nå skal gjennom.

En viktig lærdom, ikke minst for den 12-åringen som fortsatt lever langt der inne i sjelen min. En lærdom som burde få meg, i en alder av 54 år, til snart å gjøre som folk flest i Norge. Ta i et tak. Uten å få betalt for det.

Hjelp oss med å hjelpe flere

Nå er innsatsen fra frivillig sektor avgjørende. Kreftforeningen bidrar med hjelpetilbud der det offentlige ikke strekker til. Støtt oss i dugnadsarbeidet.

Felles krefter – Kreftforeningens magasin

Artiklene er hentet fra Felles krefter. Medlemmer i Kreftforeningen får magasinet i postkassen to ganger i året.

«Kreftforeningen representerer min røst i kampen mot kreft og støtte til dem som er rammet. Som medlem gir du dem også en stemme, som gjør at de fortsetter å være en kraftfull organisasjon.»

– John Roger Midtun

Var dette nyttig?