Søkk lekk

– Hvis jeg hadde visst at jeg skulle bli så mye plaga, da hadde jeg ikke tatt den operasjonen i det hele tatt, men heller latt det skure og gå.

Mørket har begynt å falle over Senjalandet. Inne i en opplyst stue i Bjorelvnes, rundt 20 minutter lovlig kjøring nordover fra Finnsnes, er nystekte fiskekaker og ertestuing i anmarsj og kaffen på gang. Det er lite å klage over.

Men de ti siste åra har det i sannhet vært nok å sette fingeren på i livet til Hans Takøy.

Det startet i 2003 med problemer med å late vannet. Takøy, den gang verneleder i Statens Vegvesen i Troms, opptatt av medarbeidernes helse og sikkerhet, mente han fikk gjøre som han prediket: gå til legen. Etter andre gangs undersøkelse ringte legen og kunne opplyse at han hadde én god og en dårlig nyhet.

– «Ka vil du høre først?», spurte legen.

– Nei, i og med at du ringer meg, har jeg jo såpass omløp oppi boksen at jeg like greit kan få den gode nyheten, gjenforteller Takøy.

Den gode nyheten var at kreften ikke var aggressiv, men kunne overvåkes. Det innebar kontroller fire ganger i året. Helt fram til 2011. Da hadde prostatakjertelen vokst seg så stor at vannlatingen nesten stoppet opp. Takøy husker en særlig smertefull natt.

– Jeg ringte til helsesenteret midt på natta, det gjorde vondt som tusan. Da jeg kom inn på morran og en lege fikk satt inn et kateter… Det kom ut halvannen liter, det var omtrent som at sola sto opp.

Å utvide urinveiene – å «høvle opp» opp som Takøy med mekanikkutdanning kaller det – var i hans tilfelle for risikabelt; det innebar risiko for at kreftceller kunne spre seg til andre deler av kroppen.

Operasjon ble nødvendig for å få bukt med vannlatingsproblemene, og Takøy hadde lest seg fram til de vanligste senskadene.

På størrelse med en Jaffa

Et par år tidligere hadde Takøys kone Elsa blitt diagnostisert med Alzheimers, og nå, i 2011, var sykdommen såpass framskreden at ethvert sexliv hadde opphørt. Med et parkert sexliv var valget enklere. Kjertelen som ble operert ut, som normalt veier omkring 30 gram, var i hans tilfelle på størrelse med en appelsin og veide seks ganger så mye.

En telysholder fra Tyrkia blir en prostatakjertel når Takøy forklarer.

Eventuell glede var kortvarig. For Hans Takøy, som i åtte år hadde hatt problemer med å tømme blæra, ble problemet snudd på hodet. Det som før ikke kom ut, kom nå til gangs.

– Jeg fikk ikke lekkasje, sier han og legger inn en kort pause.

– Eg vart søkklekk. Klarte ikkje å holde ei droppe innafør.

Etter operasjonen kunne han sette seg ned i en stol og klemme beina sammen. Det gikk greit, så vidt. Men i det øyeblikket han reiste seg for alt rett igjennom. Takøy ser ingen grunn til å legge noe mellom når han blir bedt om å fortelle hvordan det var.

– Det var jævlig. Et helsikes liv. Du satt jo der, ble asosial, kunne ikke dra til folk. Kunne jo pisse ut møblan.

– Lukt?

– Nei, det er jo gammel urin som lukter. Hos meg for alt rett igjennom. På det verste brukte jeg vel ti store trekantbleier hver dag, sier Takøy og reiser seg etter mer kaffe.

Tidligere, om han reiste seg slik, måtte han putte en hånd i buksa og regelrett bruke fingrene som en klype om han skulle slippe å få alt rett i buksa.

– Hva gjorde det med sinnsstemningen din?

– Stort sett anser jeg meg sjøl som en folkelig og noenlunde optimistisk fyr. Men for å si det enkelt: Det va svarte tak.

I tillegg til å være lekk som en sil, hadde han en alvorlig syk kone. Som om ikke det var nok klarte han å ødelegge den ene lårhalsen. Den daglige turen til postkassa, 200 meter oppi veien, gikk med en stor bleie, to krykker og gode pauser fram og tilbake.

Tørrere tider

Etter et halvt år med knipeøvelser – «kvinnfolkøvelser» i Takøys vokabular – kunne han greie å redde seg inn på do i tide. Takket være møysommelig trening kunne han også gjøre seg fortjent til det som skulle komme til å markere et vendepunkt: Han fikk satt inn en kunstig lukkemuskel.

Den gjør at han komme fram til toalettet i tide og har betydd forskjellen på et dårlig og et godt liv. Levetiden på den lille dingsen som er operert inn er på mellom 10 og 15 år.

– Eg har jo sjanse for å være dau før den må skiftes, sier Takøy med et smil.

Livet smiler omsider igjen. Han ble riktignok enkemann for to år siden, men med rimelig god helse finner han glede i livet. Fjorden, som vi så vidt kan skimte der ute i novemberkvelden, har spilt en viktig rolle hele livet. Fra han og broren var helt små ble de sendt av gårde av mor, først to kilometer på beina før de satte seg til å ro ut for å hente mat.

– Du var nødd å hente fisk for å eksistere, veit du, forklarer han.

I dag er fjorden rekreasjon. Det var den også da det sto på som mest. Såfremt han hadde muligheten, reiste han på fjorden for å få puste litt. Der var han for seg selv.

Når det er sommer og lyst drar han ofte utpå, men vinterstid ser han ingen grunn til å sitt hjemme og passe huset («det e jo reine hekle galskapen»). Da reiser han gjerne sydover til Tyrkia, blir gjerne borte et par måneder, og tar gjerne med seg en ekstra god venninne fra Finnmark. Det er planen også denne vinteren.

Ville valgt annerledes

– Mmm, supergodt, sier fotografen om fiskekakene.

– Supergodt, hermer Takøy og ler av begeistringen over noe så hverdagslig som fiskekaker.

Kakene lager han selvfølgelig selv, og når fangsten blir for stor, noe som skjer rett som det er, har han flere gamle damer i omegnen som vet å sette pris på å fersk fisk på døra.

Men alt er ikke bare fjord og fisk for Hans Takøy. Han hadde knapt rukket å betale medlemskap i Prostatakreftforeningen (PROFO) før han ble valgt til formann. PROFO står sterkt på Finnsnes.

Det er mye å ta tak i. Ikke minst kan informasjonen om vanlige senskader bli bedre. I alle fall har Takøy erfart det slik. Selv hadde han måttet lese seg fram til at inngrepet kunne gå hardt utover sexlivet, og ingen hadde heller fortalt ham at én av fem blir lekk.

– Først etterpå kom de med et hefte. Vær så god å lese, hermer han og blir brått alvorlig.

– Hvis jeg hadde visst at jeg skulle blitt så mye plaga … da hadde jeg faen ikke ikke tatt den operasjonen i det hele tatt, men heller latt det skure og gå. Men den informasjonen hadde jeg jo ikke.

– Hvorfor fortalte ingen deg om dette?

– «Nei», sa legen, «hvis vi opplyser om alt på forhånd så kjem dokker ikkje», forteller Takøy.

– Jeg forstår han jo nesten. Hadde jeg visst alt jeg vet i dag, hadde jeg jo aldri gått og vist meg der. Jeg hadde mista noen år av livet kanskje, men ja…

Takøy synes det mangler litt på at legene tar ut den hippokratiske eden – legeløftet sitt – fullt og helt. Han forklarer.

– Hjelpen de gir er ikke fullbrakt før det ikke er mer å gjøre, eller når jeg som bruker er fornøyd. Kanskje er de så opptatt av å fjerne kreften at bivirkningene kommer i andre rekke?

Blå sløyfe

Hver første onsdag i de mørke månedene i året er det kafé på den andre siden av brua, på Hyttekroa i Silsand. Her samles 10-15 mann til kaffe og prat om hva det skulle være – som oftest om noe annet en sykdom. Kreftkoordinator i kommunen har vært invitert, og lokalradioen har laget reportasje. Takøy drømmer om å flytte hele opplegget til syden vinterstid.

– PROFO Alanya?

– Ha, ha, ja det hadde vært noe.

Denne måneden mobiliserer PROFO til Blå sløyfe-aksjonen. Han håper aksjonen etter hvert kan bidra til flere kroner til forskning, men mer åpenhet om en sykdom mange fortsatt synes det er pinlig å snakke om er vel så viktig.

Rundt én av åtte menn vil få påvist prostatakreft i løpet av sin levetid. 

Erfaringene med lokalt opplysningsarbeid er gode. Takøy var selv en av flere mannfolk som sto fram i lokalavisen, og da de arrangerte folkemøte kom så mange at flere måtte sitte på gulvet.

– Mange sa at når vi turte å stå fram, skulle de pinadø tørre å komme på møtet. Åpenhet om det her er særs viktig, sier Takøy og har håp om at Blå sløyfe-aksjonen kan utgjøre en forskjell.

– Hovedhåpet mitt er at vi klare å få dette så allmenngjort at de som blir rammet kan si at de har fått prostatakreft, og ikke springe i kjelleren og låse døra.– Det er det aller viktigste. At vi ikke oppfatter det som en så pinlig sykdom at problemene med psyken blir større enn sykdommen. Se på Rosa sløyfe – brystkreft var jo også tabu, men det har de jo klart å snu helt.

– Vi e på vei, vi og.