I begeistringen over at tre av fire nå overlever kreft er det verdt å reflektere rundt hvordan vi omtaler det mindretallet som dør av sykdommen.
Nylig møtte jeg Kari Anne Fevang. Hun er styreleder i Melanomforeningen og har selv føflekkreft med spredning til hjernen. I skrivende stund finnes ingen effektiv behandling.
Selv om hennes egne prognoser er dårlige, fryder hun seg over alle de inspirerende historiene om personer som kjemper seg gjennom beintøff behandling og kureres. Men, som hun understreket: Det betyr på ingen måte at de nesten 11 000 nordmennene som dør av kreft hvert år, ikke har kjempet hardt nok.
– Mange sier og skriver fortsatt at noen taper eller vinner kampen mot kreften. Slik skapes et inntrykk av at utfallet avhenger av pasientens viljekraft og styrke. Men det er jo ikke sant, sa hun.
– I livets sluttfase kjennes det ikke godt å få dårlig samvittighet for kanskje ikke å ha prøvd tilstrekkelig, for ikke å ha holdt ut flere behandlinger og bivirkninger, la hun til.
Den samme uroen ga Åse Fløistad nylig uttrykk for i et brev til oss. Da hun fikk påvist brystkreft i fjor høst, var hennes første reaksjon å forby ektemannen å skrive i en eventuell dødsannonse at hun «tapte kampen».
– For dette er ikke en kamp. Det er uheldig celledeling, uflaks og arv, slo hun fast, og oppfordret oss alle til å sky ord som trigger skam, frykt og skyldfølelse hos pasientene.
Hvis vi noe oftere dropper merkelappene «vinner» og «taper», vil vi også hedre dem som, all grensesprengende forskning og behandling til tross, ikke overlever vår mest dødelige sykdom.
Fevang og Fløistad tar opp et tema vi i Kreftforeningen lenge har vært opptatt av. I nekrologer finner vi tusenvis av fortellinger om dem som «tapte kampen mot kreften», på internett ser vi minst like mange rørende historier om dem som vant.
Selv unngår vi alltid å bruke kamp- og krigsmetaforer i omtalen av pasienters opplevelser. Samtidig forteller mange kreftsyke at venner og kjente unngår å ta kontakt med dem, av frykt for å si noe galt. Den terskelen må vi for all del bygge ned, ikke opp. Vi bør fortsatt se gjennom fingrene med dem som slumper til å bruke slike uttrykk. Det skjer jo aldri av vond vilje.
Mitt språklige ønske for det nye året begrenser seg derfor til at vi alle skal bli litt mer bevisste på hvilke ord vi velger å bruke. Hvis vi noe oftere dropper merkelappene «vinner» og «taper», vil vi også hedre dem som, all grensesprengende forskning og behandling til tross, ikke overlever vår mest dødelige sykdom.