Vi kan alle få korona. Vi kan alle få kreft.

Tuberkulosen, som herjet landet for hundre år siden, ble regnet for å være en fattigmannssykdom. Det førte til at mange forsøkte å skjule at de hadde den. De holdt seg hjemme, smittet familiemedlemmer og fikk ingen hjelp. Skammen gjorde sykdommen tung å bære og vanskelig å stoppe.

Slik var det da hivviruset spredte seg for tretti år siden også. Mange av dem som var smittet turte verken å teste seg eller søke hjelp.

Jeg har fryktet det samme under korona. At skyld og skam og uthenging av grupper fører til at færre tester seg og smitten sprer seg.

Mange av oss er opptatt av at vi kan bli smittet av ukjente mennesker. Men det er jo slik at de fleste som får viruset, blir smittet av noen de kjenner. Vi kan alle bli rammet av koronaviruset. Åpenhet gjør det lettere å stoppe viruset og lettere å være smittet.

Skyld og skam er ikke bare en utfordring når det gjelder smittsomme sykdommer. Det er en utfordring når det gjelder andre sykdommer også. Det er ikke lenger tabu å snakke om kreft. Men det er fortsatt kreftsykdommer mange synes det er vanskelig å snakke om fordi de føler på skam eller skyld.

Tarmkreft har blitt kalt den tause folkesykdommen. Vi har hørt mennesker med denne typen kreft fortelle at de skulle ønske kreften var på et annet sted i kroppen, fordi det hadde gjort det lettere å snakke om den.

Det er ikke lenger tabu å snakke om kreft. Men det er fortsatt kreftsykdommer mange synes det er vanskelig å snakke om fordi de føler på skam eller skyld.

Vi vet at pasienter med lungekreft og deres pårørende også kan oppleve det som tungt å snakke om sykdommen. Det er svært alvorlig. Hvis de som blir rammet av sykdommer føler på skam, kan det føre til at de venter med å søke hjelp. Det kan i verste fall innebære at behandlingen kommer senere i gang enn den ville gjort med sykdommer det er mer åpenhet rundt.

Mange som har blitt friske av kreft, lever med senskader som kan være svært plagsomme. Det kan det også være vanskelig å snakke om. Tidligere kreftpasienter kan oppleve en slags forventning om at de bør være takknemlige over at de har overlevd, og ikke snakke for mye om plagene de opplever i etterkant.

Det har blitt mer åpenhet om kreft, både innenfor og utenfor helse- og omsorgstjenesten. Kreftforeningen har over mange år gjort en stor og viktig innsats på dette området.

Men vi har fortsatt en jobb å gjøre. Helse- og omsorgstjenesten må vise vei. Fagfolkene som møter den som er syk og hans eller hennes pårørende, må tørre å spørre om de vanskelige tingene.

Pasienter og pårørende må oppmuntres til å fortelle hvordan de opplever sykdommen, og hva som er viktig for å mestre hverdagen.

Tidligere kreftpasienter kan oppleve en slags forventning om at de bør være takknemlige over at de har overlevd, og ikke snakke for mye om plagene de opplever i etterkant.

Det er lenge siden det var slik at syke arbeidstakere skulle holde seg hjemme til de var friske. I dag er vi opptatt av at det å være en del av et arbeidsfellesskap gir bedre trivsel og bedre helse også når du er syk. Mer åpenhet gjør tilrettelegging på arbeidsplassen enklere – både for arbeidstakeren og for arbeidsgiveren.

Så er det alle oss som har en kollega, en venn eller en nabo som er syk. Vi har også et ansvar for åpenhet. Mange synes det er vanskelig, og vet ikke hva de skal si. Jeg tror det viktigste er at vi ikke later som ingenting.

Det kan være nok å spørre hvordan det går. Hvis vi gjør det, setter vi en dør på gløtt. Så er det opp til den som er syk, om han eller hun vil gå inn i rommet.

Vi kan alle bli rammet av kreft. Åpenhet gjør sykdommen lettere å behandle og lettere å leve med.

Illustrasjon: Christian Bloom
Foto: Borgos Foto AS