Med intensjon om å gi det største løftet innen kommunal kreftomsorg på mange år, skulle innføringen av Pakkeforløp hjem sikre at alle kreftpasienter ivaretas når de kommer hjem til kommunen sin. Så langt har mange av målsettingene forvitret i prosessen. Det må vi gjøre noe med.
Hvert år får nesten 40 000 nordmenn en kreftdiagnose, og takket være forskning og teknologisk utvikling overlever stadig flere.
Men det betyr også at flere skal hjem.
For en del innebærer dette et krevende møte med en ny hverdag etter kreftsykdom, der kreftfri for mange ikke er ensbetydende med frisk. Det er vanlig å kjenne seg utmattet, ha problemer med konsentrasjonen, med seksuallivet, tilbakekomsten til arbeidslivet og samspillet med familien. For å kunne mestre disse utfordringene er en tilstedeværende lokal kreftomsorg essensiell.
I en pasientundersøkelse vi i Kreftforeningen nylig gjorde, svarte bare én av fem at de var fornøyde med overgangen fra sykehus til oppfølging i kommunen. Det er langt fra godt nok, og underbygges igjen og igjen av det vi hører fra pasienter og pårørende:
Behandlingen på sykehuset var upåklagelig. Det å komme hjem? En helt annen historie.
I fjor kom Helsedirektoratet med en løsning vi har ventet på i mange år: Pakkeforløp hjem. Løsningen skal sikre alle kreftpasienter i hele landet tilbud om tre samtaler, med mål om å finne ut om pasienten trenger videre oppfølging fra kommunen etter endt behandling.
På sitt beste kan Pakkeforløp hjem være med å sikre at alle kreftpasienter tas vare på i hjemkommunen sin, uavhengig av hvor de bor. Dit har vi ikke kommet. For måten teksten er skrevet på forplikter ikke kommunene, og mange av dem nedprioriterer derfor kartleggingssamtalene. En del kommuner har heller ikke et rehabiliteringstilbud som kan møte pasientenes behov. Andre steder står kommuner klare til å ta imot, men sykehusene starter ikke opp arbeidet.
Det som skulle være det største løftet innen kommunal kreftomsorg på lang tid, er derfor mange steder i ferd med å forvitre.
Å sikre alle kreftpasienter en god lokal kreftomsorg uansett hvor de bor er en av våre viktigste kampsaker. Vi mener det bør være en selvfølge at absolutt alle kreftrammede opplever en god overgang fra sykehus til kommune, får tilbud om støtte fra noen med god kreftkompetanse, samt et rehabiliteringstilbud som er tilpasset den enkeltes behov.
For å få på plass et slikt tilbud i alle landets kommuner må den lokale kreftomsorgen høyere opp på den politiske agendaen. Dette håper vi at landets politikere forstår betydningen av. For når mennesker ikke får den hjelpen de trenger, er det ikke bare et stort tap for den enkelte, men for hele samfunnet.
Løsningen finnes. Den heter Pakkeforløp hjem. Nå må den tas i bruk.
Dette er hva vi tar til orde for i forbindelse med valget i høst
Vi i Kreftforeningen har, basert på våre medlemmers tilbakemeldinger, valgt ut tre konkrete områder vi vil at politikerne skal jobbe med de neste fire årene, som vil sikre at kreftrammede får den hjelpen de trenger:
For de som får behandling mot kreft er det i overgangen mellom
sykehus og kommunehelsetjenesten at det svikter. Færre enn 1 av 5
opplever at kommunen er klar med et tilpasset tilbud etter opphold
på sykehus. Innføringen av pakkeforløp hjem sikrer at den enkeltes
behov kartlegges både på sykehus og ute i kommunen. Dette er
avgjørende for at flere skal få riktig hjelp også når kreftbehandlingen
er ferdig. Har din kommune innført pakkeforløp hjem?
Mange kreftrammede trenger hjelp til å mestre en ny og for mange
uventet hverdag etter kreftbehandling, og så lite som en tredjedel
opplever å ha fått et godt nok rehabiliteringstilbud. Det er derfor viktig at kommunen har oversikt over hvilke tilbud som er tilgjengelig og kvaliteten på disse. Hvilke rehabiliteringstilbud har dere for kreftrammede i din kommune?
Det er mange nye behov og utfordringer som møter en etter kreftbehandlingen.
Kreftforeningen har sett at de som har tilgang på kreftkoordinator opplever større mestring og trygghet i møte med en ny hverdag. Kreftkoordinatoren har ansvaret for å utvikle det faglige tilbudet til kreftrammede i kommunen, og bistår den enkelte i å koordinere mellom ulike tilbud og kan svare opp mange av de spørsmålene som den enkelte møter i den nye hverdagen. Dessverre opplever mange kreftkoordinatorer at de gis for lite ressurser til å gjøre en god jobb i møte med stadig flere kreftrammede. Har kreftkoordinatoren i din kommune god nok tid til å gjøre en god jobb?