3 historier det er verd å ta vare på
Vi har en sterk offentlig helsetjeneste som ikke kan tas for gitt. I årene fremover står vi overfor noen utfordringer som gjør det ekstra viktig å ta vare på de som tar vare på oss. Hvilke helsesaker er viktigst for deg? Velg dine hjertesaker nederst i saken, vi tar stemmene med til politikerne!
Hun så at jeg trengte litt ekstra trygghet, og hun tok seg tid
Jeg knakk fullstendig sammen da jeg fikk kreftdiagnosen. Men min historie handler om mer enn sykdom, den handler om hvordan jeg ble møtt.
Og jeg vil spesielt takke én sykepleier som virkelig så hva jeg trengte der og da.
Ingen kreftpasient er bare det. Du har med deg hele livet ditt når du blir pasient. Og for meg var livet allerede ganske vanskelig da jeg ble syk.
Heldigvis traff jeg kreftsykepleier Brit Tove Kristoffersen.
Weronika Kolstad
I starten av behandlingen var det stadig nye leger og sykepleiere som behandlet meg.
Men første gang jeg kom til poliklinikken på Ahus for å få cellegift, traff jeg Brit Tove. Hun så at jeg trengte litt ekstra trygghet, og hun tok seg tid. Satte seg ned i en stol ved siden av meg og bare var der.
Etter det kom Brit Tove alltid innom når hun så navnet mitt på lista over pasienter. Selv da hun begynte å jobbe på en annen avdeling, ringte kollegene hennes etter henne idet jeg kom.
Og det satte jeg så stor pris på!
For henne er jeg sikkert bare en av mange pasienter. Men for meg er hun noe helt spesielt. Jeg har gode venner som stilte opp for meg og en eksmann som er min aller beste venn, men Brit Tove ble den stabiliteten jeg trengte gjennom rundene med cellegift.
Jeg var ferdig med behandling i november. Nå er livet godt, jeg føler meg frisk og har fine dager sammen med barna mine. Men jeg har aldri sluttet å tenke på Brit Tove. Jeg har hatt så lyst til å møte henne igjen for å si takk. Hun betydde veldig mye for meg, og det vil jeg at hun skal vite.
Sykepleiere, altså. De gjør en jobb som betyr mye for mange.
Weronika Kolstad (40), Minnesund
Midt oppe i det hele, følte jeg på takknemlighet
Å få kreft er det absolutt skumleste jeg noen gang har opplevd. Men midt oppe i det hele, så følte jeg også på mye takknemlighet. Og jeg følte meg faktisk ganske heldig!
Jeg følte meg heldig fordi jeg ble møtt med en enorm varme, omsorg og kunnskap. Og jeg fikk rask behandling.
Menneskene jeg møtte i kreftbehandling i det norske helsevesenet, er helt unike. Mange hadde tid til å se meg, ta en liten prat, diskutere med meg, og bare gjøre at jeg følte meg ekstra ivaretatt.
Helene Ragnhild Solli (36)
Det bekymrer meg nå at helsevesenet vårt er mer presset enn noen gang.
For hva skjer når det skal være flere pasienter per sykepleier, per lege, og vi tenker profitt over mennesker?
Kjære politiker, du som skal i valgkamp nå: Ikke glem helsevesenet vårt!
Helsevesenet vårt er viktig beredskap.
Helene Ragnhild Sollie (36), Oslo
Det var på hengende håret
Uten det gode helsevesenet vi har i Norge, hadde ikke jeg sittet her i dag. Heldigvis fikk jeg rask behandling, alt gikk så fort. Det eneste jeg rakk å tenke, var at «her har du fagfolk som vet hva de gjør». Fagfolk og forskning, det var det som reddet meg.
Det var i oktober 2020 jeg merket at noe var annerledes: Jeg gikk min faste turløype da jeg plutselig fikk utslag mot venstre og problemer med balansen. Som mannfolk flest tenkte jeg at det ville gå over av seg sjøl. Men snart innså jeg at jeg ikke lenger klarte å gå min faste løype, den var blitt for steinete – eller jeg var blitt for ustø.
Først tenkte jeg det måtte være virus på balansenerven. Da legene sa «svulst», antok jeg bare at den var godarta.
Først da jeg så skiltet på avdelingen jeg ble trillet inn på etter en biopsi, skjønte jeg tegningen. «Kreftpost 2», sto det.
Geir Misje
Hjernesvulst med spredning til sentralnervesystemet, det er jo ikke noe å spøke med. Men jeg klarte ikke å la være, da jeg kontaktet sjefen sa jeg at jeg i hvert fall kom til å være borte den neste uken.
Seks måneder tok det å behandle meg, først kirurgisk, så med cellegift og stråling. Da gjensto seks måneder med rehabilitering før jeg hadde brukt opp sykelønnen som varer maks 12 måneder. I starten kunne jeg ikke gå i trapper engang. Ingenting var som før.
Jeg jobber med IT, og nå husket jeg ingenting av oppgavene jeg hadde hatt før. Heldigvis husket hendene mer enn hodet. Litt etter litt falt ting på plass igjen. Da sykmeldingsåret var over, begynte jeg å jobbe fra hjemmekontor.
Arbeidsgiveren min har vært helt fantastisk. De har lagt til rette for at jeg skulle kunne komme tilbake. Sagt ting som «bruk den tiden du trenger» og «ikke påta deg mer enn du kan håndtere».
Og det er klart, det er mindre enn det var før jeg fikk hjernesvulst. Det vet jeg og det vet de, men jeg får lov til å styre min egen arbeidshverdag.
I ettertid har jeg tenkt mye «hva om» og «tenk hvis».
Hva om jeg hadde gjort det som mannfolk vanligvis gjør, og utsatt det første legebesøket? Tenk hvis vi ikke hadde hatt det sterke helsevesenet vi har?
Da hadde jeg tatt kvelden.
Jeg er enormt takknemlig, både for behandlingen jeg har fått og for forståelsen fra arbeidsgiver. Jeg hadde skikkelig uflaks som fikk kreft. Alt som skjedde etter det, har vært gode opplevelser.
Geir Misje (57), Haugesund
Foto: Foto: Odd Kåre Grøttland/Haugesunds Avis og privat
Hva er viktig for deg?
I 2031 er det forventet å være flere eldre (65+) enn yngre (0-19). Dette gir flere utfordringer, blant annet vil vi ikke klare å utdanne så mange helsearbeidere som det vil være behov for.
Kort sagt: Legen og sykepleieren din vil ha mindre tid til deg i fremtiden. Færre hender krever investeringer i mer utstyr og ny teknologi.
Vi har mye å ivareta i helsetjenesten, men pilene peker feil vei på en rekke områder.