I januar året før satt en svulst på 30 x 21 centimeter i Morten Hansens buk.

– Som en to-liter med melk, sier pasienten og rammer inn kartongen med hendene mens han rister vantro på hodet.

Han ante det ikke selv da han nok en gang ble fraktet til sykehuset, denne gang med blålys.

At han var kreftsyk, var han riktignok smertelig klar over. Det hadde han vært fra den første kulen dukket opp i lysken i 2018, og to andre plommestore svulster bulte fram året etterpå. Behandlingen hadde virket begge ganger; lymfekreften var av det mildere slaget.

Men da han en høstnatt våknet av et smell i bakhodet, som om en influensa i tiende potens reiv og sleit i kroppen, skjønte han ikke at det var kreften som var tilbake.

Og han nektet å tro det samme var tilfelle da han nyttårsaften 2020 knapt klarte trappene til andre etasje før rakettene over Skarnes-himmelen ønsket velkommen til 2021.

Morten var dødssyk.

Alle kort spilt ut

– Du er så hjelpeløs. Så helt, helt hjelpeløs.

Den dype sørlandsbassen blir tynnere, og det kommer noen tårer når Morten forteller om alt han vært gjennom de to siste årene. Han har blitt slått ned av cellegift og stråling, sunket sammen på badegulvet ute av stand til å reise seg, fått sykeseng i stua, havnet i rullestol, hengt på en rullator, kommet seg på beina, sakte flyttet føttene de 700 meterne til postkassa og tilbake igjen.

Og blitt slått i bakken på ny.

Han er en lun fyr med plass til en spøk, men det skjuler ikke alvoret som fyller livet og har lagt seg over ansiktet hans. Stamcelletransplanstasjonen i fjor førte ikke fram, og transplantasjon med celler fra donor måtte utelukkes; svulsten var for stor.

Det betydde mer cellegift, men snart ville heller ikke den bite på Mortens kreftceller.

– Vi hadde spilt ut alle kortene våre, sier Alexander Fosså, overlege ved Lymfomseksjonen.

CAR-T-celleterapi ble redningen

18. oktober 2022 kan vise seg å bli den viktigste datoen i Mortens liv. Da godkjente myndighetene CAR-T-behandling for hans type aggressive og hurtigvoksende lymfekreft.

Fulle av begeistring kastet Fosså og kollegaene seg rundt for å sette seksjonen i stand til å gi den nye behandlingen.

Morten ble den tredje lymfekreftpasienten her til lands som fikk den nye behandlingen.

– De tok ut noen dovne husmødre og satte inn noen ville idioter, er hans forklaring på behandlingen han har gjennomgått.

Vi ser dem for oss: Slitne immunceller med skaut, langkost og skurefille som ikke ser skitten som har lagt seg på gulvene og gitt grobunn for sykdom i boligen. Etter uker med opplæring i utlandet kommer de mangedoblet tilbake med skjerpet blikk og voldsom virketrang.

Immunresponsen kom umiddelbart. Bare timer etter behandling satt Morten i foajeen og skalv som et aspeløv – helt etter planen.

Noen uker senere viser prøvene at behandlingen virker som den skal.

– Morten kan håpe på varig helbredelse. Det er det vi går ut fra, det er det i vi jobber for, sier Fosså.

Ser mot sommeren

En høyreist sørlending sitter og myser mot sola i husveggen på Skarnes med lua godt trukket nedover ørene. Behandlingen har slitt på nervene; han har blitt en skikkelig frossenpinn. Kalde gufs fra fortiden må han kanskje venne seg til, men blikket er vendt framover, mot vår og sommer.

– Jeg kjøpte den i fjor da jeg syntes synd på meg selv, sier Morten og nikker mot båten som står på tunet.

Til sommeren skal han ta den på hengeren, tøffe ut i skjærgården, gå i land på favorittøya si, sette seg på svaberget og kjenne kroppen bli varm til margen.

Vite at antallet T-celler fortsetter å vokse der inne, og kjenne at også håpet om en lang framtid sakte vokser seg sterkere.

Tekst av Øyvind Rolland.