Arktis: et fremtidslaboratorium

I havgapet på yttersiden av Senja ligger Ersfjord ambulansestasjon. Fra lenestolene i vaktstua har Magnar Teisnes og Joakim Paulsen utsikt rett til havs og Djevelens tanngard, som noen ynder å kalle den spisse fjellkjeden. 

De har bare hatt ett oppdrag i dag, og av det enklere slaget. Pasienten bodde i nærheten, og naturen spilte på lag. Her er det ellers ikke uvanlig med havtåke og null sikt. Eller snøras som sperrer veien.

– Vi skulle bare til legevakta i Finnsnes én time unna, forteller Teisnes.

Må de til sykehus, er det en ganske annen sak. Det nærmeste, UNN-Tromsø, ligger tre timer vekk. Blir det å vente på pasienten, kan det fort gå sju til ni timer. Pluss på to til Harstad.

Magnar har akkurat flyttet hjemover etter å ha jobbet i Halden i 13 år.

– Det er deilig å være hjemme, selv om avstandene og kvaliteten på veiene er ganske annerledes. Men så har også pasientene nordpå en litt annen innstilling. Her vet jo alle at det tar tid før ambulansen kommer.

En virtuell reise

Nova Spektrum, Lillestrøm, noen dager før: Lyset er dempet. På bordene ligger VR-briller på rekke og rad. «Hvor mange har vært i Nord-Norge?» spør Markus Rumpsfeld, senterleder ved Universitetet i Nord-Norge. Noen få hender strekkes i været.  

Vi er på Europas største konferanse om kvalitet og pasientsikkerhet. I salen sitter ledere fra blant annet Skottland, Australia, Canada, Kina og Alaska og diskuterer hvordan de best kan rigge helsetjenester i en verden der befolkningen øker, klimaendringer påvirker infrastrukturen og teknologien utvikler seg i forrykende fart. 

Så ber Rumpsfeld oss om å feste VR-brillene og ønsker oss god tur nordover. Nå skal vi få se hvordan han og kollegene jobber for å levere en personsentrert helsetjeneste i nærheten av Nordpolen. Det går et sukk gjennom salen idet vi virtuelt heises til værs, flyr over Tromsø by, snødekte vidder og langstrakte, øde landeveier i dansende nordlys. Så er vi på bakken, i flakkende blålys, der en paramedisiner jobber med å stabilisere en pasient.

– Arktis kan virke fjernt, men dette er hverdagen i nord. Hver dag leverer vi helsetjenester over lange avstander, ofte under ekstreme værforhold. Hvordan skal vi få til dette i fremtiden, med en aldrende befolkning og mangel på helsepersonell? I Tromsø har vi et perfekt, naturlig laboratorium, mener Rumpsfeld.

Universitetssykehuset Nord-Norge dekker en tiendedel av befolkningen, og et område på størrelse med halve Norges landmasse. Folk er spredt rundt fjell, fjorder og øyer i havgapet. 

Samtidig er Norge kjent for å ha et offentlig helsevesen i verdensklasse. Folk forventer ivaretakelse av ypperste kvalitet overalt.

Kan vi løse utfordringene vi står overfor i nord, kan vi lykkes hvor som helst.

Markus Rumpsfeld

Han takker for turen, og vi er tilbake i en tørr konferansesal på Lillestrøm.

Til hovedstaden i Arktis

Snart lander vi i Tromsø igjen, denne gangen fysisk. Vi skal lære mer om hvordan helse­tjenester leveres over så store avstander og tidvis under ekstreme forhold.  

Hvilken overføringsverdi kan erfaringene i nord ha i andre deler av verden? Og: Hva kan vi lære av hverandre? 

Igjen møter vi Markus Rumpsfeld, som opprinnelig er tysk, flyttet til Tromsø i 1995 og jobbet som nyrelege i flere år. Han reagerte på at pasientene ikke ble mer involvert i behandlingsvalg.

– Jeg følte veldig sterkt at dette ikke var riktig tilnærming. Vi får mye bedre resultater når vi har pasientene med oss, sier han.

Denne erkjennelsen inspirerte ham for ti år siden til å etablere et pasientsentrert helseteam (PSHT) med ansatte fra UNN og Tromsø kommune. 

I teamet er lege, ergoterapeut, ernærings­fysiolog, fysioterapeut, farmasøyt, koordinatorer og for tiden to kreftsykepleiere. De møter pasientene med spørsmålet: Hva er viktigst for deg? Slik får pasienten ta en mer aktiv del i beslutningene om egen behandling. 

Det har gitt resultater: Folk lever lenger, med mye bedre livskvalitet. 

UNN jobber strategisk for en fremtid der pasientene er på sykehuset når de må, og hjemme når de kan. 

– Men da må vi lage tjenester der pasientene kan ta del i beslutninger om behandling og gjennomføring. Det krever at vi organiserer oss på nye måter, tar i bruk digitale løsninger – og samarbeider og lærer av hverandre internasjonalt, sier Rumpsfeld. 

Vi er ingenting alene

Rumpsfeld forteller at miljøet i Tromsø lenge har jobbet med å bygge internasjonale relasjoner, spesielt på forskningsfronten. Blant annet er det mye å lære av Alaska og hvordan de over de siste tiårene har utviklet et mer samkjørt og personsentrert helsevesen. De utveksler også erfaringer med Skottland. 

Vi kommer ingen vei alene.

Markus Rumpsfeld

I oktober inngikk UNN/UiT dessuten et strategisk innovasjonspartnerskap med den amerikanske sykehuskjeden Mayo Clinic Berg Innovation Exchange.  

– Mayo Clinic så et potensial her i nord. De er opptatt av å ha partnere utenfor allfarvei, som skiller seg ut i måten å tenke på, og det gjør vi. Vi kan ikke bidra med store forskningsmiljøer, men vi har andre fortrinn: erfaring med beredskap i utfordrende klima og geografi, sier Rumpsfeld. 

– Vi fant sammen i felles verdier: Pasienten står i sentrum i alt vi gjør.

Infrastrukturen og kapasiteten ved UNN og UiT gir dessuten en unik mulighet til å bruke sykehuset som en innovasjonsarena for å utvikle nye tjenester og teknologier i et helt annet tempo enn på Mayo-klinikken. Én vei er faktisk kortere i nord, og det er den fra fra forskningslab til klinikk. 

Perfekt arktisk laboratorium

PET-senteret ved UNN ligger i forlengelsen av sykehuset, med UiT som nærmeste nabo og med ishavet og snødekte fjell som bakteppe. Men det ser vi knapt, fotograf Jorunn og jeg, der vi venter hutrende ved bakdøra. For klokka er bare 03:50.

Vi skal være med og lage radioaktivt sporstoff til legemidler som brukes til diagnostisering, men også spås å bli stjernen i fremtidens kreftbehandling.  

Først bruker legene et radioaktivt molekyl til å finne ut nøyaktig hvor i kroppen kreften befinner seg. Så blir molekylet ladet med mer radioaktivitet som sprenger kreftcellene innenfra.

Hvorfor så tidlig på’n? Fordi eliksiren skal bli klar til morgenens pasienter og bli brukt før radioaktiviteten brenner ut om noen få timer.

Tidligere ble de radioaktive sporstoffene flydd fra Oslo eller Helsingfors. Nå har UNN utstyret som kreves for å produsere dem selv.

At sykehuset har en syklotron og et isotop­laboratorium, er ingen selvfølge. De trodde det var en aprilspøk da telefonen ringte 1. april 2011 med beskjed om at bergensfilantropen Trond Mohn ville donere 50 millioner kroner. 

Da PET-senteret ble åpnet av statsminister Erna Solberg og Trond Mohn i 2018, var det som et av Europas mest avanserte anlegg for nukleærmedisinsk bildediagnostikk og forskning. Og dette er altså et av de store fortrinnene til UNN/UiT: De har fasiliteter til å bygge bro mellom forskning i laben og klinisk praksis.

– Vi kan drive både grunnforskning og pasientbehandling. Hvis vi skal tillate oss å skryte litt, har vi faktisk et av verdens beste PET-sentere her langt nord for polarsirkelen, sier senterleder Rune Sundset.

Ikke rom for svinn

Så, etter klesskift og et svimmelt antall prosedyrer, sluser produksjonsleder Ivar Kristian Thomassen oss videre inn på laben.

Bak to–tre meter tykke vegger er syklotronen allerede i gang med å lage radioaktive isotoper. Disse vil ledes til såkalte hotceller, hvor de skal kobles med glukose for å lage sporstoffet FDG. 

– Vi har veldig bra utstyr, får mye frihet til å forske og følge egne ambisjoner. Jeg liker også å vite at det jeg gjør hjelper noen, sier han og stikker armene inn i robotarmene i hotcella der syntesen skal skje.

Han følger nøye med på blinkende lamper og en skjerm som viser alle steg i syntesen.

– Når den gule og røde lampa der lyser, vet jeg at det er blitt radioaktivitet, peker han.

Nærmere klokka 7 er medisinen ferdig og kan fylles i små hetteglass. Ett glass er nok til cirka 15 pasienter og verdt 300 000 kroner.

– Vi lager også et reserveglass, i tilfelle noe skulle skje.

– Som at det går i gulvet? 

– Nei, da måtte vi ha evakuert.  

Fikk hjelp på PET-senteret

På PET-senteret har de akkurat lansert prosjektet Theracan, som med støtte fra blant annet Kreftforeningen skal forske frem mer treffsikre sporstoffer slik at kreftcellene kan tilintetgjøres med minimal skade på annet vev.

Der treffer vi også Tore Olsen og Bjørnar Uteng, som begge er aktive i Prosta­takreft­foreningen (PROFO). Begge har vært gjennom tilbakefall, så det er blitt noen turer til Tromsø de siste årene. Det har vært en reise med mange brottsjøer. 

Litt senere sitter de på hurtigbåten i sol­skinnet og hakker på hverandre som et gammelt ektepar.

– Jeg pleier å si at jeg er støttekontakten til han Tore, flirer Bjørnar.

Begge har vært inn og ut av sykehus og har mange plager etter brutale behandlingsløp.

Theracan kommer altså for sent for de to PROFO-kameratene, men Tore fikk nytte av lokalprodusert nukleærmedisin da han hadde tilbakefall for litt over to år siden og skulle finne ut hvor i bekkenet kreften satt. Nå er han endelig gjennom stråling og en «djævelsk» hormonkur.

Selv om livet aldri blir det samme er han takknemlig for at han lever og tross alt har det fantastisk godt. Mens Bjørnar setter kursen hjem til Sørreisa, har Tore gladelig avlyst kveldens bridge hjemme på Finnsnes for å ta oss med Senja rundt. Snart er vi på vei ut i havgapet og ambulansestasjonen med verdens vakreste utsikt, hvor vi skal få hilse på de to som strekker seg langt for å levere helse der ingen skulle tru at nokon kunne bu. For der veiene slutter, fortsetter helsetjenesten.