Arven etter Marie

Høsten 2011 ble 5,7 millioner kroner overført til Kreftforeningens konto. Nok penger til å finansiere flere forskningsprosjekter. Og det var akkurat det pengene var ment for – kreftforskning.

Kvinnen bak den generøse donasjonen var 87 år gamle Marie Kristine Johannessen fra Sandefjord. Hun ønsket å forlate verden med et håp om at neste generasjon skulle få en bedre kreftopplevelse enn henne selv.

Marie vokste opp i rolige omgivelser på Hadeland, før familien etablerte seg i Sandefjord for å komme nærmere annen familie. Marie var enebarn, og den lille trioen levde et nøkternt liv.

Det beste og verste i livet

Barndomshjemmet ble stedet hvor hun skulle oppleve det beste og verste i livet.

Tidlig i 30-årene møtte hun mannen i sitt liv, Gunnar. De giftet seg raskt, og han flyttet inn sammen med Marie og familien.

I samme hjem opplevde Marie å miste flere av sine nærmeste til kreft. Sykdommen tok langsomt livet av både moren, bestemoren og flere tanter. Sorgen føltes endeløs.

På 60-tallet bygget Marie og Gunnar sitt eget hjem. Gunnar ble kontorsjef på likningskontoret i Sandefjord, og Marie jobbet i en jernvarehandel og i den lokale broderiforretningen. På fritiden var Gunnar ivrig på jakt, og de hadde flere fuglehunder. Marie sang i et damekor, og hun skulket aldri en øvelse.

De arvet familiehytten ved Tønsbergfjorden og var opptatt av hverdagslykken. Ettersom årene gikk fikk ekteparet stadig bedre økonomi, og de reise og opplevde mye, spesielt i Asia. Til tross for dette var Marie opptatt av å ikke sløse. Den nøkterne livsstilen hun hadde vokst opp med, stod sterkt i henne.

Ekteparet fikk ingen barn, og da Gunnar brått gikk bort i 1995 overtok Marie alle verdiene deres. Det var da hun tok valget. Hun skrev et testament hvor Kreftforeningen i fremtiden skulle arve alt. Alle forstod hvorfor.

Ga livets største gave

Da Marie ble 87 år og flyttet på Nygård sykehjem i Sandefjord, slo tanken henne om å gi Kreftforeningen et arveforskudd. Huset og hytta skulle uansett selges, så det var ingenting i veien for å donere verdiene mens hun fremdeles var i live.

– Jeg har tenkt på dette i mange år og syntes tiden var inne for å gjøre alvor av beslutningen. Jeg hadde en anledning til å bidra, og Kreftforeningen gjør en viktig og god jobb, sa Marie da vi besøkte henne på sykehjemmet i 2011 for å takke for den sjenerøse gaven.

Marie gjentok gang på gang hvor viktig det var for henne å bidra til kreftforskningen. Engasjementet fikk også førstesiden i lokalavisen. Fremtidshåpet var at andre familier ikke skulle rammes like hardt av kreft som hennes egen.

29. mai 2015 døde Marie Kristine Johannessen, 91 år gammel. Fem dager tidligere døde kusinen av leukemi.

Ny behandling

Halvannet år senere sto Anne Hansen Ree på scenen og mottok åtte millioner kroner gjennom Kreftforeningens årlige forskningstildeling.

Ree er overlege på Akershus universitetssykehus og professor ved Universitetet i Oslo og jobber med tarmkreftpasienter med spredning. Hun har ved flere anledninger fått midler fra Kreftforeningen til sine forskningsprosjekter.

– I vårt nåværende prosjekt kombinerer vi immunterapi med en vanlig cellegiftbehandling, forklarer Ree. Immunterapi er en kreftbehandlingsmetode der kroppens eget immunforsvar stimuleres til å drepe kreftcellene.

– Få tarmkreftpasienter har effekt av immunterapi alene, faktisk så få som fem prosent. Det betyr at de aller fleste ikke har utbytte av den type behandling, men vi tror at vi har funnet ut hvordan enda flere kan få effekt. Kreftbehandling er tøft for kroppen. For de sykeste pasientene – som tarmkreftpasienter med spredning – blir immunforsvaret brutt ned av cellegift og stråling.

Vi kreftleger er trent til å tenke «jo mer, jo bedre». Jo mer cellegift eller stråling en pasient kan få, desto mer effekt vil det ha på kreften. I dette prosjektet tenker vi omvendt.

Anne Hansen Ree, kreftforsker

Hypotesen til Ree og forskningsgruppen er at ved å gi pasientene færre cellegiftkurer enn de vanligvis ville fått, vil immunforsvaret holde seg aktivt og bekjempe kreften hvis de får immunterapi etterpå. De neste årene skal denne hypotesen testes i behandlingen av 100 pasienter med langtkommen tarmkreft.

– Det er jo slik i kreftforskningen at det ene bygger på det andre, så når pengene fra arven hennes er brukt opp, så er de jo ikke borte.

Kurerer pasienter

Gjennom sine 20 år som kreftlege har Ree aldri opplevd å kurere pasienter med spredning – til nå.

– Tarmkreft med spredning er en sykdom man som regel dør av. Jeg visste at jeg kom til å se mange skjebner da jeg valgte denne spesialiteten. Men, for et par år siden opplevde vi å kurere en pasient med immunterapi, og jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da alle kreftsvulstene var borte. Det var en mektig følelse som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve. Nå jobber vi hardt for at flere pasienter skal oppleve det samme.

Resultatene Ree og forskningsgruppa nå er vitne til, har kommet av mangeårig forskning. De har bygget stein på stein og testet hypotese på hypotese.

Det er ikke alltid slik at immunterapi alene gjør flere pasienter friske. Alt handler om å forstå hvorfor noen har effekt og andre ikke, og hvordan immunterapi kan brukes i kombinasjon med eksisterende behandling. Det er der resultatene kan ligge. Og da trengs det penger.

Det er dyrt å forske på dette, svært dyrt. Midlene vi har fått fra Kreftforeningen gjennom en årrekke, har gjort alt dette mulig. Det er vi svært takknemlige for, sier hun.

Forvalter arven etter Marie

Ree har også fått offentlig støtte, men hun påpeker at å få midler fra Kreftforeningen gjør forskningen mer ydmyk.– Det kjennes annerledes å få midler fra noen som har donert til kreftsaken. Donerte midler er jo penger som er gitt bort etter at man har spart og skattet av dem, og slike penger gis ikke bort med mindre man brenner for saken. Det gjør at vi forvalter pengene med stor respekt. Det ligger mye ansvar i å skulle sørge for at pengene fører til fremgang, slik giverne har ønsket.

Testamentariske gaver er en av de største inntektskildene til Kreftforeningen. I 2018 utgjorde de over 115 millioner kroner. Testamentariske midler brukes blant annet til kreftomsorg og forebyggende arbeid, men mest av alt til forskning – slik Marie ønsket.

– Det ligger et ekstra engasjement bak hos dem som har valgt å la arven sin gå til kreftforskning. Det gjør meg nysgjerrig på historiene bak. Jeg beundrer mennesker som Marie, som virkelig har ønsket å bidra til å skaffe ny kunnskap om sykdommen som rammet familien, sier Ree og reflekterer videre:

– Det gjør jo at livet hennes har fått et nytt liv – at pengene får en ny verdi. Det er jo slik i kreftforskningen at det ene bygger på det andre, så når pengene fra arven hennes er brukt opp, så er de jo ikke borte. De er investert i kunnskap som gir resultat, på resultat, på resultat. På den måten kan man jo si at arven etter Marie lever evig.

Fra Kreftforeningens magasin, Felles krefter, våren 2019