Eli Strand har vært gjennom kirurgi, cellegift og stråling. Hun er ikke i tvil om hva som var verst.
– Stråling er high tech, det er som å være med i en Star Wars-film: Smertefri millimeterpresisjon mot svulsten! Og da jeg i sommer måtte fjerne store deler av brystet, rekonstruerte kirurgen det i samme operasjon med fett og vev fra ryggen min, helt fantastisk! Men cellegift, sier hun og trekker pusten.
– Det er steinaldermedisin!
«Kjært» barn, mange navn
Cellegift kalles også kjemoterapi eller cytostatika og er betegnelsen på medisiner som brukes for å svekke og drepe kreftcellene.
Vi møter Strand hjemme i idylliske Hasle hageby i Oslo øst. Der høster den kjente TV 2- og NRK-journalisten epler i hagen og slenger kjapt sammen en kake til den 18 år gamle sønnen, som har varslet at fem kompiser kommer innom.
Ingenting tilsier at hun er syk. Men livmorhalskreften er kronisk og uhelbredelig. I tillegg har brystkreften returnert og krever daglig stråling denne høsten.
Det synes hun går såpass greit at hun parallelt med behandlingen jobber i både Nynorsk Pressekontor og i NRK Dagsnytt.
Noe som ville vært 100 prosent utenkelig da hun i 2019 fikk cellegift mot livmorhalskreften.
Trass
Det var en behandling hun først nektet å ta imot.
– Jeg skreik som en trassig liten unge – «Nei! Nei Nei!» – for søsteren min hadde gått på cellegift og fortalt at det var ille. Hadde legene sagt at dette kurerer kreften, ville jeg ikke nølt, men alle sa at den kommer uansett tilbake, så motivasjonen var bånn.
– Likevel sa du ja?
– Ja, mest fordi de som er glad i meg, insisterte, og det er jeg jo glad for at jeg gjorde, for uten cellegift ville jeg vært død nå. Men den tok nesten livet av meg. Det var som å være tungt fyllesjuk og ha influensa samtidig i et halvt år. Cellegift er blitt et traume for meg.
Så dette er den drømmen Eli Strand bærer på: At cellegift en dag skal bli overflødig, noe vi grøsser litt ved tanken på at vi holdt på med i gamle dager.
– Det er kanskje ikke realistisk. Men kan ikke behandlingen i hvert fall bli mer presis? Må giften ut til hver eneste celle i kroppen? Jeg vet at cellegiften jeg får, er laget for akkurat meg, og at jeg på en måte er heldig. Men når jeg ligger der, svettende og oppblåst, tenker jeg bare at det er noe dritt som må kunne gjøre på en bedre måte.
– Du insisterer på å kalle det cellegift, med trykk på siste stavelse, og ikke kjemoterapi?
– Når du står der i dusjen og drar ut hårtafser, når du går helt i kjelleren mentalt og fysisk, så skjønner du at dette ikke er noen vanlig terapi, det er gift.
Enorm utvikling
Så fins det noen mulighet for at cellegiften ikke lenger må reise kroppen rundt for å få has på kreftcellene?
Vi spør Camilla Krakstad, en av Norges ledende kreftforskere.
– Det jobbes med saken. For eksempel er noe som kalles ADC-transportører lovende: I stedet for å gi kjemoterapi i blodet som i dag, binder man cellegiften til et antistoff. Dette antistoffet fungerer som en transportør og frakter medisinen til et mål som bare fins på kreftcellene, og trenger inn i dem, sier professoren, som leder Bergen gynekologiske kreftforskningsgruppe..
– Så enkelt?
– Ikke riktig. Pasienter med samme kreftform er veldig forskjellige. Kanskje finnes dette målet bare hos halvparten av dem. Vi er uansett et stykke unna å ta dette i bruk i behandlingen.
Selv forsker Krakstad på livmorkreft. Med åtte millioner kroner i støtte fra Kreftforeningen forsøker hun å finne markører som allerede ved behandlingsstart kan identifisere hvilke pasienter som vil respondere godt på cellegift, og hvem som vil utvikle resistens.
– I tillegg til å finne ut hvem, vil vi undersøke hva som forårsaker at svulsten utvikler motstandskraft mot cellegift, slik at vi kan utvikle nye behandlingsmetoder med bedre effekt og færre bivirkninger. Vårt overordnende mål er å gi mer skreddersydd behandling som gir bedre livskvalitet for pasientene etterpå.
– Men tradisjonell kjemoterapi forsvinner ikke med det første?
– Ikke med mindre det kommer et enormt gjennombrudd, nei. Men den blir bedre og bedre, og heldigvis er det mange som håndterer behandlingen godt.
Cellegift
Den feige bruken av sennepsgass under de to verdenskrigene skapte ufattelige lidelser. Mange ble akutt blinde, huden etset, dødsfallene florerte. Men ved Yale-universitetet i USA fikk de to forskerne Louis Goodman og Alfred Gilman troen på at sennepsgass gitt gjennom blodet, ikke luften, faktisk kunne bidra til å kurere kreft. Allerede i 1946 beskrev de hvordan verdens første forsøk på å injisere sennepsgass i en pasient (som riktignok raskt døde) hadde mirakuløs effekt på svulsten. Slik startet utviklingen av det vi nå kjenner som cellegift. Fortsatt er stoffer utviklet fra sennepsgass blant de mest brukte i kreftbehandlingen.
Hva nå?
Når strålingen av El Strands bryst er ferdig, er cellegift neste punkt på behandlingsplanen. Men denne gangen er hun fast bestemt på å takke nei.
– Det heter jo at pasienten bestemmer, men i praksis er det utrolig vanskelig å avvise det legene anbefaler. Jeg skal klare det likevel, for nå er det heldigvis ikke snakk om liv eller død, sier hun, vel vitende om at det vil det på et tidspunkt bli.
– Livmorhalskreften kommer tilbake, og legene har gjort det klart at da er cellegift det eneste de har å tilby.
– Og hva svarer du da?
– Helt ærlig: Jeg vet ikke.