Best når det gjelder

Fredag ettermiddag for noen få uker og en hel evighet siden. Ved det store stuebordet i generasjonsboligen hjemme på Snarøya sitter Ross og sjonglerer oppgaver: Datteren Maria (9) får hjelp med leksene, vorstehvalpen Karma får kos – og Kreftforeningens medarbeidere får varm ros for enda en ukes formidabel innsats i en beintøff tid.

– Jeg er så imponert over måten vi omstiller oss på i denne ekstraordinære situasjonen, lyder den ferske toppsjefens video-overførte beskjed til nesten 200 hjemmekontorer.

En drøy måned er gått siden 40-åringen sto ansikt til ansikt med de samme medarbeiderne og ble presentert som Kreftforeningens nye generalsekretær.

– Jeg trives med endringer, sa hun da.

Så kom koronaen.

De ubrukte bøssene til Kreftforeningens innsamlingsaksjon er for lengst ryddet tilbake på lager. Stafett for livet er utsatt til neste år. Folkemøter er avlyst. Temakafeer, Treffpunkt, Vitensenter og Vardesentre er stengt. Siden har Ross og resten av Kreftforeningen arbeidet på spreng med å digitalisere flest mulig av tilbudene og å opprette nye.

Det dypt paradoksale er at samtidig som alle de tradisjonelle møteplassene våre er borte, behøver pasienter og pårørende oss mer enn noen gang.

Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen

– Min viktigste oppgave er å fylle gapet mellom behov og tilbud så raskt som mulig, gi flest mulig av våre 27 000 fantastiske frivillige nye oppgaver og sørge for at vi fortsatt klarer å samle inn nok midler til å være der for dem som trenger oss: Pasienter, pårørende og etterlatte, sier hun etter å ha ønsket alle ansatte en best mulig helg.

Best i verden

Ifølge forsker Bernard Enjolras har Norge en eksepsjonelt sterk frivillig sektor, noe som gjør Kreftforeningen og andre organisasjoner spesielt godt rustet til å takle en krise som denne.

– Over 60 prosent av innbyggerne i Norge, flere enn noen gang, opplyser at de har deltatt i frivillig arbeid det siste året. Det er mest i Europa, ja, mest i verden. Bare Sverige er i nærheten. Til sammenligning ligger andelen på 5–10 prosent i noen østeuropeiske land, opplyser lederen for Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor ved Institutt for samfunnsforskning.

Særlig når krisene rammer, stiller vi opp.

– Det har vi i nyere tid sett både etter 22. juli og da det kom 30 000 flyktninger på kort tid i 2015. Jeg regner med at vi kommer til å oppleve det samme nå. Vi er et samfunn som siden vi ble uavhengige, har vært bygget nedenfra. Og vi har en velferdsstat som gir oss trygghet, frihet og fritid til å jobbe frivillig. Dessuten er vi et tillitssamfunn: Vi stoler på hverandre og på myndighetene. Det gjør at folk ikke må tvinges til å stille opp, forklarer Enjolras.

Fra hjemmekontoret følger han koronaens effekt på frivilligheten tett. Alt tyder på at observasjonene munner ut i en forskningsrapport når krisen er overstått. Når det skjer, våger han ikke si noe om. Som han understreker da vi snakker med ham: Han er forsker, ikke spåmann.

Men at innsatsen har vært imponerende stor, kan han allerede slå fast.

– Det har helt fra begynnelsen skjedd en viktig lokal mobilisering i frivillig sektor for å avlaste helsevesenet og bistå dem som sitter isolert eller i karantene, kommenterer han.

Etter flyktningsituasjonen i 2015 fikk mobiliseringen av frivillige via sosiale medier, som i Facebook-gruppen «Refugees welcome», stor oppmerksomhet. Men Enjolras forteller at dette var et supplement, ikke en erstatning for innsatsen til de tradisjonelle frivillige organisasjonene. Det er fortsatt de som i størst grad mobiliserer, utøver og organiserer samfunnsengasjementet vårt.

– Flertallet av dem som bidrar i initiativene som dras i gang i sosiale medier, er allerede frivillige i organisasjoner. Det er ikke minst styrken som ligger i å ha mange medlemmer, som gir disse organisasjonene slagkraft, sier han.

Mange gjør sterk

Høye medlemstall, mange frivillige og rause givere er en forutsetning for at Ross skal kunne respondere raskt og positivt når hun får SMS-er som denne fra Kreftforeningens avdelingssjef Jon Kirknes:

«Enorm interesse for koronaforskning. 114 fagmiljøer kappes om 30 millioner kroner i utlysning fra Forskningsrådet. Flere av prosjektene tar utgangspunkt i kreft og andre sårbare grupper. Vi er ønsket inn som partner, og er i tett dialog med Forskningsrådet. Har du ett minutt?»

Én uke senere hadde Kreftforeningens styre gitt grønt lys for en bevilgning på 10 millioner kroner til forskningsprosjekter som forhåpentlig gir svar på hvordan og hvorfor koronaviruset rammer de mest sårbare, som kreftpasienter.

– Det haster å få mer kunnskap og kompetanse om koronakrisen og smittevern, uttalte Ross da bevilgningen ble offentligjort.

Kunnskap hentes også gjennom Kreftforeningens rådgivningstjeneste, dit Helsedirektoratet sluser alle henvendelser om korona og kreft.

– Vanligvis besvarer våre dyktige sykepleiere og sosionomer innringernes spørsmål om kreft. Nå har vi bemannet opp tjenesten for også å besvare henvendelsene om korona, forteller Ross.

Det har ikke bare vært nyttig for de mange hundre som har tatt kontakt, det har også gitt Kreftforeningen verdifull innsikt i hva slags informasjon pasienter og pårørende etterlyser og trenger.

– I pandemiens første fase var de fleste, også mange ferdigbehandlede kreftpasienter, usikre på om de tilhører risikogruppen. De lurte på hvor farlig det er å bli smittet av viruset. I tillegg spurte mange pårørende som bor sammen med en kreftpasient, om hvilke forholdsregler de må ta.

Så, i takt med at behandlinger og kontroller ble utsatt, endret spørsmålene seg.

– Folk begynte i stedet å spørre: «Hva gjør jeg nå?» «Hva betyr dette for min livskvalitet fremover?» «Betyr dette noe for min sjanse til å bli frisk?» Denne uroen er det utrolig viktig for oss å få vite om. Både for å kunne gi den enkelte råd og for å berolige dem med at avgjørelsene skjer på solid faglig grunnlag.

Det er særlig i kriser frivilligheten viser hvilken avgjørende betydning den har i samfunnet.

Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen

Et annet påtrengende problem er at mange av kreftpasientene som faktisk blir innkalt til lege eller sykehus, ikke dukker opp.

– De er redde, kjenner seg utsatt, våger ikke ta Helseekspressen, tør ikke kjøre kollektivt. Så nå har vi i hui og hast tenkt nytt og stablet på beina et tilbud til dem. Hverdagshjelpen vår kommer med bil og en frivillig som har gjort alt for å minimere smittefaren, kjører pasientene til timen, venter utenfor og kjører dem hjem igjen.

Idet samfunnet langsomt er i ferd med å gjenåpnes, er Ross svært bekymret for konsekvensene av etterslepet som har oppstått under krisen.

– Når færre går til fastlegen, færre møter til behandling, og kliniske forsøk og screeningsprogrammer er stanset – antallet utsatte mammografiundersøkelser øker faktisk med 7500 i uken – frykter jeg at flere oppdager kreften sent, at prognosene dermed blir dårligere, og at vi vil kunne lese av koronakrisen på kommende kreftstatistikker, sier hun.

For at utslagene skal bli så små som overhodet mulig, er det ifølge Ross avgjørende at alle tjenester for kreftpasienter og andre alvorlig syke gradvis starter opp igjen før etterslepet blir for stort og uhåndterlig. Hun har for lengst sendt brev til alle landets kreftklinikker og uttrykt bekymring for at flere sykehus nedskalerer eller utsetter kliniske forsøk.

– Tid er en avgjørende faktor, og vi mener det blir behov for modige politikere som setter av ekstra ressurser til sykehusene, slik at de kan håndtere situasjonen vi er kommet i. Det vil redde liv, sier hun.

Bråstart

Egentlig skulle ikke Ross overta jobben fra Anne Lise Ryel før i midten av mai. Men i stedet for den planlagt myke overgangen foregikk lederskiftet brått og useremonielt mellom hjemmekontorene allerede 18. mars.

Noe av det første Ross iverksatte av tiltak, var å gjøre flest mulig av de tradisjonelle møteplassene digitale.

– Mange pårørende og etterlatte er naturlig nok engstelige og har behov for å dele tanker, følelser og erfaringer. Fordelen med å gjøre det digitalt, er at vi kan nå langt flere når de ikke behøver å komme seg fysisk til treffstedet, men kan koble seg opp hjemmefra.

Det åpner seg også helt nye muligheter.

– Barn og unge er jo allerede digitale, så nå ser vi på muligheten til å skape digitale «heltemøter» mellom norske kjendiser og heltene våre – barn og unge som er pårørende. Det er jo lett å koble på en kjendis når alt er digitalt. Dette kan skape unike opplevelser i en ekstra krevende tid.

Alltid frivillig

Ingrid Stenstadvold Ross har hatt hele arbeidslivet i frivillig sektor. Tidligere har hun vært rådgiver i Hørselshemmedes Landsforbund og i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Til Kreftforeningen kom hun i 2014, som seksjonssjef for forebygging. De to siste årene før hun ble generalsekretær, var hun avdelingssjef for kommunikasjon og samfunn og en del av toppledelsen.

Ross mener, som forsker Enjolras, at det særlig er i kriser frivilligheten viser hvilken avgjørende betydning den har i samfunnet.

– Fri og villig. Det er nøkkelordene. Jeg har alltid vært imponert over dugnadsånden i Norge. Denne mobiliseringen blir enda tydeligere i kriser som nå, og særlig imponerende er det at mange utsetter seg selv for risiko for å hjelpe andre. Heldigvis er det veldig mange som har skjønt at å gjøre en innsats, gir så mye mer enn det tar.