Bli kjent med vår nye generalsekretær

Denne våren tar Ingrid Stenstadvold Ross over som toppleder i Kreftforeningen. Dette blir hennes viktigste kampsaker.

Dette innlegget er mer enn 3 år gammelt

Mandag 10. februar ble det kjent at Ingrid Stenstadvold Ross (40) tar over som generalsekretær, etter Anne Lise Ryel som har sittet 18 år ved roret.

– I over 80 år har Kreftforeningen skapt stadige livsviktige fremskritt, og vært til stede for dem som rammes. Det er med stor ydmykhet at jeg nå skal lede arbeidet med å skape nye gjennomslag for kreftsaken, sier Ross.

Det var nestleder i Kreftforeningens styre, Øyvind Eriksen, som annonserte den store nyheten.

– Ross har imponert styret og meg, og hun representerer en nødvendig fornying i Kreftforeningen. Hun har solid organisasjonsforståelse, et stort nettverk og inngående erfaring med politiske prosesser. Hun evner å sette fremtidsrettede tanker i system, sier Eriksen på vegne av styret i Kreftforeningen.

For å bli litt bedre kjent med vår nye generalsekretær, både personlig og faglig, har vi stilt henne fem relevante spørsmål.

– Kan du fortelle litt om deg selv?

– Jeg er en tobarnsmor som bor i en generasjonsbolig i Bærum. Dagene er en god blanding av spennende jobb og aktiviteter med barna. Heldigvis får jeg mye energi av å ha en travel hverdag. Jeg har vokst opp med politikk- og samfunnsdiskusjoner rundt middagsbordet, og har alltid vært engasjert. Jeg har studert statsvitenskap og har jobbet i frivillig sektor i hele arbeidslivet, blant annet i Hørselshemmedes landsforbund og Nasjonalforeningen for folkehelsen – og de siste seks årene har jeg jobbet i Kreftforeningen, senest som leder av Kreftforeningens kommunikasjons- og samfunnsavdeling.

– Hva er ditt personlige forhold til kreftsaken?

– Som de fleste andre har jeg opplevd kreft, både i nær familie og i vennekretsen. Men det er nok historiene og mennesker jeg har møtt gjennom å jobbe i Kreftforeningen som har satt mest spor. Jeg husker spesielt godt da jeg fikk den første telefonen fra Thea Steen i 2014, som hadde fått påvist livmorhalskreft og ville samarbeide med Kreftforeningen for å få flere kvinner til å sjekke seg. Sammen startet vi #sjekkdeg-kampanjen og siden den gang har over 89 000 flere kvinner sjekket seg! Theas historie har både satt spor i befolkningen og i meg personlig.

– Hva blir viktig for deg å ta tak i?

– Det er flest ting jeg skal bevare, for Kreftforeningen er en veldrevet organisasjon. Men, det er noen områder hvor vi må gjøre mer. Jeg vil trekke frem tre ting; Vi må gire opp det forebyggende arbeidet, vi må få et bedre system slik at alle kreftpasienter i fremtiden får tilgang på skreddersydd behandling til riktig tid, og vi må gjøre mer for å utjevne forskjellene. Det er for store forskjeller i dag – både i hvem som får kreft, og hvem som overlever.

– Hvilke utfordringer ser du på kreftfeltet fremover?

– Jeg ser spesielt to store utfordringer. Den første handler om at stadig flere får en kreftsykdom, og at flere helse- og omsorgstjenester blir overført fra stat og sykehus, til kommunene. Det blir viktig å være med på å finne løsninger for hvordan kommunene skal levere gode tjenester til kreftpasienter og pårørende fremover. Den andre store utfordringen handler om fremtidens kreftbehandling. Det er et skifte på kreftfeltet hvor behandlingen blir mer persontilpasset og skreddersydd. Jo mer kunnskap vi har om hva slags behandling som vil fungere på meg eller deg, jo bedre blir overlevelsen, jo mindre senskader får man og jo mer penger sparer samfunnet.  I begge disse utfordringene ligger det først og fremst store muligheter! Men det utfordrer samfunnet og måten vi prioriterer midler og ressurser. Vi må sørge for å finne gode løsninger slik at alle får den behandlingen og oppfølgingen de trenger.

– Hva er din oppfordring til Helse- og omsorgsminister Bent Høie?

– Det er å ta hardere grep på tobakksfeltet. Nå har Høie fått folkehelsearbeidet tilbake som sitt ansvar, og det er mye som må gjøres. Tobakksindustrien finner stadig nye målgrupper og nye måter å markedsføre tobakksproduktene sine på. Vi vet at unge i større grad eksponeres for markedsføring gjennom rollemodeller og i sosiale medier, og det kan vi ikke finne oss i. Dette må overvåkes og reguleres i mye større grad enn i dag.  

Var dette nyttig?