Da Jon mistet Sissel, ble Benedikte viktig

Ingen er forberedt på å miste den vi elsker. Det var heller ikke Jon Haaland (77). Da han møtte Sissel Andresen i 2016, var de begge godt voksne og hadde voksne barn på hver sin kant. Sissel var elleve år yngre enn Jon. Men det var Sissel som ble syk og døde, og Jon som ble alene.

– Helt siden jeg fikk vite at jeg kom til å miste henne, har jeg kjent et stort behov for å snakke med noen. Jeg er takknemlig for gode venner og familie, jeg har fortsatt veldig nær og fin kontakt med Sissels nærmeste. Men jeg skjønte tidlig at det var viktig for meg å også ha fagfolk å snakke med, forteller Jon.

Vi sitter ved et stort spisebord øverst i en terrasseblokk på Lørenskog. Fra det rause stuevinduet ser han over jordet mot huset der han vokste opp. Noen minutters spasertur unna hadde Sissel sin leilighet. De to rakk aldri å bli samboere, men de fikk fem gode år sammen. Brorparten av dem var preget av Sissels sykdom. Jon forsto snart at det er mulig å leve et tilnærmet normalt liv mens du får livsforlengende kreftbehandling. Kanskje særlig hvis du er så heldig å ha Sissels tilnærming til livet.

– Jeg falt for entusiasmen hennes. Alt var interessant for Sissel, hun elsket å planlegge nye opplevelser for oss, og var så til stede her og nå. Det var som om hun fikk dobbel effekt av alt som var fint, fordi hun gledet seg sånn allerede før det skjedde. Det fenget meg veldig, forteller Jon med et smil.

Én pupp og én menisk

Sissel fortalte tidlig at hun hadde hatt kreft. «Jeg må bare si at jeg bare har én pupp!» sa hun. Jon er rask i replikken, og svarte: «Jeg har bare har én menisk, så da passer vi fint sammen!» De lo godt av det, og så var øyeblikket som Sissel kanskje hadde gruet seg til, blitt til et morsomt minne.

Halvannet år inn i forholdet fikk hun tilbakefall. Det var høsten 2017, og legene fant svulster i lunger, skjelett, lever … Jon forlot sykehuset med inntrykk av at kreften var over alt i Sissels kropp.

Det var brutalt, jeg husker at jeg lurte på om hun ville leve til jul. For meg var dette sjokkartet, men jeg opplevde at Sissel tok det fint.

Det var nå han kjente på dette behovet for å snakke. Med venner, familie, gode naboer – men også med fagfolk. Han trengte noen som visste hva de sammen skulle gjennom, som forsto hva han trengte.

– I min situasjon, først som pårørende og nå som etterlatt, er det ikke nødvendigvis svarene som er viktigst. Men det at noen lytter. At de forstår hva du står i, og kanskje kan si at det du føler og tenker er helt normalt, beskriver Jon.

Og han var heldig. For på den andre siden av veggen som skiller de store terrassene i blokka der han bor, fant han Benedikte Sætereng Eriksen. På denne tiden var hun en av de erfarne kreftsykepleierne ved Sissels avdeling på Ahus. Nå leder hun Kreftforeningens rådgivningstjeneste.

Jon inviterte henne ut på tur i skogen bak blokka, og Benedikte og hennes hund Lykke var aldri vonde å be.

Samtale på blå resept

Jon svarer kontant når vi spør hva han kan snakke med Benedikte om: «Alt.»

– For eksempel vegrer jeg meg fortsatt for å dra til steder der Sissel og jeg har vært sammen på ferier. Hvorfor kan jeg ikke dra på den hytta, det fjellet, den rasteplassen? Når jeg lurer på sånt, trenger jeg egentlig ikke et svar på hvorfor det er sånn, men en betryggelse om at dette er helt normale følelser. Det hender også at jeg grubler på ting som kan gnage litt om jeg ikke får det ut. Det at noen lytter, kan være lindrende i seg selv. Samtaler som dette burde vært gitt på blå resept, mener Jon.

Noen perioder har det vært ekstra viktig for ham å ha Benedikte. Som den første tiden etter at de fikk sjokkbeskjeden om Sissels tilbakefall, da hun startet palliativ behandling og det nærmet seg slutten, og etter at hun døde i september 2022.

Jon og Benedikte går fortsatt turer sammen for å prate. Han er heldig som har henne så nærme. Men Benedikte og hennes kolleger i Kreftforeningens rådgivningstjeneste er bare en telefon eller en e-post unna for alle i Jons situasjon. Tjenesten er gratis, og du kan være anonym.

Benedikte har lang erfaring i å møte pårørende, både fra hun jobbet på sykehuset og fra jobben i Kreftforeningen.

– Jeg opplever at mange kreftpasienter er mer bekymret for sine nærmeste enn for seg selv. «Det er verst for dem hjemme, jeg er jo her og får behandling og kan snakke med dere,» er noe jeg ofte hørte da jeg jobbet på kreftavdelingen, forteller hun.

Utslitte pårørende

Hun beskriver det som at den som er syk ofte har en større følelse av kontroll på det som skjer, fordi de har den syke kroppen sin med seg. Mens pasienten føler seg ivaretatt på sykehuset, går kanskje de pårørende hjemme og har mange spørsmål og ingen å stille dem til.

På sykehuset hendte det at jeg møtte pårørende som var mer utslitt enn den syke. Jeg har sett ektemenn som har gått ned for telling idet kona var ferdig med behandling og klar for å gå videre.

Hun skulle ønske hun visste mer om Kreftforeningens rådgivningstjeneste da hun jobbet på kreftpoliklinikken. Da ville hun ikke bare ha tipset pasientene hun møtte, men sagt at deres nærmeste også kan kontakte Kreftforeningen – om de er ektefeller, foreldre, barn, søsken, venner eller kolleger til den som er syk.

Hun skulle så gjerne ha visst at alle på rådgivningstjenesten er fagfolk som kreftsykepleiere og sosionomer, og at de samarbeider tett med juristene i Kreftforeningens rettshjelp.

– Til sammen kan vi finne svar på det meste du lurer på som pårørende. Men mange ringer oss uten å ha et konkret spørsmål. Noen ganger trenger du bare å få tømt deg for vonde og «ulovlige» tanker. Når jeg hører en pårørende si «jeg vet ikke om jeg orker dette lenger!» vil jeg aldri fordømme. Jeg har hørt det før, og vet at det er et uttrykk for frustrasjon og hjelpeløshet – ikke et faktisk ønske om å forlate den som er syk. Det er beintøft å se den du elsker ha det vondt over lang tid, og kjenne at livet tar en helt annen retning enn dere hadde planlagt.

Rådgivningstjenesten snakker også med arbeidsgivere som har spørsmål når en ansatt har fått kreft, og lærere som trenger råd om hvordan de best kan møte et barn som opplever kreft på nært hold. De er til for kolleger som lurer på hvordan de kan støtte en arbeidskamerat som er syk, og venner som har spørsmål de ikke vil plage den som er syk med. Og de kan hjelpe helsepersonell som lurer på hvilke tilbud som finnes for pasienter og pårørende over hele landet.

Alt dette forteller Benedikte tidligere kolleger hun møter, i håp om at flere av dem skal kjenne til tilbudet.

Jon er ikke i tvil om hva han ville ha gjort dersom han ikke hadde hatt Benedikte som nabo:

– Da ville jeg ha kontaktet Kreftforeningens rådgivningstjeneste.