Da mor og datter ble syke

Det startet en vårdag i 2023. Line Norman Hjorth kjente seg frisk og sterk idet hun nærmet seg førtiårsdagen. Men nå kjente hun noe i det venstre brystet, noe spisst.

Sjekken var ren rutine, noe hun hadde lært av moren sin. Likevel var det som om hun bare hadde ventet på at noe skulle dukke opp. Sånn hadde hun vært siden hun var liten, letende etter tegn.

Den dagen visste hun ikke om alt som skulle følge: fra første legetime til en utredning som kulminerte i en diagnose noen uker senere. «Du har brystkreft, Line, og her er en plan for alle legetimene du skal møte opp til fem år frem i tid.»

– Det var vanskelig å ta inn over meg at jeg var alvorlig syk, for jeg følte meg jo frisk, sier Line da Kreftforeningen møter henne og moren, Vigdis Hjorth (65), til en prat om boka de har skrevet sammen, «Kul i brystet – Året vi ble syke».

For seks måneder etter at hun fikk diagnosen, ble Line også pårørende. Da fikk Vigdis påvist brystkreft på en rutinekontroll.

Dobbel livskrise

Line er forfatter, som sin mer berømte mor. Som skrivende mennesker ble det naturlig for dem å dokumentere den doble livskrisa de hadde havnet i.

Boken kunne blitt en komedie om kreft, eller en musikal. Det var de første ideene som kom til Line. Hun tenkte en sjonglering av parykker og pupper kunne være ganske morsomt. Nå foreligger i stedet noe annet og mer sårbart om to kreftreiser som går inn i hverandre, og beskriver hvordan pårørende- og pasientrollen kan virke samtidig.

Å skrive ble en måte å bearbeide opplevelsene når virkeligheten føltes absurd.  Fra Lines diagnose til de begge var friskmeldte, skrev og snakket de om alt fra forestillinger de hadde hatt om kreft før de selv ble syke, til hvorvidt de skulle ha nye bryster.

 Line bor i Danmark, og Vigdis ble behandlet på Drammen sykehus, noe som førte til sammenligninger av norsk og dansk sykehusmat, sykehusinteriør og utsikt fra sengeposten.

En av grunnene til at vi ville skrive bok, var at helsevesenet er dritgode på det de gjør, men de er ikke nødvendigvis språkmennesker.

Line Norman Hjorth

Line og Vigdis analyserte helsepersonellets kroppsspråk før de kom med potensielt livsdreiende beskjeder. Hver bevegelse fikk monumental vekt.

– Man blir veldig god til å tolke, sier Vigdis, og forteller om møtet med Lines første kontaktsykepleier, Lene, som skulle fortelle hvilken type kreft de hadde funnet i de ulike kulene.

– Hun smilte så innmari da hun kom og hentet oss, sier Vigdis og imiterer smilet.

– Så sitter man der og prøver å finne ut hva det betyr, fortsetter hun.

Det viste seg heldigvis at smilet var godt nytt, kulen til Line var «doven».

– Da jeg selv kom på sjekk for å få vite om jeg skulle få cellegift, så jeg veldig på sykepleieren, var hun glad eller ikke?

Vigdis lurte ofte på om legene holdt tilbake.

– Unngår de å fortelle meg noe fordi de tror jeg ikke tåler det?

Spekulasjonene ble mat for skrivingen.

– Å være utsatt for argusøyne gjennom arbeidsdagen er sikkert ikke lett for de som jobber med å gi slike beskjeder, skyter Line inn.

– Det skulle vært meg først

Tidlig i forløpet fikk Line beskjed om at statistikken var på hennes side, takket være de siste tiårenes forskningsresultater. Hun valgte å sette sin lit til at det stemte.

Læringskurven var bratt.

– Jeg ante ikke hvor mange typer brystkreft man kan ha, hvor ulik behandling de krever, og betydningen av hvor langt i forløpet man er, sier hun.

Den dagen Line fikk diagnosen, ventet Vigdis ved telefonen. Hun tekstet med faren til Line: «Har du hørt noe?» «Nei», svarte han, og de ventet på hver sin kant.

– Da du ringte, hørte jeg bare gråt, sier Vigdis. Hun kjente på at alt hadde skjedd i feil rekkefølge.

Hun bestemte seg for å reise til Danmark umiddelbart

Det er barnet ditt. Det sitter dypt i kroppen at det hadde vært rimeligere hvis jeg fikk det først,

Vigdis Hjorth

Da Vigdis ankom Danmark samme kveld, virket Line roligere enn på telefonen.

– Det hadde informasjon fra Kreftforeningen og Kræftens Bekæmpelse bidratt til. Samtidig forelå behandlingsplanen. Du var noe beroliget, sier Vigdis.

Ble en annen versjon av seg selv

Så oppdaget legene flere kuler.

– Jeg lurte på om fire kuler mente at jeg var fire ganger så sjuk som de hadde trodd. Da forsikret legen meg om at det ikke var sånn, sier Line.

Behandlingen med cellegift var tøff. Line visste ikke at hun kom til å føle seg så annerledes, som en annen versjon av seg selv, mer sensitiv og sårbar. Ting hun tidligere ville hatt høy toleranse, for ble vanskelig. Overskuddet til å takle verden, menneskene og tilværelsen rakna.

– Jeg ble et lite barn igjen, sier Line.

Pasientrollen minnet om barndom, om å overgi seg til andre som skulle passe på henne.

– Det krever mye tillit å legge livet i andres hender.

Verken Line eller Vigdis har partner. De tror det er en grunn til at de ble særlig viktige for hverandre i sykdomsperioden.

Vigdis sier hun aldri har vært en tradisjonell mor.

Jeg har levd friere og aldri vært korrekt. Man tenker det er barna som får dumme seg ut, men jeg har dummet meg masse ut. Plutselig krevde situasjonen at jeg skulle være voksen på en annen måte.

Vigdis Hjorth

Særlig én felles erfaring kom godt med når de først skulle bli syke samtidig.

– Er det noe vi er godt trent på, så er det å snakke sammen, sier Line.

Vigdis ser for seg at det hadde vært vanskeligere hvis datteren ikke var like nær.

– Da hadde jeg blitt mye mer var på hvor grensene går, fysisk og psykisk. Tenk om jeg skulle bo hos deg i København og du ikke var vant til drikkinga mi, det hadde blitt veldig krevende!

Vigdis har lenge vært åpen om sitt forhold til alkohol.

– Det høres jo ikke helt bra ut, men det er klart man blir mer ærlig og sier ting mer bramfritt. Når jeg drikker kommer alle hemmelighetene mine ut. Det kan være irriterende og sikkert sårbart, men da ligger alt på bordet. Så kanskje det er noen fordeler med å drikke som jeg gjør også, sier Vigdis, noe de begge må le litt av.

Håper andre vil kjenne seg igjen

Samtidig som at det å skrive om sykdommen har vært viktig for å prosessere alt som har skjedd, hadde de ikke skrevet boken om de ikke trodde det ville være relevant for andre. Likevel har ikke det vært førende for hva de skriver om.

– Jeg har egentlig bare prøvd å være så ærlig som mulig, sier Line.

Det hadde vært enklere for henne å gjøre seg selv penere eller litt mindre dum, men det hadde også blitt en beskrivelse lenger unna hvor fælt det kan være å ha kreft.

– Det menneskelige vilkåret er det samme, vi lever nå og skal alle dø og er redde for det, sier Vigdis.

– Du må forholde deg til de tankene når du blir syk. Det er en typisk menneskelig erfaring. Fra en dag til en annen kan man bli rystet ut av sin selvforståelse og tilværelse, legger hun til.

I et avsnitt i boka skriver Line om hvordan hun føler hun har levd i skyggen av sin mors navn, «en jeg alltid vil bli sett i lys av og som jeg aldri vil kunne leve opp til».

«Mor hadde fått brystkreft, og jeg var takknemlig over at det skjedde etter meg, over at ikke også den erfaringen først og fremst var hennes.»

Det er et eksempel på hvor liten jeg ble. Jeg ble ikke et sympatisk menneske av kreftbehandling, jeg tenkte smått. Det er ikke noe pent, men det var sånn det ble.

Line Norman Hjorth

– Fjern begge brystene!

Da Vigdis fikk diagnosen et halvt år etter Line, ville hun fjerne begge brystene.

– Kanskje det til og med kunne bli en roman av det, gå i verden uten pupper, liksom, sier Vigdis og trekker på skuldrene.

Line nikker, hun hadde følt det samme, ville kvitte seg med sykdommen som lå i det venstre brystet som ble fjernet under operasjonen.

Men sykepleieren sa noe Vigdis syntes var klokt.

– «Sånn føler alle det når de er syke», sa hun, «men det er vanskelig å se for seg hvordan det blir når man blir frisk, da begynner de å savne puppene sine.»

Det som overbeviste Vigdis til å rekonstruere brystene var det sykepleieren sa videre: man har krav på nye bryster selv om man ønsker det på et senere tidspunkt.

– Det blir en større belastning for helsevesenet, to operasjoner i stedet for én, to rekonvalesens-perioder i stedet for én, og mer til, sier Vigdis og legger til at det argumentet gjorde at hun takket ja til rekonstruksjon.

Tilfeldighetene skulle ha det til at Line fikk rekonstruert sitt bryst samme uke i Danmark.

Vigdis, som ellers i livet er ganske skeptisk, la sin skjebne i legenes hender.

– Jeg brukte ikke krefter på å finne ut av ting selv. Jeg stolte på legene på Drammen sykehus, og de gjorde meg trygg. Det var en enormt deilig erfaring.

Du er frisk – enn så lenge

Både mor og datter er erklært kreftfrie.

Legene brukte riktignok ikke ordene «nå er du frisk». De sa  «alt det farlige er borte», eller, «du er kreftfri».

For Vigdis og Line var det som om et uuttalt «enn så lenge» ble hengende i luften. Det er vanskelig for dem å slippe tanken om tilbakefall fullstendig.

Om én eneste kreftcelle har overlevd, er det jo en risiko.

Vigdis Hjorth

Begge skal gå på østrogendempende medisiner fem år.

– Hver morgen når jeg tar en pille, prøver jeg å minne meg på at det er en grunn til det. Men det er ikke bare-bare. Jeg ble satt i overgangsalder av cellegiften, og når jeg demper østrogennivået, merker jeg også hva den skal bidra med i kroppen, sier Line.

Håret har blitt tynnere. Kroppen er ikke lenger et sted for nytelse og intimitet, men heller åsted for arr som vises frem til venner eller behandles av leger.

– Det er småting mot å bevare livet. Det er skamfullt å si, for jeg vet at vi alle skal bli eldre, men det plager meg at jeg aldri vil se ut som før igjen, sier Line.

Vigdis sier at hun er glad for at hun ikke har hatt en kjæreste i denne perioden. Hun frykter at en partner kunne utnyttet situasjonen ved å «ikke være helt grei».

– En som ikke klarer å la være å si æsj til de nye puppene, sier Vigdis, til skeptisk latter fra  Line.

– Ja, men jeg har jo vært sammen med folk som kunne sagt sånt, insisterer Vigdis.

– Det sier mer om dem enn om deg, svarer Line.

– Men også noe om meg som velger dem. Som singel slipper jeg at noen utnytter at jeg er sårbar, svarer Vigdis.