De betaler den høyeste oljeprisen

Først lenge etter at Tord H. Lillehavn og Bjarne Kapstad selv fikk kreft, innså de at sykdommen er som en epidemi blant Norges oljepionerer.

Det er så vanvittig mange som er borte, sier Bjarne Kapstad (67).

– Helt ufattelig. Så forferdelig mange skjebner, konstaterer Tord H. Lillehavn (61) mens de to uføre nordsjøveteranene rusler minnelangs mellom modeller av plattformer og andre installasjoner på Norsk Oljemuseum i Stavanger.

– Vi fikk være med på et eventyr, da, fortsetter Kapstad, og peker på en miniatyrversjon av en kran han jobbet i på slutten av 70-tallet.

– Ja, det var en fantastisk tid. Den gangen ante vi jo ikke at jobben skulle ødelegge oss, konstaterer Lillehavn.

Tidenes nyttårsfeiring

Akkurat her møtte Lillehavn, Kapstad og åtte andre kreftsyke og løsemiddelskadede oljepionerer i mars kommisjonen som har fått følgende opp­ drag fra regjeringen: «Utarbeid en kompensasjonsordning for tidli­ gere oljearbeidere som kan ha fått arbeidsrelaterte plager.»

Jeg har troen på at vi får en god og rettfer­dig løsning

Bjarne Kapstad

Kommisjonen ledes av den erfarne legen Geir Riise.* Innen nyttår skal den legge fram sin inn­stilling.

Og til da holder han kortene tett til brystet.

– Men dette kan jeg si: Jeg oppfatter arbei­det vårt som viktig. Arbeidervern, arbeidsmiljø og oppfølging av helse og kjemisk eksponering omfattet i liten grad de tidlige oljearbeiderne. Det var størst oppmerksomhet rundt å forebygge skader på ytre miljø og hindre store og plutselige skader, sier Riise.

I 2014 fikk nordsjødykkerne, etter mange års kamp, erstatning for skadene de ble påført i olje­eventyrets spede begynnelse. Siden har Forsvarets veteraner fra utenlandsoppdrag fått en tilsvarende ordning.

Nå står altså oljepionerene for tur.

Riise beskriver møtet med de ti syke olje­ arbeiderne på Oljemuseet som meget sterkt, og både Lillehavn og Kapstad forteller at det kjentes meningsfullt å få dele sine erfaringer.

– Det virker som kommisjonen jobber veldig seriøst, sier Lillehavn.

– Ja, jeg har troen på at vi får en god og rettfer­dig løsning, og at den også omfatter de etterlatte, sier Kapstad.

Cocktail

Lillehavn fra Jørpeland var bare 18 år gammel da han fikk jobb i Nordsjøen i 1979. I en cocktail av giftige gasser, damper og oljer jobbet han seg de neste tiårene gradvis oppover i gradene og nedover på plattformen: fra mekaniker på dekk til såkalt subsea­supervisor med ansvar for driften under overflaten.

Beskyttelse? Bare det aller nødvendigste: vernesko, hjelm, tynne hansker av bomull. Briller brukte han sjelden, de ble så flekkete av oljesølet.

– Vi fikk beskjed om å passe fingrene, det var egentlig alt, forteller han og viser fram et arr på ringfingerens nederste ledd.

– Et resultat av rengjøringsmiddelet vi brukte. Det gikk rett gjennom hansken og etset i stykker huden under gifteringen!

Minnene, gode og vonde, strømmer på når Tord ser modellene av plattformene han jobbet på.


I 2014 sa det et smertefullt stopp. På sykehuset konstaterte legene at ryggen var brukket – en virvel hadde rett og slett smuldret opp – og at han hadde myelomatose, beinmargskreft.

Etter fire runder med cellegift, stråling og stamcellebehandling returnerte han til jobben han elsket. Men ett år senere måtte han gi seg for godt, 56 år gammel.

Da falt det ham ikke inn at sykdommen kunne skyldes kjemikaliene han var blitt eksponert for på arbeidsplassen. Det skjønte han først på en samling for personer med beinmargskreft lenge etter. Der møtte han en brannmann som var tilkjent yrkesskadeerstatning etter å ha vært med på slokkingen av flere store oljebranner.

– Da sjekket jeg hva som hadde skjedd med de to andre subsea-ingeniørene på plattformen min. Den ene var død av kreft i halsen, den andre av magekreft. Det var i det hele tatt ikke mange subsea-supervisorer som hadde fått leve til de ble 60.

– Ja, da ser man jo den røde tråden, nikker Kapstad.

Forskningsprosjekt

I 2007 spurte Arbeidsmiljøskaddes Landsforening (ALF) om helsetilstanden til 700 medlemmer som jobbet for Philips Petroleum i pionertiden i Nordsjøen. Over halvparten var uføretrygdet, noe de i snitt var blitt midt i 50-årene. 126 hadde fått kreft, og 136 var døde.

Forsker Jo S. Stenehjem ved Kreftregisteret har siden sett på om offshorearbeidere rammes oftere av kreft enn den norske normalbefolkningen, og svaret på det er ja. Overhyppigheten for alle kreftformer er på 7 prosent blant menn og 13 prosent blant kvinner.

– Blant mennene fant vi mer enn dobbel så høy forekomst av brysthinnekreft og 20 prosent overhyppighet av prostatakreft, forteller han.

Tallene er hentet fra en spørreundersøkelse blant personer som jobbet offshore mellom 1967 og 1998, og har noen åpenbare svakheter. Den største er at den naturlig nok ikke omfatter arbeidere som allerede var døde.

– Det kan være betydelige mørketall, sier Stenehjem.

Med støtte fra blant andre Kreftforeningen er derfor han og kollegene ved Kreftregisteret nå i gang med et nytt stort forskningsprosjekt (kreftregisteret.no) for å undersøke sammenhengen mellom jobben i Nordsjøen og kreft. 70 000 offshorearbeidere som har vært på norske oljeplattformer mellom 1967 og 2021, er invitert til å svare.

Cowboyen

Hva synes egentlig oljebransjen og forsikringsselskapene at et liv som mitt er verdt, undrer Hans Marwoll.

16 mil lenger nord langs kysten, på Haukeland sykehus i Bergen, møter vi en annen hardhaus. 68 år gamle Hans Marwoll fra Bømlo jobbet 42 år offshore. Nå er han på en rutinesjekk av den uhelbredelige beinmargskreften han ble diagnostisert med for to år siden.

– Psyken er sterk, men med helsa er det så som så. Jeg skal daue av denne kreften, sier han. Legene på Haukeland har for lengst fastslått at sykdommen sannsynligvis henger sammen med arbeidet hans som mekaniker i Nordsjøen.

– Vi visste jo ikke bedre, men jeg skulle likevel ønske at jeg hadde hatt litt mer vett, at jeg oftere hadde sagt nei. Men vi var cowboyer; det gjaldt å jobbe mest og være tøffest, forteller Marwoll.

Som den gangen han sammen med plattformsjefen løp ubeskyttet inn i et rom der en ventil var begynt å lekke, der trykket var skyhøyt, der den giftige gassen lå tett og faren for selvantenning var prekær.

Jeg skal daue av denne kreften

Hans Marwoll

– Vi trakk pusten dypt, tok med oss en svær rørtang, løp inn og jobbet intenst til vi måtte ut og trekke pusten. Så løp vi inn igjen, og sånn holdt vi på, inn-ut-inn-ut-inn-ut-inn-ut, til ventilen etter et kvarters tid var tett. Galskap, forteller han hoderystende.

Fra 100 til 0,2

Marwoll har aldri vært i tvil om at kreftsykdommen skyldes tiårene med eksponering for giftige kjemikalier. Da han lå på sykehuset i fjor, delte han rom med to andre turbinmekanikere med samme diagnose. De var enige om én ting:

At benzen var selve verstingen.

Benzen er en fargeløs, kreftfremkallende væske som finnes naturlig i olje og lett går over i gassform. Rett etter krigen var den tillatte grenseverdien 100 ppm (deler per million). Da oljeeventyret begynte og pionerer som Marwoll, Kapstad og Lillehavn reiste ut til plattformene, kunne de lovlig eksponeres for opptil 25 ppm.

I fjor ble grensen justert ned fra 1,0 til 0,2 ppm, og selv det mener fagforbundet SAFE at er for høyt.

– Vi er sterkt bekymret for at petroleumsnæringen ikke tar helserisiko fra benzen-eksponering tilstrekkelig alvorlig, heter det i en bekymringsmelding til Petroleumstilsynet.

Sykdom, ikke skade?

Selv om sykehuset har fastslått årsakssammenhengen mellom oljejobben og kreftsykdommen, noe NAV har akseptert, vil ikke forsikringsselskapet gi Marwoll yrkesskadeerstatning.

– De mener at det er en yrkessykdom, ikke en yrkesskade, forklarer han resignert.

Men han håper kommisjonen kompenserer med en raus sjekk for den høye prisen han har betalt for sitt bidrag til Norges rikdom.

Det samme håper Kreftforeningen.

– Alle som har jobbet i oljesektoren og fått kreftsykdom som følge av jobben, må bli tilkjent den økonomiske erstatningen de har krav på, sier Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.

Og eventuell usikkerhet om sammenhengen mellom sykdom og tidligere eller nåværende yrke må komme personen til gode, legger hun til.

Når Marwoll får sjekken fra staten, havner ikke pengene i banken.

– Da skal jeg betale ned gjeld, reise, kjøpe en sjark jeg kan dra ut på sjøen med også når jeg blir sykere, og innrede et soverom i første etasje som står klart når jeg ikke lenger kan gå opp trappa. Jeg håper å ha fire–seks år igjen, sier han.

– Vil du anbefale egne barn å jobbe i olja?

– Jeg har faktisk en sønn som er på vei inn i bransjen. Men han vet nøyaktig hvor farlig den er. Det er det ikke alle de ferske som gjør. De tenker at det ikke er så nøye med verneutstyr og forholdsregler. Men dette er fortsatt en risikabel jobb. Folk må passe på seg selv, formaner han.

Krever større trygghet

Forholdene i offshore er heldigvis bedre i dag enn da pionerene skapte Norges rikdom. Men fortsatt har ikke bransjen grunn til å slå seg på brystet, mener Ingrid Stenstadvold Ross.

– Vi krever at næringen tar innspillene fra fagforeningene og andre på dypeste alvor. Det samme må Petroleumstilsynet og staten gjøre, sier hun. Fortsatt kan 3 prosent av krefttilfellene blant norske menn spores tilbake til forhold på arbeidsplassen.

– Og det er altfor mye. Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, slutter Ross.

Foto: Jorunn Valle Nilsen og Paul S. Amundsen.

* Geir Riise er også styreleder i Kreftforeningen.

Var dette nyttig?