Da moren fikk tarmkreft høsten 2016, ble Elton Kelder (42) livredd. Han visste at han snart kom til å miste faren sin til bukspyttkjertelkreft. Skulle begge to bli borte?
I dag: Medlem 49667389 Elton Kelder, Tønsberg. Foto: Privat
Ingen seiler gjennom livet uten motstand, men noen får vel mye på en gang. En februardag for seks år siden satt Elton i bilen på vei hjem fra Oslo og skravlet i telefonen som han pleide, blant annet med foreldrene sine. Denne dagen ba de sønnen kjøre innom dem i Horten på vei hjem til Tønsberg.
– Jeg kom inn i stua, satte meg, og pappa fortalte om diffuse problemer med magen og mange undersøkelser de siste åra. Nå hadde de konstatert det verste av det verste: Kreft i bukspyttkjertelen.
I et øyeblikks bevissthet om at livet fortsetter, ringte Elton kona og ba henne hente sønnen i barnehagen. Det ble en lang og tårevåt ettermiddag med foreldrene, og en lang og tårevåt kveld da han kom hjem til seg selv senere samme kveld.
– Det var en skjellsettende opplevelse, spesielt det å se faren min sånn. Det er veldig få ganger jeg har sett han gråte, men nå gråt han. Vi gråt alle sammen, forteller Elton.
Viktigere å gi enn å få
Brått ble kreft personlig for Elton. Med farens sykdom ble en spire sådd for et voksende engasjement for kreftsaken.
– Jeg visste lite om bukspyttkjertelkreft. Jeg besøkte nettsidene til Kreftforeningen og leste om hvordan dere prøver å sette denne kreftformen på agendaen – både politiske og faglig. Det ble veldig naturlig for meg å bidra i det arbeidet, og derfor meldte jeg meg inn i Kreftforeningen. Fra pappas diagnose til medlemskap var veien kort, forteller Elton.
Eltons mor, som selv er medlem, har hatt stor glede av Kreftforeningens temakafé. Som pårørende har Elton satt pris på god informasjon fra Kreftforeningen, ikke minst om rettighetene han har som pårørende.
– Medlemskapet mitt har også vært min vei inn i engasjementet som frivillig – som voksen på Treffpunkt for barn og unge, som bøssebærer, som aktiv i Kreftforeningens Stafett for livet flere år på rad, og som medlem i representantskapet til Kreftforeningen. Medlemskapet trigget meg til å gi mer, sier Elton.
En forening for alle
Mange medlemmer i Kreftforeningen har personlig erfaring med kreft. Også Eltons engasjement ble tent av alvoret som kom inn i livet.
– Ønsket om å gjøre noe mer ble forsterket jo mer jeg kom på innsiden av Kreftforeningen. Jeg leste meg opp om hvordan foreningen jobber, og det var først da jeg begynte å navigere innenfor det landskapet der, at jeg forsto hvor mye og hvor bredt Kreftforeningen jobber og hvor mye det betyr for så mange. Det forsterket bare ønsket om at «Vet du hva, det de gjør er så viktig at hvis jeg kan bidra med å låne bort litt av min tid, så vil jeg det».
Han er likevel opptatt av at et medlemskap i Kreftforeningen er for alle.
– Kreftsaken burde være relevant for alle med tanke på hvor bredt og vilkårlig kreft rammer. Kanskje framstår ikke saken så viktig for deg i dag, men det kan se annerledes ut i morgen. Da har du kanskje behov for å navigere i et nytt landskap, enten som pårørende eller pasient. I det landskapet har Kreftforeningen gjort et kjempearbeid og fortjener all mulig støtte.
Følelsesmessige sprang
Det lå et slør av sorg over gleden Elton kjente da moren var operert lille julaften 2016, og legene ga henne gode prognoser. For samtidig som moren kviknet til, var faren hans i ferd med å visne bort. Han hadde levd godt med bukspyttkjertelkreft i to år etter diagnosen, men da kona hans ble operert, skjedde det uten hans bevissthet. Kreften hadde spredd seg, og hans mentale kapasitet ble raskt redusert. Tidlig i 2017 var han borte for godt.
– Jeg var hjemme hos mamma og hjalp henne etter operasjonen den ene timen, kjempeglad og letta over at hun kom til å klare seg veldig fint. Timen etter kjørte jeg til lindrende avdeling der pappa lå, og skulle ta avskjed med han. Det føltes nesten feil å glede seg over mamma fordi jeg burde sørge over pappa. Det var veldig krevende for søsteren min og meg, og ekstremt krevende for moren min. Hun måtte først og fremst håndtere egen sykdom og egen frykt, og samtidig håndtere å miste mannen sin gjennom nesten 40 år.
Alle medlemmer like viktige
Det går mot slutten av samtalen. Elton har behov for en presisering.
– Man trenger ikke være noen supermann som skal sette av 30 timer i uka til Kreftforeningen for å kunne være engasjert. Det å gi sin støtte gjennom et medlemskap er mer enn nok. Selv om jeg gjør litt ved siden av fordi jeg har tid og lyst, så er ikke mitt medlemskap mer verdt enn ditt, kona mi sitt eller noen annens. Vi er medlemmer på lik linje. Vi har tatt et standpunkt: Dette er en sak jeg synes er viktig. For meg er det snakk om et verdivalg.
Jeg kan ikke tenke meg en viktigere sak å støtte enn kreftsaken.
Elton Kelder, medlem i Kreftforeningen.
