– Jeg har skjønt at jeg er veldig heldig! sier Tron Skjær (74).
Tron Skjær har uhelbredelig blodkreft. Men til tross for at han var redusert og utmattet, takket han uten å nøle ja da overlege Anders Dahm svippet innom sykesengen hans på Akershus universitetssykehus og spurte om han ville delta i en studie på persontilpasset medisin.
Første steg var å ta en gentest. Den antydet at et gammelt medikament kunne ha god effekt mot akkurat hans kreft.
Det var en teori som viste seg å stemme perfekt også i praksis.
– Du er en av deltagerne det går aller best med, så deg er det spesielt hyggelig å treffe i gangene her, sier Dahm da de møtes på sykehuset to år etter at Skjær ble inkludert i studien.
– Det er veldig fint å høre, og dere har fulgt meg så godt opp. Selv om behandlingen har vært tøff innimellom, har jeg aldri kjent meg utrygg, og jeg har skjønt at jeg har vært veldig heldig, sier Skjær.
Men deltagerne må også oppfylle et annet kriterium:
De må være minst 60 år.
– Det skyldes at dette er en gruppe vi mangler gode data på. Det er veldig få gode studier med såpass voksne pasienter. Og det til tross for at de utgjør over halvparten av alle med denne sykdommen, sier Dahm.
Gjettekonkurransen
Mangelen på eldre i kliniske kreftstudier er et omfattende og globalt fenomen og problem.
Årsaker til mangel på eldre studiedeltakere
- Mange eldre har flere diagnoser og bruker mange medisiner. Dette gjør det vrient å isolere effekten av behandlingen som testes ut.
- Jo bedre form pasienten er i, jo større er sjansen for at behandlingen skal ha den gode effekten som utviklerne av medisinen håper på.
- Kognitiv svikt kan gjøre det vanskelig for eldre pasienter å huske avtaler, forstå kompliserte behandlingsplaner og når de skal ta medisiner.
- Eldre er i snitt oftere på sykehuset enn yngre pasienter. Flere kontroller i et allerede tøft behandlingsløp med lang reisevei, gjør at mange eldre takker nei.
Til sammen gjør dette at behandlingen av eldre i stor grad er basert på kliniske studier av yngre, og gjerne sterkere, pasienter.
På fint heter dette «å ekstrapolere».
Men, som New York Times skrev i en reportasje om problematikken:
Det kan like gjerne kalles «å gjette».
Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross mener det er avgjørende å inkludere flere eldre pasienter i kliniske kreftstudier.
– Ikke minst fordi vi med en raskt aldrende befolkning vil få en betydelig økning i antall krefttilfeller i årene som kommer. Helsetjenesten må rigges for å møtes denne utfordringen, slik at også eldre får behandling som er tilpasset dem.
Studieveteran
At Skjær så kjapt takket ja til Dahms tilbud, selv om det innebar å ta ubehagelige beinmargsprøver hver tredje måned, skyldtes at han allerede hadde hatt nytte av en annen klinisk studie.
I 2016, mens han og kona Sølvi var på campingferie utenfor Moss og feiret 50 år som kjærester, oppdaget han en liten, rød flekk på leggen.
– Trolig flått eller rosen, mente sykepleieren i en av nabovognene. Hos legevakten fikk han antibiotika, men flekken fortsatte å vokse, så Skjær dro til fastlegen, som tok noen prøver.
Noen dager senere, tilbake på campingen, ringte telefonen.
– Er du alene?
– Nei, jeg er sammen med kona mi.
– Du har dessverre akutt blodkreft, det er en veldig alvorlig sykdom.
Da løp Skjær. Vekk fra alt og alle, han orket ikke forholde seg til noen. Men Sølvi løp etter, og da hun tok ham igjen og fikk høre hvorfor han oppførte seg så underlig, deiset de sammen ned i den mentale kjelleren.
Mens han lå på sykehuset med en sliten kropp som sleit med å håndtere cellegiften, ble han tilbudt å være med i en klinisk studie og teste ut immunterapi.
Egentlig var han ett år for gammel: deltagerne skulle være under 67. Men nylig hadde det vist seg at medisinen også kunne gjøre tilværelsen guffen for eldre pasienters blodkreft, så aldersgrensen var hevet.
Skjær ba om betenkningstid. Men da han senere nevnte tilbudet for fastlegen sin, fikk han klar beskjed:
– Dette må du ikke finne på å takke nei til!
Hadde griseflaks
Immunterapien virket. I seks år gikk han til kontroll hver tredje måned, hele tiden fikk han samme svar: Kreften holder seg helt stabil.
Han hadde ingen smerter. Gikk lange turer, stelte i hagen hjemme på Nesodden, fisket og koste seg med Sølvi, barne- og oldebarn. Kanskje ble han litt mer sliten i tunge bakker, men det regnet han med at skyldtes alderen
– Nå er det egentlig ikke noe mer sannsynlig at du skal dø av denne kreften enn i en bilulykke, så du behøver ikke lenger å komme til så hyppige kontroller, sa lederen for immunterapistudien da han enda en gang tok blodprøver for to år siden.
Noe senere fikk Dahm resultatet av prøvene som var ment å bli de siste på lenge:
Kreften var tilbake.
Også denne gangen var han på campingen da telefonen kom. Også denne gangen gikk har rett i kjelleren, kanskje dypere enn første gangen. Men denne gangen flyktet han ikke. Han lot Sølvi bli med ned, og sammen klarte de å kravle seg helt opp igjen.
Det var derfor en pasient ved godt som så raskt takket ja Dahm tilbød ham plass i sin kliniske studie.
Enorm nytte av studien
Når Tron Skjær sammen med Anders Dahm skal oppsummere disse årene, er han ikke i tvil om nytten.
– Jeg kjenner jeg meg så trygg, for jeg blir så godt fulgt opp, og jeg er så glad, for jeg har så mye ugjort, så mye å leve for. To døtre, fire barnebarn og to oldebarn!
– Ja og nå er du faktisk ferdig, du deltar ikke lenger i studien, sier Dahm.
– Ferdig? spør Skjær, brått bekymret.
– Ja, men bare med selve studien. Vi fortsetter selvsagt med den samme behandlingen så lenge den virker så godt, svarer Dahm.
Og man hører Skjær puste lettet ut.
