«En dag på jobben» som kreftkoordinator

08.00: Uka starter med at jeg lager en huskelapp for meg selv. Jeg må huske å ringe Maiken og den nye pasienten. Maiken er 52 år og har nylig avsluttet strålebehandling etter brystkreft. Hun har hatt behov for veiledning under og etter behandling. Nå går det fint med henne, og vi skal ha en siste telefonsamtale før vi trolig avslutter kontakten. Den nye pasienten ble meldt av geriatrisk sykepleier i kommunen for en tid tilbake. Jeg vet bare at det er snakk om nyoppdaget lungekreft, og at hun bor hjemme uten noen form for hjelp.

08.30: Jeg ringer det lokale NAV-kontoret. Mohammed er en ung mann jeg har fulgt over lang tid. For to måneder siden ble han innlagt på regionssykehuset for operasjon av tykktarmskreft. Etter operasjonen oppstod en del komplikasjoner, som førte til et langvarig sykehusopphold. Midt oppi dette ble han oppsagt fra leiligheten han leier. Mohammed har bodd i Norge i ca 4 år, og har klart seg uten hjelp fra det offentlige. Han har svært lite nettverk og er såpass syk at det er vanskelig for han å finne leilighet på egen hånd. Jeg har tidligere vært i kontakt med sosionom ved regionssykehuset, og i fellesskap har vi hjulpet han å søke økonomisk støtte hos NAV, og samtidig også søkt om kommunal leilighet. Jeg ringer NAV for å høre status: De mangler noe skriftlig dokumentasjon, og jeg avtaler at jeg skal ordne det. Den samme dokumentasjonen må også ettersendes kommunens boligselskap.

09.15: Planleggingsmøte med lærer til en ung jente som heter Natalie. Hun er elev ved videregående skole og har for stort fravær på grunn av langvarig kreftbehandling. Derfor kan hun ikke vurderes i flere av fagene. Det blir et godt møte med lærer der vi diskuterer ulike løsninger for hvordan vi best mulig kan sikre Natalie videre skolegang. Vi blir enige om å søke permisjon for resten av skoleåret. Natalie er lei seg for å måtte begynne om igjen, men er enig i at det er beste løsning slik situasjonen er. Nå kan hun konsentrere seg om behandling, og vet samtidig at skoleplassen står ved lag fra høsten. Lege må skrive legeerklæring som bekrefter situasjonen. Jeg avtaler å stikke innom avdelingen igjen på slutten av dagen, og at erklæringen skal ligge klar i resepsjonen.

11.00: Tilbake på kontoret får jeg telefon fra Lotte på 43 år, som jeg kjenner godt fra før. Hun er operert for brystkreft, har også hatt cellegift og strålebehandling. Dette førte til en alvorlig fatigue. Lotte var nærmest totalt sengeliggende i flere måneder. I den perioden hadde vi kontakt hver fjortende dag. Jeg startet med å kartlegge situasjonen og omfanget av fatiguen. I fellesskap laget vi en konkret plan for hva hun kunne klare å utføre selv, hva hun trengte hjelp til og hvor hun kunne søke hjelp. Da det praktiske var på plass, startet vi med ukeplaner med fokus på egenmestring og det å finne balanse mellom aktivitet og hvile. Gjennom støttesamtaler snakket vi mye om kosthold, døgnrytme og kognitiv mestring. Over tid er hun blitt bedre og har hatt et vellykket opphold ved rehabiliteringssenter. Lotte ringer nå for å fortelle at hun skal begynne i jobb! Kun en dag i uken, men for henne er det en enorm seier, og hun håper å kunne jobbe mer på sikt.

11.30: Lunsj

12.00: Kåre, 49 år, banker på kontordøren min. Han er bekymret for sønnen på 21 år som lukker seg inne og ikke vil snakke med noen. Mor er alvorlig syk og har kort forventet levetid. Dette er kommet som et sjokk på familien, mor har vært frisk og aktiv helt frem til sykdommen ble oppdaget for en måned siden. Vi avtaler at jeg skal kontakte sønnen og prøve å få til en samtale. Kåre ønsker en samtale for sin egen del også. Jeg finner tid i kalenderen senere i uken.

13.00: Ekteparet Tone og Askjell på 35 og 33 år er kommet for samtale. De er foreldre til Sindre på seks år. Sindre fikk kreft da han var fire. Nå er han ferdigbehandlet og erklært frisk – en enorm glede for familien. Samtidig er foreldrene svært slitne, og mor gråter mye. Det har vært en lang prosess for dem med reiser frem og tilbake til sykehus, komplikasjoner underveis, usikkerhet rundt prognose, samt oppfølging av eldre søsken. Samtaler med dem ved bruk av et verktøy fra kognitiv terapi, tankesortering. Dette har vi gjort i en lengre periode og de gir tilbakemelding om at det er godt å ha disse samtalene. De sliter begge med dårlig samvittighet for ikke å klare jobb og føler at omgivelsene forventer det av dem nå. Jeg går på et punkt ut av veilederrollen og gir et helt konkret råd: Er tydelig på at de ikke bør tenke jobb enda, men se tiden fremover som en rehabiliteringsfase for hele familien. De uttrykker lettelse for akkurat det, kjenner at de trenger mer tid. Vi runder av samtalen, og avtaler å møtes igjen om to uker.

14.00: Telefon fra Jonas, 81 år. Han vil gi beskjed om at han er blitt syk og derfor ikke kan komme på morgendagens mestringskurs for etterlatte. Han lurer også på om han kan få flere samtaler alene med meg, han føler han hadde god nytte av samtalene vi hadde tidligere. Jeg forteller at jeg dessverre ikke har mulighet til flere slike samtaler akkurat nå, men foreslår å sette ham i forbindelse med Røde Kors’ besøkstjeneste. Jeg skal holde foredrag der samme kveld. Det ønsker Jonas gjerne, og jeg får tillatelse til å oppgi hans navn og telefonnummer.

14.15: Mail fra arbeidsgruppen «Barn som pårørende» som jeg er med i. Det er referat fra forrige møte. Prosedyren vi laget er sendt ut til høring, og vil bli klar i løpet av to uker. Prosedyren skal sikre at barn under 18 år som er pårørende blir registrert ved kommunens tildelingskontor ved første kontakt. Videre har vi i arbeidsgruppen laget en samtaleguide som helsepersonell kan bruke i møtet med foreldrene. Målet er å få mer fokus på barn som pårørende, og styrke foreldrerollen. Arbeidsgruppen har bestått av en representant fra rusomsorgen, en fra psykisk helse, og meg fra somatikken. I tillegg har vi opprettet en større ressursgruppe, som skal ha et ekstra ansvar for barn som pårørende i ulike virksomheter. Ressursgruppen møtes fire ganger i året.

14.30: Telefon fra representant i Gynkreftforeningen. Hun lurer på om alt er klart til dialogkafeen for kreftrammede. Foreleser er på plass, vi skal ha tema «det å være pårørende». Litt innkjøp må vi finne tid til, og vi avtaler å møtes i slutten av uken for å ordne det. Jeg ringer de andre samarbeidspartnerne og avtaler hvordan vi skal legge opp kafeen, ansvar og plikter til hver enkelt.

15.00: Jeg kjører innom kreftavdelingen og henter legeerklæringen som heldigvis ligger klar. Plutselig kommer jeg på at jeg verken har ringt Maiken eller den nye pasienten. I morgen er en ny dag. Da må jeg få ringt dem!

15.15: Jeg reiser hjem med notater til kveldens foredrag i ryggsekken. Må få kikket litt på det hjemme, før jeg skal holde innlegget mitt kl. 19.30.

19.30: Blir møtt av en lydhør og engasjert forsamling. Forteller om kreftkoordinatorstillingen i kommunen, om veien så langt og planene fremover. Det er tydelig at flere i forsamlingen har nært kjennskap til kreft, enten på grunn av egen sykdom eller som pårørende. De er interesserte og stiller mange spørsmål. Avslutter arbeidsdagen til applaus og blomster. Det hører ikke akkurat til hverdagen, men kjennes godt.