Etter kuren kom kollapsen

Da vi treffer Simon og kona Kaja hjemme i Ski, står de midt i et kaos av esker. Dagen etter går flyttelasset til Jordans hovedstad Amman, der hun de kommende årene jobbe i den norske ambassaden. Lenge har det vært usikkert om Simon kan bli med familien allerede nå.

Rett etter påske i fjor ble ha operert for testikkelkreft med spredning til lymfene Sommeren gikk med til en beintøff cellegiftkur. Den tok knekken på sykdommen; alle prøvene viste at han var kreftfri.

– Men jeg kjente meg overhodet ikke frisk, forteller han.

De neste månedene orket Simon ingenting, verken fysisk eller psykisk. For den den tidligere langdistanseløperen var en tur til postkassen som en maraton. Han sov i timevis midt på dagen. Kom han seg innimellom gjennom en kort avisartikkel, husket han ingenting av hva han hadde lest.

Situasjonen tæret på forholdet. Kaja ble mer pleier enn kjæreste; i praksis var hun alenemor for barna på seks og åtte. Simon hadde konstant dårlig samvittighet for ikke å bidra.

Noe måtte skje.

Fikk de nødvendige verktøyene

På eget initiativ oppsøkte Simon et tidsbegrenset tilbud om fysioterapi på Radiumhospitalet, og utpå vinteren ble han henvist derfra til rehabilitering på Aker sykehus.

– Der hadde jeg først en kartleggingssamtale med sosionom og lege, og de virket overrasket over å ta imot en forholdsvis ung mann. Det var tydelig at det stort sett var kvinner og eldre menn som deltok på sykehusets kurs og aktiviteter, som matlaging og stavgang, minnes han.

Selv takket Simon og Kaja ja til en parsamtale.

–Da var det unntakstilstand og hadde vært det lenge. Vi sto veldig fast, og det var godt å snakke med en tredjeperson, forteller hun.

–Vi fikk noen gode verktøy for å komme videre, tilføyer Simon

For Simon ble fysioterapi det aller viktigste redskapet. Et skikkelig opplegg med hjemmetrening bygget krefter til å være mer til stede i parforholdet, følge opp barna og, etter hvert, komme seg tilbake i jobb som politisk rådgiver i Elbilforeningen.

Noen dager før flyttelasset ble pakket ned, var Simon tilbake på Radiumhospitalet til ettårskontroll. Beskjeden var den beste tenkelige: Alle prøver er fine. Lettet kunne han dermed sette seg på flyet til Amman.

To budskap

Før avreise hadde han også fått overskudd til å løfte blikket og tenke at han neppe er den eneste som møter veggen etter selve behandlingen, uten å være klar over at det er hjelp å få.

– Testikkelkreft er den vanligste kreftformen blant unge menn, de fleste er yngre enn meg, og jeg er redd for at veldig mange sitter hjemme og har det fælt uten å vite om, oppsøke, eller ta imot tilbud om rehabilitering. Jeg oppfordrer alle til å gjøre det, sier han.

Også til kreftlegene har Dyhr et budskap:

– De er fantastiske, og som pasienter stoler vi med god grunn 100 prosent på det de sier. Derfor synes jeg at de også skal tenke litt mer som sosionomer og fysioterapeuter og informere pasientene om hvilke rehabiliteringstilbud som finnes. Det ble ikke nevnt med et ord i den avsluttende samtalen jeg hadde, men burde være obligatorisk!

– Noe må skje nå!

I teorien skal Simon Dyhr og alle andre kreftpasienter inkluderes i pakkeforløp hjem og tilbys rehabilitering i kommunen etter kreftbehandlingen dersom de har behov for det.

– Men i praksis opplever altfor mange at de overlates til seg selv, sier vår generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.

Mer enn tre år etter at ordningen pakkeforløp hjem ble innført, har flere sykehus ennå ikke
tatt den i bruk. I 2024 ble kun 4,77 % av alle nye kreftpasienter inkludert. I Kreftforeningens
egen pasientundersøkelse svarer bare én av fem at de er fornøyde med oppfølgingen i hjemkommunen.

– Dette er selvsagt helt uholdbart. Løsningen finnes, og den heter pakkeforløp hjem. Alle
kreftrammede må få lokale tilbud tilpasset sine behov – og de må få det nå, slår Ross fast.