Hannas håp

– Jeg kommer sikkert til å få en del kommentarer etter dette, sier Hanna Barre. Så setter hun seg i gynekologstolen og trekker opp skjørtet.

Hanna Barre vil være et eksempel for andre minoritetskvinner. Foto: Jorunn Valle Nilsen Marianne

Barre er 35 år og har tatt livmorhalsprøve flere ganger før. Men mange innvandrerkvinner møter fortsatt ikke opp til livmorhalsscreening. Det er for å inspirere dem at hun har sagt ja til å la seg intervjue og fotografere i en så intim situasjon hos fastlegen sin på Grünerløkka.

– Jeg håper jeg kan bidra til større åpenhet, vise at dette ikke er skummelt. Leger er leger, de dømmer ikke hvordan du ser ut nedentil, og kvinnehelse er så utrolig viktig. Jeg kjenner selv en dame som fikk livmorhalskreft og måtte fjerne livmoren, sier hun mens lege Marianne Natvik viser fram et selvlysende spekel, snurrer på en børste og forklarer hvordan hun skal ta prøven.

Barre kom alene til Norge da hun var 13 år gammel. Mamma, pappa og søsken var blitt borte under flukten. Uten å kunne ett ord norsk ble hun plassert i en vanlig skoleklasse. Medelever lagde apelyder og mobbet henne. Ingen av dem ante hva hun var blitt utsatt for før Norge, før flukten:

Barre var fire år gammel og lå på en madrass. Hun husker hvordan moren og bestemoren sto og diskuterte høylytt mens fire eldre damer holdt henne fast. Så skar den ene.

Han var den første som så meg. Til da hadde jeg båret på en klump i magen. Omskjæringen, skammen, flukten, ensomheten. Det var for mye å bære på alene.

Hanna Barre

Mange av kvinnene som har flyktet til Norge, er som Barre omskåret.

– Skammen kan forfølge oss resten av livet. Men jeg har erfart at det hjelper å snakke om den, at det kan bryte ned tabuene, sier hun mens hun ligger avslappet i gynekologstolen.

Talskvinner behøves

Litt lenger øst i Oslo, på Grorud helsestasjon, jobber Christine Thaulow som jordmor. Siden 2015 har nesten 1000 kvinner fra 33 land funnet veien hit til gratis undersøkelser. Men selv om døren står på vidt gap, er den fortsatt lukket for mange miljøer.

– Vi glemmer lett at mange av disse kvinnene kommer fra land der helsetilbud og utdanning er ikke-eksisterende. Hvordan skal de navigere i våre og NAVs tilbud når de ikke har internett og ikke kjenner språket? Mange har dårlig råd, er ensomme, mangler nettverk og omgås ikke mennesker utenfor familien. Noen er traumatiserte. De trenger å følge seg trygge, hørt og sett, sier Thaulow.

Innvandrere og kreft

  • Andelen som ikke møter til screening for livmorhalskreft, er 34 prosent for alle kvinner i Norge, men 52 prosent blant innvandrerkvinner. Andelen som ikke møter, er høyest blant dem med lavest inntekt og utdanning.
  • Fra mammografiprogrammet startet i 2005 og fram til 2017, hadde 86 prosent av norskfødte kvinner møtt en eller flere ganger til screening. Andelen for innvandrerkvinner var 67 prosent.
  • Utdanning og inntekt har betydning for kreftrisiko blant menn. Utdanning, men i liten grad inntekt, har betydning for kreftrisiko blant kvinner.
  • Kvinner fra ikke-vestlige land har lavere risiko for all kreft samlet, samt kreft i tarm, lunge, melanom, bryst, livmorhals og urinveier. De har høyere risiko for kreft i magesekk, skjoldbruskkjertel og lever.
  • Innvandrere har generelt lik eller lavere risiko for kreft enn norskfødte. Norskfødte kvinner har den høyeste raten av all kreft samlet.

Kilde: Kreftregisteret

Da Kreftforeningen og Grorud helsestasjon for to år siden arrangerte en egen dag hvor innvandrerkvinner kunne sjekke seg, satt plutselig ti somaliske damer i resepsjonen.

– Det viste seg at en av dem hadde spandert trikkebillett på alle vennene som aldri hadde tatt celleprøve.

Hadde det ikke vært for henne, ville de sannsynligvis aldri gjort det heller. Vi trenger slike talspersoner i disse miljøene, for informasjon er nøkkelen. Med en gang vi nevner kreft, vil alle ta livmorhalsprøve. Men kvinnene må høre det fra sine egne, og de må få vite at undersøkelsen hos oss både er gratis og foretas av en kvinne, sier Thaulow.

Natvik forklarer nøye hvordan hun skal ta celleprøven. Foto: Jorunn Valle Nilsen

Lavterskel

I tillegg til å arrangere sjekkedager, informasjonsmøter og webinarer for innvandrergrupper, jobber Kreftforeningen og Kreftregisteret med å utvikle informasjon om kreft på ulike språk.

Hanna Barre har tro på at lavterskeltilbud og tilpasset informasjon kan være til stor nytte. Hun tror det fører til at flere forstår verdien av å ta egen helse på alvor, og like viktig: Det skaper arenaer hvor innvandrere føler seg forstått.

– Vi må være opptatt av å bli kjent med dem som kommer til landet. Sette oss inn i deres bakgrunner, religion og kultur.

Hun har selv erfart hvor verdifullt det er å bli sett og hørt.

Gjennombruddet

Da Barre var 20 år, møtte hun endelig en psykolog som maktet å trenge gjennom til henne, gjennom den tykke muren av sinne og opprør.

– Han var den første som så meg. Til da hadde jeg båret på en klump i magen. Omskjæringen, skammen, flukten, ensomheten. Det var for mye å bære på alene. Somaliske miljøer er veldig private, men for å legge traumer bak seg må vi klare å snakke om dem, forteller hun.

Psykologen ba Barre om å skrive en liste over sine positive og sine negative egenskaper. De negative fylte to sider, de positive begrenset seg til to ord. Snill og omtenksom.

– Da skjønte jeg at jeg hadde en jobb å gjøre, forteller hun.

Den jobben har hun så til de grader gjort.

I dag er Barre trygg mor for en sønn på ti år. Hun jobber som hjemmesykepleier i Oslo og tolk for somaliske flyktninger. Idet hun trekker ned skjørtet og reiser seg fra gynekologstolen for å hente sønnen hos en barnevakt, forteller hun at listen hun skrev hos psykologen, ville sett veldig annerledes ut i dag.

– Det negative ville fått mye mindre plass og det positive mye mer. Jeg er selvsikker, ærlig, sta, snill, omtenksom, modig, sterk og ikke minst åpen. Jeg har masse å leve for!

Tekst: Sofia Storhaug
Foto: Jorunn Valle Nilsen

4 innvandrere om kreft og helse

Linn Nikkerud, jurist og forfatter:
Åpenhet er noe som ønskes, men det er ikke plattformer for den. Vi må ha flere lavterskeltilbud. Mange leser ikke aviser, har ikke Facebook og Instagram åpent som mange av oss andre. Selv driver jeg en lukket snapchatkonto hvor jeg informerer innvandrerkvinner om deres rettigheter, den har vokst til over tusen følgere. Folk tar kontakt, fordi det er lett å ta kontakt – og de kan være anonyme.

Sadia Halima, helsearbeider:
Folk mistolker ting fra religionen, tar ting fra kultur og putter det inn i religion. Mange har ikke kunnskap, mange har dårlige erfaringer med helsepersonell. Vi må gi informasjon til dem som minst vil ha det, for det er de som trenger den mest.

Shazia Majid, journalist og forfatter:
Både brystkreft og livmorkreft og prostatakreft er vanskelig å snakke om. Da er det lettere å snakke om blodkreft, for det rammer ikke de seksualiserte kroppsdelene. Vi trenger mer forskning på kreft blant innvandrere og mer preventiv informasjon på flere språk enn norsk som viser og kartlegger forekomsten.

Sumbal Nawaz, butikkmedarbeider:
Jeg snakket med mannen min før jeg tok celleprøve. Det er viktig at vi er sammen om avgjørelser. Det er teamwork. Jeg vil oppfordre alle til å ta. Men kunnskap er viktig. Svigermor er 65 år, har bodd i Norge i 40 år, men hun har aldri vært på skole og aldri tatt celleprøve. Så det blir bedre med generasjonene. Jeg tar nå, og min datter Minal, ja, hun skal få celleprøve i 25-årsgave.

Jeg håper jeg kan bidra til større åpenhet, vise at dette ikke er skummelt.

Hanna Barre

Kreftforeningens magasin

Artiklene er hentet fra vårt magasin, Felles krefter. Medlemmer i Kreftforeningen får magasinet i postkassen to ganger i året.

Var dette nyttig?