Håp langt hjemmefra

Ålesund sjukehus har foreløpig tatt imot over 50 kreftpasienter fra det invaderte landet. Noen av dem er, som Olehg, medisinsk evakuert gjennom MEDEVAC-ordningen. Andre er ordinære flyktninger.

– Vi kommer tett på veldig sterke skjebner. Det har hendt at flyalarmen uler på den ukrainske telefonen deres mens vi behandler dem, forteller hun.

I starten av storskalakrigen hadde mange av de ukrainske pasientene veldig dårlige prognoser. Nå er tilstanden deres ofte bedre.

– Langt flere har et reelt håp om å bli friske eller å leve lenge med sykdommen. Det gjør arbeidet lettere.

For Torbjørg handler dette også om noe større.

– Jeg tenker at Ukraina kjemper Europas kamp, og at dette er vårt lille bidrag. Det kjennes veldig meningsfullt.

Samtidig kjenner hun på et ubehag.

– Ukrainerne som er medisinsk evakuert, har spesielle rettigheter. Blant annet får de betalt drosje til og fra behandling, mens kreftsyke landsmenn på mottaket må betale transporten selv. Det oppleves som pussig i et norsk helsevesen der alle skal behandles likt.

Oleh Yarina (52)

– Som offiser i Ukraina kjempet jeg for at andre skulle overleve. Her er det er andre som kjemper for meg. Kontrasten er enorm.

Jeg hadde hatt kreft i ett års tid da Russland invaderte oss i 2022, og jeg var egentlig pensjonert. Men sykdommen var under kontroll, så jeg meldte meg til tjeneste igjen.

Jeg vil ikke gå i detaljer om hva jeg opplevde i krigen, men helsen min ble kraftig forverret. Da jeg omsider kom til kontroll hos en kreftlege, bekreftet han at kreften hadde blusset opp. Da hadde jeg gått ned fra 95 til 70 kilo.

Som offiser får man prioritert plass i evakueringskøen. At det ble Norge, var et lykketreff. Jeg har alltid drømt om å komme hit, som ung studerte jeg faktisk norsk samfunnsliv på universitetet.

Likevel fikk jeg kultursjokk. Ta fisking, for eksempel: Jeg har vært vant til å fange småfisk i ferskvann. Her trekker jeg digre torsk rett fra havet!

Jeg regnet med at oppholdet ville bli kort. Men føflekkreften hadde spredt seg til lymfeknuter, nyre og hjernen. Så i fjor kom kona mi etter, og vi har bosatt oss i i Ørsta.

Jeg får veldig god behandling av Torbjørg, og formen er bra. Nå er ambisjonen min å bli så god i norsk at jeg kan være et bindeledd mellom det norske og det ukrainske forsvaret. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer fra krigen. For den kommer neppe til å ta slutt med det første. Vi står i samme situasjon som i 1939, da Hitler truet, og Vesten nølte. Også nå står hele Europas skjebne på spill.

Ljubov Savina (42)

– I fjor høst ble jeg for tredje gang operert for føflekkreft. Etterpå fastslo legene at de ikke hadde mer behandling å tilby meg i Ukraina. De foreslo at jeg skulle søke om å bli evakuert, og da gikk det fort. Fire dager etter at jeg fikk ja til å reise satt jeg på flyet. Uten en anelse om hva som ventet.

Ved siden av meg satt Oleksandr, mannen min. Tvillingjentene våre på nesten 15 år måtte bli igjen hos moren min; jeg fikk bare lov å ha med én pårørende. Det var forferdelig å forlate dem i en by der droner og raketter flyr over hodene, der flyalarmen går fire-fem ganger hver natt, der det egentlig ikke finnes et eneste helt trygt sted. Men de insisterte på at vi måtte dra, at det var vårt eneste håp.

Oleksandr og jeg har jobbet som frivillige og hjulpet soldatene våre med å bygge droner. Som takk ga de meg en stor plasthammer og kalte meg Tor med hammeren. Jeg har tenkt at det kanskje var et slags tegn på at det var hit vi skulle. Men ellers visste vi lite om Norge.

På flyet var det både kreftpasienter og sårede. Noen ble satt av i Tyskland, andre i Nederland og Danmark. Norge var siste stopp, og til Ålesund kom vi 20. november i fjor.

Som kreftpasient i Ukraina tar man det nesten for gitt at man skal dø. Derfor var det vanskelig å tro helt på doktor Torbjørg og resten av personalet som hele tiden snakker om håp og nye muligheter. Men nå stoler jeg 100 prosent på dem, jeg behøver ikke lenger beroligende tabletter.

Det skyldes også at jentene våre kommer hit til sommeren. Vi gleder oss sånn til å se dem igjen, til å vise dem hvor fint det er her. Og så skulle vi selvsagt ønsket at grunnen til at de kommer, var en helt annen enn krig og kreft.

Yurii Trafimov (67)

– Vi er fra Zaporizjzja, en by som er under konstante angrep. Hele dagen følger vi med på nyhetene hjemmefra. Men vi forsøker å logge av før midnatt, da har vi et lite håp om å få sove.

Jeg har vært lege i det lokale brannvesenet i 20 år. Etter Russlands storinvasjon i 2022 jobbet jeg nesten døgnet rundt. Det var ekstremt hektisk, alle mann til pumpene. Mange av kollegene mine ble skadet og såret.

Jeg fikk føflekkreft tre år før kampene startet. Sykdommen spredte seg etter hvert til lunger og lymfer. Totalt ble jeg operert tre ganger. Etter det siste inngrepet sa kreftlegene at immunterapien jeg behøver, ikke fantes i Ukraina, og at jeg burde søke om evakuering.

Det tok bare to dager fra jeg fikk vite at Norge og Ålesund ville ta oss imot til kona og jeg satt på flyet. Den tiden brukte jeg på å lese om et land og en by jeg ikke visste noe om. Jeg tenkte at det var veldig langt unna og at A med en sirkel over var pussig.

På Ålesund sjukehus ble jeg lagt fire dager i isolat. «Du kommer til å bli helt frisk» sa legen da jeg kom ut derfra. Siden har jeg ikke tvilt på at det stemmer.

Men oppholdet er blitt mye lenger enn vi trodde. Og mye bedre: Både sønnen og datteren vår har kommet hit som flyktninger. Som medisinsk evakuert har alt vært lagt til rette for meg. Vi har fått leilighet med flott utsikt mot Sunnmørsalpene. Og mest forbløffende alt: Vannet er så rent at vi kan drikke det rett fra springen!