– Håpet har vært ledestjernen gjennom kreftbehandlingene

For kreftsyke kan førjulstiden oppleves litt tøffere enn vanlig. Du kan være med på å gi håp til jul ved å kjøpe en stjerne i Kreftforeningens juleaksjon, som bidrar til livsviktig kreftforskning. 🌟

Silje Holteberg fra Kristiansand vet alt om hvor mye støtten til Kreftforeningens juleaksjon betyr. Hun var kun 30 år og nybakt mor til lille Eskil da hun fikk kreft første gang, og håpet fikk en sentral rolle.

– Jeg var pissredd!

Vi skrur tiden tilbake til sommeren 2010. Silje var tilbake i jobb etter mammapermisjonen. Energien hadde vært lav en stund, men den naturlige forklaringen måtte være det siste året med lite søvn, tenkte hun. Vektnedgangen skyldte hun på amming og stress.

– Man finner alltid forklaringer på hvorfor ting er som det er, og jeg tenkte at jeg følte meg dårlig på grunn av stress. Jeg hadde også en lymfeknute som stakk ut, men det syntes jeg ikke var så rart, for jeg hostet mye. Da legen kjente på magen min, og ville sende meg på MR, så følte jeg meg til bry. Jeg ville ikke ta opp plassen til noen som virkelig trengte den, mimrer Silje tilbake.

Det slo henne ikke at det kunne være noe alvorlig, og sjokket var derfor stort da hun ble henvist videre til kreftsenteret for å følge opp funnene på MR-bildene. Da meldte dødsangsten seg.

– Jeg var pissredd! Jeg fryktet det verste, og så for meg et kort liv der jeg ikke fikk se Eskil vokse opp. Det var helt pyton, forteller Silje.

Jeg bestemte meg for å bruke håpet, spesielt i periodene det var ekstra tøft. For meg ble håpet ledestjernen gjennom behandlingene.

Silje

En tikkende bombe

Silje får vite at hun har lymfekreft. Men midt i det brutale, så opplever Silje samtidig noe fint. Noe veldig viktig.

– Legen sa til meg «Vi vet hva det er, og du skal bli frisk!» Det var en type lymfekreft med gode prognoser. At han ga meg det håpet med en gang, når det var så mørkt, det var utrolig viktig. Det gjorde at jeg valgte å gå inn i prosessen med optimisme, bedyrer hun.

Usikkerheten var noe av det aller verste med å få kreft, ifølge Silje. Hun beskriver det som en tikkende bombe. Man vet ikke hvordan det kommer til å gå, eller hvordan det kommer til å ende. Så da leter man etter det som er håndfast.

– Jeg bestemte meg for å bruke håpet, spesielt i periodene det var ekstra tøft. For meg ble håpet ledestjernen gjennom behandlingene. For så lenge det var håp, så klarte jeg å være optimistisk, fortsetter hun.

Håp i kreftforskning

Håpets betydning er forskjellig fra menneske til menneske. Men at det ligger mye håp i kreftforskning er unektelig. Håp om litt mer tid, håp om skånsommere behandling, håp om overlevelse, håp om å slippe senskader.

Kreftforskning har gjort enorme fremskritt de siste årene, og stadig flere kreftpasienter får gode nyheter. I dag overlever 3 av 4 kreft, og det er dobbelt så mange enn for 50 år siden.
I dag forskes det også mye på at livet etter kreften skal bli så godt som overhodet mulig.

Det er fantastisk at kreftforskningen har kommet så langt, og at håpet får enda større verdi gjennom ny og bedre kreftbehandling.

Silje

Livet etter kreften

Da Silje fikk kreft, fikk hun tilbud om å være med i en studie skreddersydd pasienter med lymfekreft, ledet av Alexander Fosså, kreftoverlege på lymfomseksjonen ved Oslo universitetssykehus (OUS).

– Vi delte pasientene inn i to grupper etter at de hadde vært gjennom to behandlingskurer. Derfra kunne vi skille de som responderte godt på behandlingen, fra de som responderte mindre godt. De som hadde gjort det bra kunne klare seg med mindre behandling, og dermed kunne vi unngå overbehandling, forklarer Fosså.

Mindre behandling kunne igjen føre til færre senskader, som hjertesykdom, lungesykdom og redusert fertilitet.

– Når pasientene kommer til oss, er det viktigste for dem å bli frisk. Å få leve et normalt liv etter behandling er også svært viktig. Senskader kan redusere livskvaliteten og utfoldelsen senere i livet. Derfor er det viktig at vi også forsker på senskader, legger Fosså til.

Runde to

Silje er blant dem som kan klare seg med mindre behandling, og etter et halvt år med cellegift er det ikke tegn til kreft i kroppen hennes lenger. Hun puster lettet ut. Ett år senere er Silje gravid igjen, og denne gangen med tvillinger. I 2012 blir guttene Trym og Gaute født, og lykken står i taket.

I 11 år skal lykken få leve uforstyrret hjemme hos Silje og guttene hennes, sett bort fra senskaden kronisk tretthetssyndrom (fatigue) som preget livet hennes en god stund.

Så kommer kreften og banker på døren igjen i 2021, og denne gangen en helt ny type som ikke har noe å gjøre med lymfekreften i 2010. Diffuse smerter i lysken og korsryggen, som gradvis blir sterkere, viser seg å være bløtvevssarkom.

– Det var absurd å høre at jeg hadde kreft den første gangen. Det var helt uvirkelig. Men at jeg skulle få kreft to ganger var et stort sjokk. Jeg hadde ikke sett for meg at det kunne skje igjen, forteller Silje.

Silje står foran sin andre kreftdiagnose på kort tid, og må nok en gang ut i ringen og knocke livskiten ut av denne sykdommen. Igjen får hun oppleve hvor viktig det er å ha håp.

– Alvoret i situasjonen er enda større når man får det to ganger. Jeg ble ho med kreft. Og nye bekymringer meldte seg. Jeg ble bekymret for å ikke bli gammel, bekymret for å ikke få se barna vokse opp og etablere seg, og bekymret for at fatiguen skulle snu opp ned på livet mitt igjen. Så lærer man seg igjen å leve her og nå. Bekymringene er der, men håpet er større, forteller hun.

– Håpet er å kunne fortsette livet

Kreftforeningens juleaksjon ønsker å gi håp til alle kreftpasienter og pårørende i en tid som kan oppleves litt tøffere enn ellers. Alle pengene som samles inn går til kreftforskning, som kan gjøre at flere får komme hjem til jul, nyttår og alle andre dager i året.

– Det er fantastisk at kreftforskningen har kommet så langt, og at håpet får enda større verdi gjennom ny og bedre kreftbehandling. Bare på de 11 årene jeg har levd med kreft, så har det skjedd vanvittig mye. Skulle jeg få en tredje kreftdiagnose, så har forskningen sikkert kommet enda lenger, sier Silje, før hun fortsetter:

– Å ta bort håpet tror jeg er veldig uheldig. Det gjør det mye verre å komme seg gjennom behandling, og har ikke minst stor betydning for den psykiske helsen. Man vet det blir en tøff periode med behandling og kontroller, men hvis det går an å visualisere at man kan komme seg gjennom det, så kan den tøffe tiden bli en parentes i det store hele. Håpet er å kunne fortsette livet på en meningsfull måte som kreftfri.

Bekymringene er der, men håpet er større

Den positive beskjeden

Det er ett år siden hun ble erklært kreftfri. Når Kreftforeningen treffer Silje, er hun på kontroll på Radiumhospitalet. Der skal hun få vite om kreften har kommet tilbake, eller om hun fortsatt er kreftfri. Kontrollene skal skje jevnlig i 10 år fremover.

Siljes ansikt lyser opp når overlege på sarkomseksjonen ved Oslo Universitetssykehus Helene Langberg gir henne de positive nyhetene.

– Her er det ingen tegn til kreft.

Håpet lever videre, og det skal markeres.

– Det er bare helt nydelig å få den positive beskjeden. Jeg kan puste ut, og vite at det er tre måneder til neste gang. Det er en viktig milepæl som må feires. Så nå skal vi ut og spise med ungene, og kanskje vi drikker litt prosecco i kveld, sier Silje lykkelig.

Det er bare helt nydelig å få den positive beskjeden. Jeg kan puste ut, og vite at det er tre måneder til neste gang.

Silje