Håpets filosof

– Ikke fordi din mentale aktivitet i seg selv fører til endringer, men fordi håpet kan få deg til å handle annerledes, sier forfatteren av «Håpets filosofi».

– Hva kan håp bety for dem som berøres av kreft?

– Da faren min fikk spiserørskreft, var legen veldig opptatt av ikke å skape falske forhåpninger. Slik eliminerte han absolutt alt håp. Heldigvis fikk faren min en ny lege, som pekte på mulighetene som tross alt lå der. Han ga konkrete oppgaver: Hold deg i form, så kan du kanskje få en operasjon, og kom deg i form igjen etter operasjonen.

– Hvilken effekt hadde det?

– Det gjorde at framtiden til faren min ikke lenger var lukket. Den hadde fortsatt noen åpninger.  

– Hva betydde det for deg?

– Håp smitter, jeg delte håpet hans. Og håp forplikter – hvis du virkelig håper, er det visse ting du må gjøre. Moren min hadde også vært syk lenge, og faren min hadde passet på henne. Men da faren min ble syk, la jeg filosofien på hylla og flyttet hjem på gutterommet for å bidra.

– Hvordan gikk det med faren din?

– Det gikk ikke som vi håpet; året etter måtte vi innse at det ikke lenger var håp om overlevelse. Da måtte vi omstille til å håpe på et best mulig forløp. Vi lurte aldri oss selv, men håpet like fullt, og vi kan trygt si at livet til faren min ble veldig mye bedre som et resultat av det.  

– Du skiller mellom å håpe godt og å håpe dårlig?

– Et godt håp har en realitetsorientering. Det motsatte kan ende i en panisk jakt på en løsning og for eksempel tro at aprikoskjerner kan gjøre deg frisk, selv om dokumentasjonen er syltynn.

– Et godt håp må være fleksibelt?

– Ja, hvis det du håper på faktisk ikke er mulig, må du reorientere det. Det viktige er at håpet peker mot en fremtid som ennå ikke er helt lukket, og hvor du selv har en viss påvirkning på utfallet.  

– Det rommer en form for omsorg?

– Håpet har helt klart en trøstende funksjon fordi blikket ditt får feste i noe som overskrider – som går videre og forbi – situasjonen du er i her og nå.

– Men å si «du må ikke gi opp håpet!» til den som er alvorlig syk og har dårlige utsikter til å bli frisk, er ikke nødvendigvis god omsorg?

– Forfatteren Barbara Ehrenreich innledet en artikkel med «I hate hope». Hun var alvorlig kreftsyk og opplevde et kronisk bombardement av positiv psykologi, som hun oppfattet som et påtrykk fra omgivelsene om at hun skulle leve i en slags fornektelse av alvoret hun var i. Så nei, det er ikke alltid greit.

– Kan du foreslå et bedre råd?

– Kanskje å gå litt mer spørrende til verks. Å stille spørsmålet: «Hva kan du håpe på nå?»