Da en kreftsyk Helene Gallis (43) inviterte til tafsefest, fikk en rekke kvinner den vekkeren de behøvde for å begynne å sjekke seg.
Gallis hadde ikke kjent noe som helst før fastlegen under rutinekontrollen oppdaget en svulst på størrelse med en tennisball og med form som en blomkål i det venstre brystet. Hun sjekket seg nemlig aldri. Mest fordi hun ikke ante hva hun skulle lete etter. Det er jeg neppe alene om, tenkte hun da kreftdiagnosen var stilt. Og så: Kan herket som har rammet meg, på noen måte bli til nytte for andre kvinner som også tror de er for unge til å være i risikosonen?
Noen dagers grubling senere fikk hun en idé. Men skulle hun virkelig våge å realisere noe så absurd? Etter et par søvnløse netter tok hun mot til seg. 4. desember i fjor la hun ut følgende invitasjon på Facebook:
«Vil du tafse litt på meg?
Som du kanskje har fått med deg har jeg fått diagnostisert ondartet brystkreft, både i ene puppen og i noen cyster i armhulen. Om et par uker starter behandling med cellegift og så videre. Så jeg prøver å finne en eller annen måte å gi det hele litt mening. Det er jo fint å oppfordre folk til å sjekke seg. Men du, som meg, vet vel ikke helt hva man leter etter når man sjekker seg selv?
Tenkte derfor at det hadde vært fint å stille meg selv, i halvnaken tilstand, til disposisjon (…) så dere kan kjenne etter hvordan en kreftsvulst kjennes ut, så dere veit mer hva dere skal leite etter med dere sjøl. Det er lov å stryke, klype, dytte, peke, løfte, vri, det som skulle falle deg inn, for å gi deg selv et inntrykk av hvordan denne faenskapen kjennes ut. Du må gjerne kjenne på egen pupp i samme slengen, for å kunne sammenlikne.»
Jeg kjente sånn enorm respekt for at Helene valgte å blottlegge seg for at vi andre skulle få større sjanse til å slippe å rammes.
Kristina, bekjent av Helene
Ikke kleint
Snaut to uker senere. I en hotellsuite i Oslo sentrum helte Gallis nedpå noen rause glass cava før hun åpnet døren. Utenfor sto spente venner, bekjente og personer hun aldri før hadde møtt. I løpet av kvelden var mer enn 50 kvinner innom og kjente på både det friske og det syke brystet.
Gallis syntes ikke det var det minste kleint. For da hun trakk av seg blusen var de mentale forberedelsene unnagjort. Hun gruet seg ikke lenger til at masse folk skulle ta på henne, fryktet ikke at det skulle kjennes som et overgrep. Visst var det underlig, nærmest litt bohemsk, men hun var ikke i tvil om at det også var ekstremt nyttig. Så mens dame etter dame knadde henne på puppene, og hun ga dem beskjed om virkelig å ta for seg, lurte hun egentlig mest på om hun så feit ut.
Kristina Lie-Hagen, en bekjent, var blant de første som våget seg fram. To ganger tidligere hadde hun selv vært hos legen med kuler i brystet og fått den beroligende meldingen om at de var ufarlige.
– Derfor var jeg helt grønn på hvordan en ondartet svulst kjennes ut. Dette var bokstavelig talt en mulighet til å skaffe seg hands on-experience. Jeg kjente sånn enorm respekt for at Helene valgte å blottlegge seg for at vi andre skulle få større sjanse til å slippe å rammes, forteller hun.
Julebakst og kaffeprat
Lie-Hagen hadde innbilt seg at svulstene skulle være harde og knudrete. Men den i armhulen var glatt og på størrelse med en plomme, og den i brystet så stor at hun måtte ta et grepa tak for å skjønne hvor den faktisk sluttet.
Da Lie-Hagen etter seansen kom hjem til mannen og døtrene på 11 og 15, sto de over julebaksten. Mens de knadde deigen, diskuterte familien pupper og prostata, viktigheten av å kjenne egen kropp og å sjekke seg jevnlig for slik å oppdage endringer tidlig.
Jentene lyttet interessert og stilte spørsmål, mannen vedgikk at han og kameratene burde bli mye flinkere til å snakke om temaet.
– Det ble en veldig fin samtale. Og tenk at Helene gjorde dette for oss, i en situasjon der man har mest lyst til å ligge i fosterstilling!
– Ingen av oss som var til stede, kommer til å glemme den kvelden. Selv sjekker jeg meg både oftere og mye grundigere enn før. Nå vet jeg jo litt mer om hvordan en svulst faktisk kjennes, sier hun.
Smittefare i hagen
Også i dag er åpenhet av Gallis’ kaliber eksepsjonelt uvanlig. Men for ikke så mange tiårene siden ville den vært science fiction.
Da naboene på Montebello og Bestum sent på 1920-tallet fikk vite at det nye Radiumhospitalet skulle plasseres midt i et av vestkantens finere villastrøk, gikk de i spinn. Stråleskadde, smittsomme kreftpasienter som forvillet seg inn i strøkets velpleide, store hager? Det ville garantert medføre at eiendomsprisene sank som et lodd.
I et innlegg i Akersposten ga de uttrykk for fortvilelsen.
«Lægges det her, vil strøkets karakter forandres og eiendomsprisene utvilsomt reduseres. Fra medicinsk hold skal være oplyst at det paatenkte anlæg ikke vil være forbundet med sanitære ulemper. Vi føler os dog ikke betrygget ved en saadan uttalelse. For den store almenhet staar kræft som noget uhyggelig, og det er derfor ikke tvil om at et kræfthospital vil bevirke nædgang av verdiene i naboskapet.»
Sykehusets første sjef, Severin Heyerdahl, forsøkte etter beste evne å berolige. I sitt svarinnlegg vektla han at både Stockholm og London hadde kreftsykehus midt i byen, uten at det skapte engstelse i befolkningen. Snarere tvert imot.
«Hvis det vækker nogen stemning, maa det nærmest være en følelse av betryggelse. All medicinsk erfaring tilsier at sygdommen ikke er direkte smitsom fra individ til individ. Naar en tid er gaat, vil ingen tænke på hospitalet på Montebello annerledes end man tænker naar man passerer Rikshospitalet.»
Byggekomiteen forsøkte også roe gemyttene.
«Det er utelukket, at nogen pasient hvis ophold kan volde ulemper for nogen, kommer til at færdes omkring, hverken paa eller utenfor eiendommen», lød det derfra.
For optimistisk
Men da Jan Vincents Johannessen som nyutdannet patolog begynte på Radiumhospitalet i 1972, var det fortsatt et langt mer skremmende sykehus enn Rikshospitalet. Også for de ansatte.
– Flere av kollegene mine unngikk å besøke obduksjonsstuen av frykt for å bli smittet, forteller Radiumhospitalets senere mangeårige direktør. For både leger og pasienter var kreft sykdommenes Voldemort: den hvis navn ikke må nevnes.
– De tok ikke ordet «kreft» i sin munn. I stedet brukte de omskrivninger som «rusk i blodet».
Og selv om sykehuset hadde eget postkontor, spaserte enkelte pasienter i stedet de snaut to kilometerne til Smestad når de skulle poste brev.
– Sånn unngikk de sykehusets poststempel som kunne avsløre hvor de var, minnes Johannessen.
Når samfunnstopper fikk kreft, var det ikke uvanlig at han og kollegene oppfordret dem til å få behandling i utlandet.
– Kreft var jo allment ansett som en dødsdom. Hvis det ble kjent at lederne for store selskaper hadde fått diagnosen, ville det slå ut på børsen umiddelbart, og unge løver ville posisjonere seg for å ta plassen deres, forklarer han.
Foss gikk foran
Det fantes unntak fra hemmelighetskremmeriet. Det største og viktigste av dem var Wenche Foss, som måtte fjerne det ene brystet tidlig på 70- tallet.
– Hun var den første megakjendisen som var åpen om sykdommen.
Mange av pasientene som hadde brystkreft, ble kvitt sin uberettigede skam når de kunne si at de hadde «det samme» som den levende og sprudlende Wenche Foss.
Jan Vincents Johannessen
– Slik inkluderte hun dem på et vis i sitt fellesskap, noe hun var seg meget bevisst.
Men da Jan Vincents Johannessen overtok som direktør i 1983, var Radiumhospitalet fortsatt et sted som for de fleste var synonymt med lidelse og snarlig død.
– Jeg husker at folk fortalte at de enten tok omveier eller snudde seg vekk når de kjørte forbi oss. Nervøse pårørende ringte og ba meg levere druer og konfekt til deres nærmeste, det passet liksom så dårlig å komme på besøk. Folk som fikk andre og langt mer dødelige diagnoser, sa: «Heldigvis er det ikke kreft!»
Johannessen syntes dette var altfor galt og bestemte seg for å gjøre Radiumhospitalet mindre skremmende. Folk skulle skjønne at sykehuset ikke var siste stasjon før Vestre Gravlund, men et sted der pasienter fikk hjelp til å leve videre, enten med eller uten kreft.
Han ordnet svømmebasseng og gourmetkjøkken med 24 timers service. Arrangerte konserter med kjente artister og discokvelder for unge innlagte. Ledende kunstnere utsmykket salonger og rom.
– Alle skulle kjenne seg trygge her. For bare når man er trygg, kan man være åpen. Er man redd, lukker man seg, sier Jan Vincents Johannessen
Samtidig: Ingen skulle presses til åpenhet.
– Pasienten eier sykdommen, punktum. Og åpenhet kan også ha noen negative sider. Mange av dem som er mest åpne, er det i en fase der de er veldig optimistiske. Men hvis de beskriver hver dag som fantastisk, kan det føre til at andre syke nærmest får dårlig samvittighet for ikke å ha det sånn. Det er i orden å ha det skikkelig dritt også.
Inspirert partileder
«Skulle gjerne vært med, men får det dessverre ikke til. Men! Jeg skal passe på å sjekke brystene oftere framover, det vil si sjekke i det hele tatt en gang iblant», kommenterte MDG-leder Une Bastholm da hun for et år siden leste partikollega Helene Gallis invitasjon til tafsefest.
Nylig møttes de to til en kaffe på Halvorsens Conditori. Da understreket Bastholm at det var mer enn et tomt løfte.
– Vi er nok mange som tidligere har sjekket om vi har hår under armene og bør barbere oss, men ikke om vi har fått kuler i puppen. Din åpenhet fikk meg til å ta dette på alvor, sa hun.
Underveis til møtet hadde hun tenkt at Gallis gjennom sin åpenhet viste at kreft er noe man har, ikke noe man er, og at det var viktig og befriende.
– Du sa på en måte «her er drittpuppen, ta på den, for den svulsten er ikke meg»!
– Jeg skjønner hva du mener. Men det henger nok også litt sammen med min tillit til det norske helsevesenet. Jeg tok det for gitt at de ville gjøre sitt beste, og at det ville være godt nok. Det ga sjelefred, repliserte Gallis.
Ingen gullstandard
Begge sa seg enig med Vincents Johannessen i at størst mulig åpenhet ikke må bli et krav til alle kreftsyke.
– Mange har nok med å venne seg til at de har fått en så alvorlig diagnose. De kjenner behov for å skjerme seg, særlig under behandlingen når de er usikre på hvordan det kommer til å gå. Det synes jeg er veldig naturlig, sa Bastholm.
Da Gallis ble operert i mai og på Facebook la ut en selfie med bildeteksten «Sayonara cancer boobie …», var hun trygg på at det ikke ville være lenge til hun var tilbake i full vigør. Sånn skulle det ikke gå.
Jeg har vært verdensmester i kreft hele året, og det har absolutt vært verdt det. Men nå har jeg dratt min del av dette lasset. Nå er det noen andres tur.
– Jeg er kreftfri, men ikke frisk. Mange ganger har jeg møtt mine egne optimistiske forventninger i døra. Strålingen etter operasjonen tappet meg mye hardere for krefter enn jeg hadde trodd. Jeg sliter fortsatt med fatigue, gjennomgripende utmattethet, forteller hun.
Men hun snakker ikke like villig og åpent om senskadene som hun gjorde om selve kreften.
– Jeg har vært verdensmester i kreft hele året, og det har absolutt vært verdt det. Men nå har jeg dratt min del av dette lasset. Nå er det noen andres tur.
Foto: Jorunn Valle Nilsen, Monica Strømdahl (Aftenposten)