EN SØSTERS HISTORIE
Radiumhospitalet, en tidlig vårdag i mars 2016. Jeg er 25 år gammel og på besøk hos min halvannet år eldre søster Thea. Hun sitter oppreist i senga. En tynnslitt sykehusskjorte henger over de bleike skuldrene. Hun strekker seg over det lille sidebordet, plukker opp telefonen, snur den mot meg og spør mens hun filmer:

«Hva tenker du om at jeg har kreft, Tonje?»

Et drøyt år tidligere bodde Thea i New York, jobbet som frilansjournalist og levde drømmen. Men på en reportasjetur til Mexico fikk hun vaginale blødninger. Tilbake i New York fikk hun den brutale beskjeden om at hun hadde livmorhalskreft. Drømmen, og livet, ble satt på vent.

Tidlig tok Thea et valg. Hun skulle være åpen om kreftsykdommen. Fortelle andre at det finnes en billig forsikring mot å havne i hennes situasjon. Sammen med journalistkollega og venninne Sofia Storhaug kontaktet hun Kreftforeningen og innledet et samarbeid for å få unge kvinner til å sjekke seg for livmorhalskreft. Slik startet prosjektet #sjekkdeg. Det ble hennes lille baby.

Hun stilte opp på God Morgen Norge og VGTV, tom for krefter. Bare minutter før hun måtte ut av døren for å rekke avtalene kunne hun ligge gråtende på sengekanten.

Det som tidligere hadde vært en reiseblogg om storbyliv og møter med nye kulturer, ble brått en blogg om opp- og nedturer som kreftpasient. Instagram-kontoen som hadde vist høye bygninger, leskende cocktails og ukjente New York-perler, formidlet nå sykehusinnleggelser, #sjekkdeg-budskap og medieopptredener.

Theas følger- og leseskare vokste fort. Hun gjorde seg flid med tekstene hun delte. Formidlet følelser og situasjoner på en måte som traff så mange. Menn og kvinner, unge og voksne. Den store responsen ga henne motivasjon og en «drive» til å fortsette så lenge hun hadde overskudd og krefter. Og hadde hun ikke overskudd, ja, så fant hun overskudd.

Hun stilte opp på God Morgen Norge og VGTV, tom for krefter. Bare minutter før hun måtte ut av døren for å rekke avtalene kunne hun ligge gråtende på sengekanten. Smertene i kroppen var så intense. Men å avlyse var ikke et alternativ.

Jeg kunne irritere meg grønn noen ganger. Jeg var bekymret for helsa hennes, den som allerede var så dårlig. Kunne hun ikke ta det litt rolig og tenke på seg selv først? Ikke snakk om. For Thea var det å nå ut med sjekkdeg-budskapet større og viktigere enn henne selv.

For meg var åpenhet alltid vanskelig da jeg var yngre. Da Thea ble syk, hadde jeg mange tanker jeg ikke delte med noen. Så da Thea den vårdagen på Radiumhospitalet ønsket at jeg skulle fortelle om hvordan jeg opplevde å ha en storesøster med kreft, ville jeg helst slippe. Men jeg skjønte at det var viktig for henne, så jeg tvang meg, med flakkende blikk, til å svare. Jeg sa at det kjennes tungt når alt er usikkert, men at det er fint å oppleve så mye støtte fra folk, å merke at de bryr seg.

Jeg tror det lille presset hun la på meg den dagen, har gjort det lettere for meg å være mer åpen om vanskelige ting siden.

I april 2016 ble Thea tildelt Kreftforeningens hederspris. Hun var euforisk da hun fortalte meg det i leiligheten vi eide sammen på Briskeby i Oslo. Hun gråt. Gledestårer. Hun var ekstremt stolt. Å få den anerkjennelsen betydde «himla mye», som hun så fint sa det. Det var som om vi begge glemte kreftsykdommen et øyeblikk.

Gjennom sykdommen fortsatte Thea å dele med sine tusener av engasjerte følgere. Hun beskrev hvordan det kjentes når giften strømmet inn i årene. Den ufattelig krevende ventetiden på videre behandling og prøvesvar. Hårtap og identitetstap, de mørke, håpløse dagene. Det å miste kontrollen over egen kropp i så ung alder.

Jeg tror det lille presset hun la på meg den dagen, har gjort det lettere for meg å være mer åpen om vanskelige ting siden.

Men hun delte også de fine øyeblikkene. Som da vi på fredager kunne gå en tur i nabolaget og kjøpe blomster til stuebordet, eller drikke kaffe i høstsola på en Frogner-café. Det var hennes nye hverdagsmagi, og den ble også min.

Kommentarfeltene fylte seg raskt opp med heiarop og støttekommentarer når hun postet nye innlegg: «Jeg vet hvordan det er, er selv i min livs kamp mot kreften. Takk som setter ord på det» og «Takk for din åpenhet, det betyr så mye». Thea leste dem alle og svarte på hver og én.

Da Thea sovnet inn 17. juli, delte vi dødsbudskapet på bloggen hennes. Det var det hun ønsket, og det kjentes naturlig å gjøre det. Det var sterkt å lese kommentarfeltet de neste dagene. Så mange fine ord, kondolanser og historier om hva hun hadde betydd.

«Tårene rant fritt da beskjeden slo mot meg. Eg har heia så vanvittig på deg Thea! Du kjem aldri til å bli gløymt, du har betydd så mye, for så mange! Og du har med din åpenhet og ærlighet redda vanvittig mange liv!» var det en som skrev.

Da Thea sovnet inn 17. juli, delte vi dødsbudskapet på bloggen hennes. Det var det hun ønsket, og det kjentes naturlig å gjøre det. Det var sterkt å lese kommentarfeltet de neste dagene.

Jeg gråter når jeg leser det nå. Det er så sterkt å lese for en lillesøster, at det er «min Thea» hun mener. Selv om det er over fire år siden hun døde, blir jeg faktisk for hver dag som går mer klar over hvor mye hun betydde for så mange.

Antallet kvinner som sjekker seg, øker med titusentalls årlig som følge av Theas engasjement og #sjekkdeg-kampanjen. Nesten ukentlig får jeg høre fra kvinner som forteller hvordan celleprøven reddet livet deres, eller fra menn som forteller om datteren som unngikk kreft etter hun leste Theas blogg og gikk for å sjekke seg.

For Thea var det enormt motiverende å utgjøre en forskjell for andre mennesker. Men man må ikke nå ut til tusenvis for at åpenhet skal være betydningsfullt. Vi er alle forskjellige og har ulike behov.

Hadde det ikke vært for Thea, ville jeg nok aldri vært ansatt i Kreftforeningen i dag. Like etter at hun døde, startet vi også opp et minnefond for å fortsette å spre hennes viktige budskap, nå ut til dem som er, eller har vært, i samme situasjon, pårørende og etterlatte. Det er dypt meningsfullt.

Theas åpenhet har lært meg å mestre deler av livet og savnet. Jeg har opplevd å få støtte, og å gi støtte. Og jeg har opplevd masse kjærlighet.

Theas åpenhet har også styrket oss i den nærmeste familien. Selv om hun var limet, henger vi fortsatt sammen. Vi ser hverandre, støtter og trøster, snakker om sorg og savn. Det er fint, det!

For Thea var det enormt motiverende å utgjøre en forskjell for andre mennesker. Men man må ikke nå ut til tusenvis for at åpenhet skal være betydningsfullt. Vi er alle forskjellige og har ulike behov.

Tekst: Tonje Steen
Foto: Privat

Thea – to somre, én vinter

Se dokumentaren om Thea, som startet #sjekkdeg i 2015. Hun fikk Kreftforeningens hederspris for sin innsats og ble også kåret til Årets forbilde av Se og hør.

Kreftforeningens magasin

Artiklene er hentet fra vårt magasin, Felles krefter. Medlemmer i Kreftforeningen får magasinet i postkassen to ganger i året.

Var dette nyttig?