– Jeg blir lykkeligere av å være frivillig

Det var i møte med frivillige, på en strand i Hellas, at Adem Erbas som flyktning i et nytt land, forsto hvor mye det betyr å bli sett. Der og da ga han seg selv et løfte. Om han en dag var så heldig å komme til et trygt land skulle han bli frivillig.

Adem og kona, Zeynep Erbas, sammen med deres 8 år gamle datter. De har bodd snart to år i Skien og vil ikke flytte. – Nå vil vi bo her og ikke flytte rundt mer, og håper vi kan få en jobb her, sier ekteparet.

2022 er Frivillighetens år. I den anledning ønsker vi å hylle frivillige som hjelper til i kreftomsorgen. Dette er superhelter, bare uten kappe. Mennesker som setter andre foran seg selv.

Adem vet selv hvor vanskelig det kan være å be om hjelp.

– Folk tør ikke å be om hjelp, sier han. Han kjenner seg igjen. Han har selv erfart hvor mye det koster å spørre andre. Derfor er han veldig nøye på å holde avtaler.

–Mine avtaler som frivillig går foran alt og er den viktigste jobben jeg har, sier Adem.

Han hadde jobbet som studentkonsulent i seks år på en privatskole i hjemlandet Tyrkia, før de måtte flykte fra landet som politisk flyktning. Nå har de vært i Norge i over tre år – han, kona og datteren på 8 år. De kom til Norge i slutten av 2018. Oppholdet startet i Råde og Hønefoss, før de tilbragte 16 måneder på Sunnmøre asylmottak – og til slutt endte opp i Skien. Men veien til Norge har kostet.

Mistet alt

De mister alt de eier i hjemlandet. Det føles ikke lenger trygt, så de må forlate alt de kjenner til. Flukten starter til fots, midt på natten, med datteren på arma. De går i fire timer og fortsetter videre med båt, før de ender opp i Hellas. Her får de hjelp av frivillige organisasjoner som er til stede og hjelper flyktninger.

Adem innrømmer at han hadde lite kjennskap til frivillighet.

– De jeg traff i Hellas, var de første jeg møtte. Etter rundt fem måneder, startet reisen til Norge. Hjelpen vi fikk fra de frivillige organisasjonene har vært helt avgjørende for hvor vi er i dag og har påvirket meg veldig. Det la grunnlag for ønsket om å gi noe tilbake, forteller Adem.

Ønsket om å bli frivillig

Adems første møte med frivilligheten i Norge starter på Frivilligsentralen. Her blir han kjent med nye folk og får god hjelp. Og han får god trening i å snakke norsk. Folk er imøtekommende, og i den første tiden i Norge blir det viktig for han å være sammen med mennesker som smiler og er snille.

– Det hjelper meg til å bli mer aktiv og modig i samfunnet, sier Adem. Ønsket om å bli frivillig og hjelpe andre er fortsatt like sterkt, og han blir stadig mer motivert.

– Jeg er et menneske som liker å hjelpe og gjøre andre glade. Dessuten er jeg av den oppfatning at livet vårt har en mening utover jobb og hobby.

Hverdagshjelpen betyr mye

Adem kontakter Kreftforeningen høsten 2020, etter å ha sett annonse om behov for flere frivillige til Hverdagshjelpen, som er et av Kreftforeningens mange tilbud til kreftpasienter og pårørende.

– Fysisk hjelp som kanskje ikke krever så mye snakking, passer meg bra, tenker han.

Kanskje noe hagearbeid og forfallende arbeid ute, det skal han klare. Han tar mot til seg og ringer. Han snakker ikke flytende norsk, så han er redd han ikke skal bli godkjent. Men norsken hans er ikke noe problem, så han får går i gang med opplæring. Adem vil så gjerne gi noe tilbake til samfunnet og føle seg verdifull.

– Jeg blir lykkelig av å hjelpe andre. Du føler deg nyttig og som en del av samfunnet når du kan bidra. Å være frivillig i Hverdagshjelpen har gitt meg stor motivasjon i mitt nye liv i Norge. Jeg ser hvor mye det betyr for dem jeg møter. Jeg er ikke tvil om at dette er et viktig tilbud, sier Adem.

Vil være et godt forbilde for min datter

– Når man ser at de man hjelper kanskje ikke har så mange andre mennesker i livet sitt, føles jobben som frivillig ekstra viktig. Vi reiser alltid to og to sammen hjem til pasienter eller pårørende. Som navnet sier, er det hjelp i hverdagen, stort eller smått, som de frivillige gjør. Det er et givende og godt miljø å være i.  Jeg måtte starte på nytt da vi kom til Norge, og nå ønsker jeg å gi tilbake og bidra med det jeg kan. Også vil jeg gjerne være et godt forbilde for min datter, sier Adem.

Han ser positivt på sitt nye liv. I dag har han, kona og datteren, bodd snart to år i Skien. 

– Nå vil vi ikke flytte mer – her vil vi bli boende.

Var dette nyttig?