I elendig forfatning med en kropp full av kreft hadde Stian fortalt barna att pappa nok snart kom til å være borte. Noen uker senere kunne han fylle lungene og løpe flere kilometer.
Stian Aagnes (38) lever et aktivt liv. Når han ikke er på jobb, renoverer trebarnsfaren kåken sin på Kvaløya. Det blir lite tid til crossfit-trening for tiden, men han rakk da i det minste en joggetur i går.
Det er ingenting som tyder på at Stian har lungekreft. Men det har han.
I august 2018 hadde helikopterpiloten hostet i månedsvis. Å gå og snakke samtidig var krevende, han hev etter pusten da han slepte på plass søppeldunken utenfor huset – unormalt for en veltrent fyr med flere års fartstid i forsvaret.
20. mars året etter ble han lagt inn på Rikshospitalet, utslitt, oppblåst og frustrert over at legene ennå ikke kunne slå fast hva som feilte ham. Stian nektet å reise hjem før noen ga ham et svar.
Det kom selveste 17. mai og ga overhodet ingen grunn til å feire.
Persontilpasset behandling
– Det lyste opp som et juletre, forteller Stian om bildene legen viste ham. Begge lunger var tettpakket med kreftceller, de lyste rødt som en ballong. I lymfeknutene, under armene, oppetter halsen, i ribbeina, gjennom ryggraden – det var kreft overalt.
Det var unødvendig å understreke alvoret. Stian kjente det også på kroppen der han lå i elendig forfatning, påkoblet fire liter oksygen, knapt i stand til å sette seg opp.
Han fortalte til barna sine på 3 og 6 år at det ikke var sikkert pappa kom til å leve så lenge. De fortjente å vite det før han brått var borte. Deretter brukte han kreftene på å få orden på økonomien, passe på at forsikringene var i orden, at han ikke etterlot seg noe rot.
– Jeg trodde jeg kom til å være død før jul, sier Stian.
Sikrere grunnlag for behandling
Da Sigve Andersen startet karrieren som kreftforsker, sto ikke lungekreft høyt i kurs. De fleste pasientene gikk det jo veldig dårlig med.
Jeg trodde jeg kom til å være død før jul
– Men hvis det er en krefttype hvor vi virkelig ser at forskningen har hatt nytte de siste årene, så er det jo lungekreft, sier kreftlegen.
Han forsker på lungekreftpasienter som, i motsetning til Stian Aagnes, har en svulst som kan fjernes kirurgisk. Statistisk har denne gruppen – omkring en femtedel av 4000 årlige lungekrefttilfeller – størst sjanse for å overleve.
I studien han leder fra Tromsø, inngår flere norske og danske forskningssentre. Med en unik samling av svulstvev dykker forskerne stadig dypere ned i svulstens «nabolag».
Immuncellenes betydning
– Dette er rent gull, sier Andersen og holder fram et utsnitt av en kreftsvulst på knappe to kvadratcentimeter – én av bortimot 1000 vevsprøver arkivert på Universitet i Tromsø.
En kreftsvulst er mer enn bare kreftceller som klumper seg sammen. I og omkring selve svulsten er det også andre typer celler – lymfeceller, blodåreceller og immunceller. Millioner av signaler sendes mellom demog kan gi svar på hvorfor kreften utvikler seg – og hvordan den kan stoppes.
Det er særlig immuncellenes rolle i mikromiljøet som opptar forskerne; tidligere Tromsø-studier har vist at deres aktivitet har betydning for hvordan det vil gå med en pasient etter operasjon. Stor aktivitet indikerer generelt god prognose; lite eller ingen aktivitet gjør prognosen dårligere.
Hvis det er en krefttype hvor vi virkelig ser at forskningen har hatt nytte de siste årene, så er det jo lungekreft
Sigve Andersen, kreftlege
Ved å analysere svulstmaterialet og sammenstille det med hvordan det går med pasientene i årene framover, er målet er å gjøre immuncelleaktivitet til en brukbar klinisk biomarkør – et biologisk kjennetegn som kan fortelle legen hvordan det vil gå med pasienten.
– Hvis funnene våre bekrefter det tidlige studier har vist, vil pasienter med mye immuncelleaktivitet ha god prognose og dermed mulig nytte av mye og variert behandling. Pasienter med lite immuncelleaktivtet kan slippe behandling som etter alt å dømme ikke vil fungere, og som kan gi til dels alvorlige bivirkninger, eller de kan inkluderes i en studie der nye medikamenter prøves ut, forklarer lungekreftspesialist Erna- Elise Paulsen.
Kunstig intelligens kan hjelpe til
I Tromsø ligger også forholdene til rette for å jakte på såkalt prediktive biomarkører – biologiske kjennetegn som kan brukes til slå fast hvordan en pasient vil respondere på en gitt behandling.
Vevsprøvene gir store mengder informasjon til patologen som analyserer dem. Patologens jobb består blant annet av å telle celler. Det er et viktig, men også tidkrevende arbeid – og det er knapphet på patologer ved norske sykehus.
Når det er knapphet på mennesker, kan kunstig intelligens hjelpe til. Med smarte algoritmer og enorm regnekapasitet kan datamaskiner mates med store mengder data – i vårt tilfelle digitaliserte vevsprøver – og lære seg å telle celler presist og lynhurtig.
Men den kan også oppdage mønstre på molekylært nivå som menneskeøyne verken kan se eller fatte verdien av. Dét er postdoktor Mehrdad Rakaee godt i gang med å gjøre nytte av.
Han har bidratt til å utvikle en kunstig intelligens-modell som kan bli et supplement til de to biomarkørene som legene i dag bruker for å beslutte om en pasient skal få immunterapi. I den store gruppen lungekreftpasienter som ikke har en svulst som kan opereres ut, fester mange sin lit til immunterapien. Dessverre virker behandlingen langt fra på alle, og mange får dermed en dyr behandling, med bivirkninger, uten effekt.
– Vi trenger bedre verktøy i klinikken til å skille pasientene. Det kan bety bedre overlevelse for den enkelte og besparelser for samfunnet, sier Rakaee.
Lungekreft
- 3685 nye tilfeller av lungekreft ble registrert i 2021. Antallet personer som lever med diagnosen, er tredoblet i løpet av de siste tjue årene.
- 8 av 10 lungekrefttilfeller skyldes bruk av tobakk.
- Overlevelsen har nærmest doblet seg de siste 20 årene og er høyere for kvinner enn for menn. Men det er fortsatt den kreftformen som tar flest liv.
- Femårig relativ overlevelse i 2021 var for kvinner 32,8 prosent og for menn 25,7 prosent.
Luft i lungene
Hjemme på Kvaløya begynte Stian Aagnes å ta den daglige pillen legen hadde skrevet ut. Kunne en pille virkelig stoppe den hemningsløse celleveksten i kroppen hans?
Halvannen uke senere løp han 500 meter, etter en måned 3 kilometer. Han peiset på, løp og syklet om hverandre. Én sommerdag husker han spesielt godt.
– Jeg hadde syklet til bensinstasjonen hvor jeg skulle snu. Husk at lungene mine hadde vært sånn her bare noen uker tidligere, sier Stian og viser med sammenknyttede never.
– Så tok jeg en dyp innpust og kjente at lungene gjorde sånn!
Stian åpner hendene og holder dem rundt en fiktiv ballong foran seg.
– Jeg kunne fylle lungene med luft, kjente at det reiv nederst i lungelappen. Det var en ekstremt god følelse!
Jeg kunne fylle lungene med luft, kjente at det reiv nederst i lungelappen. Det var en ekstremt god følelse!
Stian
Lever som normalt
Behandlingen fortsatte å virke. Tre måneder senere viste bildene ingen kreft. Det gjør de heller ikke i dag, fire år senere.
Bare to ting minner ham om at han fortsatt er alvorlig syk.
– At jeg må ta pillene hver morgen. Og at jeg ikke får fly, sier Stian.
Noen er så heldige å ha hobbyen sin som jobb. Det var tilfellet for Stian. Men sykdom og behandling har tatt hobbyen fra ham. Han savner sårt å fly, men priser seg lykkelig over jobben som markedssjef hos helikopteroperatøren han tidligere fløy for.
Sykdom er sjelden tema i hverdagen.
– Kona kjefter på meg like mye som før, sier han og gliser.
– Jeg slipper ikke unna selv om jeg er syk.
Håper på nye gjennombrudd
Om livet er normalt, er ikke alvoret mindre stort og overveldende. Forventet overlevelse for pasientene i den lille gruppen med diagnosen ALK-positiv er seks-sju år. Stian lever symptomfritt etter fire, men en dag vil effekten av behandlingen avta, det vet han. Likevel er han håpefull og tror nye gjennombrudd vil finne sted i mellomtiden slik at han kan nå målet han har satt seg:
Å ønske barnebarn hjertelig velkommen.
Han priser forskningen som holder ham i live, og som lar ham leve et fullverdig liv.
– Jeg har en livstruende kreftsykdom, men lever som normalt. Jeg er beviset på at forskning nytter.
Funker forskning?
17. mai 2019 ble jeg diagnostisert med ikke-småcellet lungekreft, stadium fire. Jeg lå med oksygentilførsel i sykesenga, kunne ikke reise meg uten å bli andpusten og sliten. Da jeg fikk diagnosen, gjorde et kjapt Google-søk meg klar over at nå måtte jeg sette kortere mål.
Jeg hadde spredning i hele kroppen og tok sikte på å feire en siste jul med familien.
Min yngste sønn skulle komme til verden i slutten av mai. Tankene om han noen gang kom til å huske meg eller virkelig vite hvem jeg var, lå som et tungt slør. Hvordan forteller jeg min eldste sønn på fem og datteren min på to at pappa snart ikke kommer til å være her lenger?
Legen sa jeg hadde noe som heter ALK-positiv kreft, at sykdommen skyldes en mutasjon i dette spesifikke genet. Han sa også at det fantes en veldig flink kreftlege som hadde kompetanse på denne typen mutasjon. Hun hadde anbefalt en medisin som kunne gi det jeg husker de beskrev som frapperende effekt.
Jeg søkte aldri på det ordet, men antar i dag at det betydde bra.
La oss gå tilbake og summere opp korte mål:
Jeg har løpt maraton, totalrenovert et hus alene, arbeider i styret til Lungekreftforeningen, kjører tre unger til bursdager, idrettsarrangementer og andre aktiviteter, samtidig som jeg jobber 100 prosent som markedssjef i et firma med 130 ansatte, betaler skatt på lik linje med alle andre, og har hatt minimalt med fravær.
Kan man ikke påstå da at forskning funker?
Lungekreft har 5 års overlevelse på 24 prosent i Norge i dag. For 15 år siden var den 7 prosent. Min kreft har en gjennomsnittlig overlevelse på nesten 7 år. Det kaller jeg resultater!
Hvordan har det skjedd?
Fordi dyktige forskere som Åslaug Helland har dedikert livet sitt til å finne ut av nyansene som gjør at noen av oss kan leve lenger. Den dyktige kreftelgen jeg refererte til tidligere var Åslaug, men det skjønte dere vel allerede 😊
Og med det kommer vi inn på årets mottaker av Kong Olav Vs kreftforskningspris.
Åslaug har vært en pioner på persontilpasset medisin og bidratt til utvikling av målrettede behandlinger som er mer effektive og har færre bivirkninger. Hun har vært med å beskrive genmutasjoner lik min, som har ført til nye medisiner, som holder meg i live. Hennes forskning har ført til bedring diagnostisering, behandling og prognose for tusenvis av kreftpasienter i Norge, men ikke bare her. For som alle gode forskere har hun delt resultatene villig. Dermed har hun bidratt til å redde liv langt utenfor landegrensene.
Det er viktig å huske at hennes engasjement for forskning på kreft ikke bare påvirker pasienten.
Min yngste sønn heter Nikolai. Han sier jeg er den beste pappaen i verden. Jeg sier at jeg er den eneste pappaen han har, og at sammenligningsgrunnlaget er dårlig.
Men han vet at jeg er hans pappa! Det var et mål jeg ikke trodde jeg skulle nå.
I dyp takknemlighet, gratulerer med velfortjent heder, Åslaug Helland. Måtte ditt arbeid og engasjement fortsette å inspirere og påvirke generasjoner av forskere og helsepersonell i kampen mot kreft!
