– Jeg er nok litt besatt

Det er et nøye planlagt komplott: Etter et vanlig arbeidsmøte i Kreftforeningens lokaler i Oslo
sentrum blir professor Johanna Olweus møtt av et jubelbrøl og taktfast applaus fra de ansatte –
og en gigantisk blomsterbukett og et bredt smil fra generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross:

– Kjære Johanna! Du er vinneren av Kong Olav Vs kreftforskningspris for 2026!

– Oi, nå ble jeg helt tatt på senga, stammer en tydelig beveget Johanna.

– Jeg føler meg veldig beæret, også på vegne av forskningsgruppen min. Det er alt arbeidet
i labben, alle diskusjonene og resultatene våre som gjør at jeg kan reise rundt i verden og presentere dette, legger hun til.

Før overraskelsen

To dager tidligere tar den intetanende kommende prisvinneren oss imot i laboratorielandskapet på Radiumhospitalet, blant pipetter, reagensrør og avansert analyseutstyr. Det er et miljø der små detaljer kan få store og lovende konsekvenser, og midt oppi dette står Johanna Olweus – forskeren som i en årrekke har flyttet grensene for norsk kreftimmunologi.

– Besatt? Ja, jeg er nok litt besatt, innrømmer hun med et smil.

Som leder for en gruppe på 20 forskere, ligger hun helt i teten i et internasjonalt forskningskappløp for å finne de aller beste våpnene mot kreftcellene.

 For Johanna er ikke dette bare en jobb. Det er en hobby hun sjelden klarer å legge fra seg.   

Nysgjerrigheten ble vekket lenge før hun trådte inn i laboratoriene. Johanna vokste opp med en far som var psykolog og forsker. Hans smittende entusiasme gjorde at den lille jenta tidlig bestemte seg: Hun ville også ha «den morsomste jobben som finnes». 

Under medisinstudiet i Bergen møtte hun mannen som skulle bli hennes livslange partner i både kjærlighet og vitenskap: Fridtjof Lund-Johansen. De ble sammen på medisinstudiet, og innså begge at de ville vie livet til forskning. Da de kom hjem til Norge etter et femårig forskningsopphold i California, stiftet de familie og bosatte seg i Bærum.  

– Vi har samarbeidet hele veien, selv om vi har hatt våre egne prosjekter. Fridtjof er min viktigste støttespiller, han er ekstremt kreativ og heier alltid på meg.

Kyllinger og Streetboys

Hjemme i Bærum har selv middagsbordet tidvis blitt en forlengelse av laboratoriet, men da har de tre sønnene gitt klar beskjed. 

– Jeg husker at barna våre syntes det var ille da det ble litt mye anatomiundervisning under søndagsmiddagen: «Se så interessant, her kan vi se korsbåndet på kyllingen, gutter!», ler hun.  

– Da kom det bare et oppgitt «Mamma!» fra dem. 

De tre sønnene har funnet sine egne veier. Mens de to eldste – Erling (27) og Henning (25) – har mastergrader fra NTNU, har yngstemann Eirik (21) valgt en rute ved siden av studiene som ligger langt unna mikroskopene:

Han er medlem av gruppa Streetboys, som har 26 millioner avspillinger på musikkstrømmetjenestene.  

– De startet med russelåter, beveget seg videre med eget album og ligger på hitlistene! Det er veldig gøy! sier professoren stolt.

Hennes far finansierte psykologistudiene ved å spille jazzkonserter, og Johanna ser en rød tråd fra egen forskning til sønnenes valg: Den kreative prosessen. 

Eureka!

Det var nettopp kreativitet, kombinert med erfaring fra transplantasjonsmedisin, som ledet til to av hennes største gjennombrudd.

Det første var erkjennelsen av at immunforsvaret kunne «outsources» til friske blodgivere, slik at T-celler derfra kunne oppdage kreftceller som pasientens eget immunforsvar ofte har lært seg å tolerere. Resultatene ble publisert i prestisjetunge Science i 2016, og konseptet er senere tatt i bruk av forskere verden over for å finne T-cellereseptorer som kan brukes i kreftbehandling.

Det andre gjennombruddet kom da hun for rundt 15 år siden fikk ideen om å bruke kroppens kraftige avstøtningsreaksjon mot transplanterte organer som modell for kreftbehandling.
– Det var et helt nytt konsept, men vi har fått bevist at det fungerer. Nå tar vi dette helt fram til pasienter i to kliniske studier. Det er jo det som gir mening – at vi kan hjelpe pasienter. Det har vært en svært krevende løype å gå opp, men vi har klart det, smiler hun.

Internasjonal stjernestatus

For to år siden sendte 178 team med toppforskere fra hele verden inn sine beste ideer til konkurransen Cancer Grand Challenges Awards. Bare fem kom gjennom det syltrange nåløyet og mottok 260 millioner kroner hver. Ett av dem var MATCHMAKERS, Johannas internasjonale team.

Målet deres er å løse en av kreftforskningens største gåter: hvorfor immunterapi virker for noen, men ikke for alle.

Olweus bruker nøkler og låser som et bilde på utfordringen. I immunterapi brukes immunforsvaret vårt til å drepe kreftcellene. Spesialstyrkene som sendes ut på tokt, kalles T-celler. De er utstyrt med sensorer som kan oppdage spesielle molekyler på kreftcellene. Matchen må være perfekt, på samme måte som en nøkkel må passe perfekt i en lås for å virke.

Ikke verre? Jo. For vi mennesker har ca 10 millioner unike T-celler som hver har ulike sensorer som gjenkjenner forskjellige molekyler. Bare en liten andel av disse kan gjenkjenne kreftmolekyler. Og kreftmolekylene er attpåtil forskjellige fra pasient til pasient! Dermed er det nesten umulig å vite hvilken nøkkel på det gigantiske nøkkelknippet som vil passe i hvilken av de utallige låsene.

Derfor bruker teamet kunstig intelligens. Målet er å lage en KI-modell som kan forutsi hvilke nøkler og låser som passer sammen. Kanskje kan de til og med lage nøkler som ikke engang finnes i haugen fra før.

Løper fra tankene

Når hun trenger å tømme hodet for jobbteorier og utfordringer, snører hun på seg løpeskoene.

 – Jeg er helt avhengig av det. Veldig mange av de beste ideene mine har jeg fått når jeg har vært ute og løpt, forteller hun. 

Hodet hennes tar sjelden fri fra forskningen.

–Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg skal løse ulike utfordringer. Forskning er jo, i bunn og grunn, ren problemløsning. Så jobb og fritid glir over i hverandre.  

Vinterstid byttes joggeskoene ut med langrennsski, både hun og mannen var trenere i en årrekke da ungene var små.  

– Så ryktet at vi bare driver med kreftforskning stemmer ikke helt. Vi er så heldige at våre voksne sønner fortsatt vil være med oss på familieferier. Og vi har venner som stadig trekker oss med på fantastiske sykkel- og fjellturer i innland og utland.

– Men av og til er drømmefredagen hverken fest eller fjellet, men Fridtjof og jeg ved spisebordet med hver vår laptop og en flaske vin på deling.  

Besatt av fremtiden

Johanna er tydelig på hva som kreves av dem som søker seg til forskningsgruppen hennes.

– Motivasjon er viktig, men også humor! Det er en grovt undervurdert kommunikasjonsform.

For selv om Olweus står i spissen og mottar de gjeve prisene, er hun rask med å flytte søkelyset over på menneskene hun har rundt seg. Teamet på 20 dedikerte forskere er en internasjonal smeltedigel av hjernekraft. Rundt lunsjbordet på Radiumhospitalet sitter eksperter fra alle verdenshjørner.

– Det å få jobbe med et team hvor folk er så dedikerte og tar vare på hverandre, er unikt. Jeg føler meg veldig, veldig privilegert som får ha verdens beste jobb, sier hun. 

Ingen tvil

Generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross sparer ikke på konfetti-ordene når hun beskriver hvorfor nettopp Olweus mottar den gjeve utmerkelsen: 

– De internasjonale ekspertene som vurderte alle kandidatene, mener at du var den suverent beste. Du er en virkelig verdig vinner som gir nytt håp til pasienter over hele verden.

Igjen understreker Johanna at hun ikke kunne klart dette alene.

– Ikke minst er jeg ekstremt takknemlig for all forskningsmidlene vi har fått fra Kreftforeningen. Det har vært helt avgjørende for vårt arbeid!