Kreftforeningens hederspris til professor Inger Utne – og alle landets kreftsykepleiere

– Det kreves ikke et bakteppe av krise og unntaksstemning for å gi kreftsykepleierne en hederspris – dere fortjener heder hver dag. Samtidig kunne ikke anledningen vært bedre enn akkurat nå.

en gruppe kvinner som står ved siden av hverandre på et tregulv.
To stolte prisvinnere, professor Inger Utne og kreftsykepleiere omkranset av (til venstre) Tanja Yvonne Alme, faggruppeleder for kreftsykepleierne i Norsk sykepleierforbund og (til høyre) Forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund Lill Sverresdatter Larsen. I midten generalsekretær i Kreftforeningen Ingrid Stenstadvold Ross. Rundt dem i hvitt: Stolte kreftsykepleiere ved Sykehuset Østfold Kalnes. Foto: Jorunn Valle Nilsen.

Det sa generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross da hun til stående applaus delte ut hedersprisen til professor Inger Utne og kreftsykepleier Therese Bjørnebekk, som mottok prisen på vegne av alle landets kreftsykepleiere.

– Dette er den største overraskelsen jeg har fått noensinne, sa en tydelig rørt Utne. Hun var kjent med at hun skulle motta prisen denne formiddagen.  

Det var imidlertid ikke kreftsykepleierne som hadde møtt opp i plenumsal 1 på Sykehuset Østfold.

– Så det var derfor jeg fikk beskjed om å gre håret, spøkte Therese Bjørnebekk, til latter fra et tyvetalls kollegaer.

Viktig anerkjennelse

– Det er veldig flott at alle vi kreftsykepleiere som jobber i kreftomsorgen får en sånn anerkjennelse nå, sa Bjørnebekk. Hun la ikke skjul på at det har vært krevende å være kreftsykepleier de siste par årene.

– Ikke bare på grunn av pandemien, men også fordi vi stadig får mer å gjøre. Det er mye mer behandling å tilby nå enn tidligere, og det gjør at pasientene er hos oss mye lengre. Det er fantastisk for pasientene, og fint for oss at vi hele tiden må lære og utvikle oss. Men det er ikke til å legge skjul på at arbeidsmengden øker. Derfor er det flott med en anerkjennelse som dette. Det gir god motivasjon til å jobbe videre. 

Det er veldig flott at alle vi kreftsykepleiere som jobber i kreftomsorgen får en sånn anerkjennelse

Therese Bjørnebekk

Bjørnebekk var takknemlig for å motta prisen sammen med resten av yrkesgruppen. Det var også Inger Utne.

– Denne prisen får jeg sammen med alle de andre som jobber der ute på sykehusene og i kommunene. Vi får det ikke til uten samarbeid, sa hun.

Uvurderlig for kreftsykepleierutdanningen

Generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross innledet med å trekke linjene tilbake til 1982, da utdanningen i kreftsykepleie startet opp. Da overlevde knapt halvparten av pasientene, i dag overlever 3 av 4. Hun slo fast at kreftsykepleierne har sin del av æren for framskrittet som kan telles, men trakk også fram all den menneskelige kvaliteten kreftsykepleiere leverer.

– Jeg tenker på alle samtalene, alle rådene, all trygghet som har blitt skapt, all smerte som har blitt lindret, all trøst som har blitt gitt og alt håp som har blitt tent, sa generalsekretæren.

Om Inger Utne trakk generalsekretæren fram betydningen hun har hatt for å ta videreutdanningen innen kreftsykepleie over i en masterutdanning, og mulighetene det gir for mer forskning både her hjemme og på tvers av landegrenser.

– Det gir mer kunnskap og til syvende og sist bedre pleie og omsorg av pasienter og pårørende, sa Ross.

Tidligere mottakere av Kreftforeningens hederspris

  • 2021: Kristian Jørgens og Bjørn Einar Romøren
  • 2020: Christine Koht
  • 2018: Jan Vincents Johannesen og Rjukan Radiumforening
  • 2017: Steinar Aamdal
  • 2016: Thea Steen
  • 2015: Alf Gullik Hansen
  • 2014: Arild Halvorsen
  • 2013: Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth

Til brede smil og åpenbar gjenkjennelse i salen, slo hun fast at prisvinneren er svært godt likt blant studenter og tidligere studenter.

– Hun deler av sin kunnskap og erfaring og er opptatt av å løfte fram andre. Det viser hun ikke minst når hun veileder studenter. Hun er alltid engasjert, alltid konstruktiv – og holder åpent nesten hele døgnet, sa generalsekretæren.

Ross takket Utne for hennes livslange, brennende engasjement for et fag som ikke blir mindre viktig i årene som kommer.

– Vi redder flere, men vi vet også at antallet krefttilfeller øker. Dermed øker også antallet som lever med og etter en kreftsykdom. Når Inger Utne får prisen, understreker vi betydningen all veiledning, undervisning og forskning innen kreftsykepleie har for at helsetjenesten vår skal ja enda høyere faglig kvalitet i framtiden.

Fortjener heder hver dag

– Mennesker i krise er en del av hverdagen til kreftsykepleiere.

Slik innledet Ross da hun skulle dele ut dagens andre hederspris – denne gang til hele yrkesgruppen.

Hun slo fast at kreftsykepleierne virkelig har fått merke viruset på kroppen – både helt konkret og i overført betydning.

– Dere måtte legge begrensinger på eget liv for å begrense risikoen for å smitte andre. Da behovet for omsorg og nærhet var større enn noen gang, måtte dere vise den på avstand, bak munnbind og maske. Gjennom lange dager, uke etter uke, måned etter måned måtte dere håndtere uforutsigbarhet og utrygghet og samtidig prøve å skape det motsatte – trygghet og forutsigbarhet – for sårbare pasienter som nå sto i en dobbelt krise, sa hun.

Kreft tok ikke pause under pandemien. Og det gjorde i sannhet heller ikke dere.

Generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ros

I en dobbelt krise befinner også mange ukrainske kreftpasienter seg. Noen av dem får uvurderlig behandling ved sykehus i Norge. Det imponerer generalsekretæren.

– Nok en gang bretter dere opp ermene og ser forbi det faktum at avdelingen allerede er full og at arbeidsmengden øker. Jeg er ikke alene om å bli rørt av det.

Før hun kalte opp Therese Bjørnebekk til å motta prisen, understreket generalsekretæren at det ikke egentlig krever et bakteppe av krise og unntaksstemning for å hedre landets kreftsykepleiere, men at deres daglige innsats for pasienter og pårørende også når verden er tilnærmet normal, er mer enn grunn god nok.

– Men det finnes heller ikke en bedre anledning til å gi dere kreftforeningens hederspris enn akkurat nå. Kreft tok ikke pause under pandemien. Og det gjorde i sannhet heller ikke dere.

Var dette nyttig?