Kreftforskningsprisen 2017

Han var ikke mange år gammel før foreldrene forsto at unge Seglen var professormateriale.

– Interessen for alt levende var til stede fra jeg kunne gå. Jeg var en sånn som stakk nesen oppi blomstene og klappet humler. En gang på folkeskolen skulle jeg skrive stil om en person som hadde betydd mye for meg. Jeg valgte den norske zoologen Per Høst – da jeg var liten gutt var jeg fast bestemt på at jeg skulle bli zoolog. Jeg satt på fanget til fader’n og leste Alfred Brehms «Dyrenes liv» fra perm til perm, forteller Seglen.

Seglen og sommerfuglene

– Den vakreste er sørgekåpen, den som kommer om våren.

En av Per Ottar Seglens tallrike interesser er den han har for sommerfugler. Han har en omfangsrik sommerfuglsamling, og mange holder ham for en av landets fremste eksperter på området. Men hvorfor akkurat sommerfugler?

– Jeg hadde vel et samlergen. Jeg samlet også på frimerker og presset planter til den store gullmedalje, forteller han. Kombinasjonen av botanisk og zoologisk kunnskap kom seinere til god nytte da han gjennom omfattende vegetasjonsbeskrivelser og kartlegging av sjeldne sommerfugler klarte å få vernet et større natur- og landskapsområde i hjemkommunen Bærum.

Fra folkeskole på Sagene gikk veien videre til Oslo Katedralskole. Men til Seglens skuffelse hadde de ingen naturfaglinje på «Katta».

– Jeg gikk til rektor og fortalte at de hadde naturfaglinje på Hegdehaugen så da kunne jo ikke vår skole være noe dårligere, minnes Seglen. Heldigvis lot rektor seg overtale, og i 1962 ble den første naturfagklassen uteksaminert fra Katta.

Autofagi og kreft

Seglen var fast bestemt på å bli forsker, og hadde fattet spesiell interesse for medisinsk biokjemi. Etter artium ble det derfor både medisinstudier og realfagsstudier før han noen år senere fikk sin første forskerstilling ved Institutt for Kreftforskning på Radiumhospitalet. Snart fant han veien inn i autofagien, et fagområde han har vært med på å definere i all ettertid, og mer enn i overført betydning: Store Norske Leksikons artikkel om autofagi er signert Seglen.

– Men autofagi, hva er det egentlig?

– Let’s face it: Dette er vanskelig stoff, begynner Seglen. – Autofagi, eller selvfortæring, er en prosess der cellene våre, for eksempel under sult, isolerer og pakker inn deler av sitt eget cellemateriale – cytoplasma – og leverer det til cellens egne fordøyelsesblærer, lysosomene. Her blir cytoplasmaet brutt ned til små molekyler som sendes ut i blodet og fordeles til alle celler i kroppen, der de blir brukt som energi eller byggematerialer. Autofagi er et samarbeidsprosjekt. Cellen «gir av seg selv» for å sikre at andre celler og organer overlever. De fleste kreftceller har meldt seg ut av dette samarbeidet. De bygger opp og beskytter sitt eget cytoplasma for å vokse så raskt som mulig, og kutter derfor kraftig ned på den generelle autofagien. Det eneste de beholder er litt selektiv autofagi, som kan benyttes, også av normale celler, til å fjerne cellens ødelagte bestanddeler, forklarer prisvinneren.

Det var Per Ottar Seglen som midt på 80-tallet påviste sammenhengen mellom autofagi og kreft. 

– Vi målte både dannelse av nye proteiner og nedbryting av proteiner i kreftceller. Økt cellemasse skyldes i hovedsak økt proteinmengde. Det vi fant var at når cellene hadde doblet sitt proteininnhold etter forrige celledeling, så delte de seg på nytt. Det var altså opphopingen av protein som var drivkraften i celledelingen. Dannelsen av mer protein – proteinsyntese – stimulerte mer vekst, mens nedbrytingen av protein bremset veksten. Gjennom eksperimenter med rotteleverceller fant vi at kreftceller bedrer proteinbalansen og dermed også evnen til å vokse, ved at den generelle autofagien reguleres ned. Hvis vi kan avsløre hvordan kreftcellene gjør dette – og det er en problemstilling vi er svært opptatt av – kan vi forhåpentligvis finne et angrepspunkt for svekking av kreftcellenes vekst.

Preger autofagiforskningen

I tiårene både før og etter påvisningen av sammenhengen mellom autofagi og kreft, har Seglen preget autofagiforskningen i både inn- og utland. Ved fjorårets tildeling av Nobelprisen i fysiologi eller medisin til den japanske forskeren Yoshinori Ohsumi, nevnte komiteen flere sentrale funn i Seglens forskning som har vært av vesentlig betydning for nobelprisvinnerens forskning.

Forskningsfeltet autofagi hviler på en rekke funn, konsepter, begreper og verktøy som Seglen er opphavsmann til, og som i dag er å regne som en del av den generelle kunnskapsbasen innenfor dette forskningsområdet. Ved flere milepæler i autofagiforskningen står Per Seglens navn. Forskning på området i dag lar seg ikke gjøre uten å benytte seg av hans begreper og sentrale funn.

Prisvinneren er for tiden engasjert i et nytt og spennende prosjekt der hensikten er å utforske en helt ny form for autofagi og dennes relasjon til kreftutvikling. I innstillingen til Kong Olav Vs kreftforskningspris omtales han som en svært original og aktiv forsker, og det blir slått fast at arbeidet hans vil fortsette å ha stor innvirkning på kreftforskningen i lang framtid.

Slik avslutter komiteen innstillingen:

«Å tildele Kong Olav Vs kreftforskningspris til Per Ottar Seglen ville ikke bare innebære en honnør til en sann pioner og stor forsker som har gjort tallrike kreftrelevante oppdagelser i fortiden. Det ville også representere en investering i å sikre fortsatt aktivitet i forskningsgruppen hans og på den måten være et bidrag til framtidig grunnforskning.»

 – Jeg vil vite hva som foregår

En av prisvinnerens kollegaer tegner et bilde av en forsker som er kompromissløs på vegne av sannhet og sikker kunnskap:

«Per Seglen er en forsker på øverste hylle. Han stiller de store spørsmålene, og søker å besvare dem ved grundig og solid forskning. Han følger en vitenskapstradisjon som hegner om å sette et ultrakritisk søkelys på egne og andres forskningsdata, for derved å komme frem til sannheten.»

Selv sier Seglen det slik:

– Min forskning er helt og holdent basert på eksperimentelle resultater. Jeg vil ha kunnskap. Finne ut hva som foregår. Jeg er ikke interessert i å bekrefte, og misjonere for, mine egne (midlertidige) hypoteser, men snarere i å tenke ut nye eksperimenter som kan bringe oss dypere inn i det ukjente.

Selv om drivkraften alltid har vært å tilegne seg mer kunnskap på mikronivå, så har kreftperspektivet hele tiden fulgt ham.

– Jeg ser prisen som en viktig anerkjennelse av grunnforskningens betydning. Skal vi vinne kampen mot et så mangfoldig sykdomskompleks som kreft, trenger vi solid, grunnleggende kunnskap om de underliggende mekanismene. Jeg er derfor også svært glad for prispengene, som setter vårt prosjekt i stand til å fortsette letingen etter slike mekanismer, sier Seglen som ikke har jobbet på egenhånd gjennom et langt forskerliv.       

– Denne prisen er ikke bare en belønning for min egen forskningsinnsats, men en honnør til alle de dyktige medarbeiderne og støttespillerne som har vært med på å bære dette prosjektet fram. Det er en spesiell glede å motta prisen fra Kreftforeningen, som har støttet oss gjennom alle år. Jeg føler en dyp takknemlighet overfor alle Kreftforeningens givere, og en sterk forpliktelse til å levere forskningsresultater som gir dem valuta for pengene.