I sin kommende handlingsplan må regjeringen sørge for at sosial og geografisk ulikhet ikke lenger får avgjøre kvaliteten på kreftpasienters lindrende behandling og omsorg.
9. oktober er verdensdagen for palliasjon – lindrende behandling og omsorg for dem som lever med uhelbredelig sykdom. Årets tema er lik tilgang på palliative tjenester. Det er noe vi i Kreftforeningen lenge har vært svært opptatt av.
– Befolkningen blir eldre, antall krefttilfeller øker og behandlingsmulighetene bedres. Langt flere kommer derfor til å leve lenge med uhelbredelig sykdom. Da trengs en ambisiøs nasjonal satsing, sier vår generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.
I fjor ga Stortinget helse- og omsorgsministeren i oppdrag å lage en nasjonal handlingsplan for palliasjon. Denne legges fram i statsbudsjettet 12. oktober, og vi har store forventninger og krav til innholdet. Planen må inneholde konkrete mål, med aktiviteter, ansvarsfordeling og tidsfrister.
– Heldigvis er det ikke behov for å finne opp kruttet på nytt. Regjeringen har allerede fått tydelige faglige anbefalinger, blant annet gjennom en offentlig utredning fra 2017, sier Ross.
Viktigst av disse: At palliativ behandling og oppfølging er en del av det ordinære helse- og omsorgstilbudet. Det eksisterende handlingsprogrammet for palliasjon i kreftomsorgen må brukes over hele landet, og de som jobber med lindrende behandling, må få mulighet til å holde seg faglig oppdatert og bruke kompetansen sin.
Hjemmebesøk
Kreftforeningen mener at alle sykehus bør ha et palliativt senter. Ambulante palliative team med helsepersonell som reiser hjem til pasienter, bør spille nøkkelroller i samarbeidet mellom sykehus og kommune.
– Det er særlig viktig for kreftpasienter i kommuner med lite spesialisert kompetanse. I samarbeid med fastlegen kan teamene bidra til lengre hjemmetid, og til hjemmedød når det er ønskelig, sier Ross.
Hun påpeker at mer kreftbehandling nå gis hjemme, og at pasienter og helsepersonell derfor må bruke mulighetene som digitalisering og velferdsteknologi gir.
– Avstandsoppfølging kan da erstatte lang reisevei, reisekostnader og pasienthotell, og styrke opplevelsen av trygghet og kontroll over egen hverdag, sier hun.
De fire regionale kompetansetjenestene for lindrende behandling har god oversikt over lokale forhold, og deres kunnskap må utnyttes bedre. Dessuten må alle pasienter og pårørende ha tilgang til en kreftkoordinator der de bor. I mange kommuner mangler fortsatt dette tilbudet.
– En nasjonal handlingsplan for lindrende behandling forplikter. Målrettede tiltak og tydelig ansvarsfordeling vil styrke likeverdig tilgang. På vegne av kreftpasienter og pårørende kommer vi til å følge nøye med på framdriften, slutter Ross.
