– Livmorhalsprogrammet reddet oss

Det var Mai Elin Wehns (41) største mareritt: Da hun var tolv, mistet hun stemoren som hun var så glad i til nettopp livmorhalskreft. Hun ble syk før det fantes et organisert screeningprogram for denne kreftformen, og kreften ble oppdaget seint.

Da halvsøsteren Vera Henriksen (47) fortalte at hun hadde fått konstatert livmorhalskreft sommeren 2023, hadde Mai Elin akkurat tatt livmorhalsprøve etter sin siste fødsel. Nå ble hun redd, først og fremst på Veras vegne. Da hun fikk svar på sin egen prøve, og det viste seg at hun hadde viruset som i noen tilfeller kan gi kreft, bestemte hun seg for å holde det for seg selv.

– Jeg tenkte at familien hadde nok med å bekymre seg for Vera. Og hva var egentlig oddsen for at to søstre skulle bli syke samtidig? Livmorhalskreft skyldes jo ikke noe genetisk, men et virus, forklarer Mai Elin.

Bar på det aleine

De to søstrene har samme mor, men forskjellige fedre. Vera bor i Molde, Mai Elin i Oslo. Vera er den utadvendte av dem, journalist og formidler. Hun gikk inn i sin egen kreftsykdom med journalistblikk: Fotograferte, dokumenterte, engasjerte. Hun skrev om behandlingen i egen avis, sammen med samboer Trond Hustad arrangerte hun konsert og fotballkamp og samlet inn fantastiske 4,4 millioner kroner til kreftpoliklinikken ved det nye sjukehuset i Molde.

Mai Elin beundrer Vera for dette. Men hennes tilnærming var en annen. Hun jobber som psykiatrisk sykepleier, er ikke aktiv på sosiale medier. I starten bearbeidet hun tankene sine for seg selv. Svarte med hjerter og støtte når Vera delte fra reisen sin på sosiale medier, men delte ikke noe selv.

Ikke engang de nærmeste fikk vite at hun gikk gjennom samme utredning som søsteren.

– Det er mange ulike måter å møte noe uventet og vanskelig på. Blant annet kan ulike behov og livssituasjon spille inn. Jeg landet på å holde den skremmende informasjonen helt for meg selv i starten, men det er ikke en mestringsstrategi jeg generelt vil anbefale andre, sier Mai Elin i dag.

 – For meg er det jo fortvilende å høre at hun bar på dette aleine, sier Vera.

Først da også Mai Elins utredning konkluderte med diagnosen kreft, lukket hun seg inne på soverommet og ringte det mennesket som står henne nærmest og som hun visste ville forstå: Vera.

Oppdaget tidlig

– Vi var i to ulike livssituasjoner: Vera har store barn, både egne og bonusbarn, jeg hadde en tolvåring, en treåring og en nyfødt baby da jeg ble syk. Jeg var i en babyboble, samtidig som min eldste datter var like gammel som jeg var da stemoren min Laila døde. Jeg ble trillet inn på Radiumhospitalet der Laila døde, med en baby på fanget. Alt var så absurd, forteller Mai Elin.

Søstrene hadde mange spørsmål. De hadde fulgt Livmorhalsprogrammet, hvorfor fikk de likevel kreft? Kunne det vært unngått? Kunne de gjort noe annerledes? Hvordan ville livet bli nå, kom de til å overleve?

– Vi har vært gjennom alt dette, og konklusjonen vår er denne: Livmorhalsprogrammet reddet livene våre. Vi hadde ingen symptomer, kreften ble oppdaget tidlig, vi har fått god behandling og vi skal overleve. Vi kunne ikke ha gjort så mye mer, konstaterer Vera.

– Når noe som dette rammer deg, er det lett for å begynne å lete etter svar og peke fingeren mot noe som må ha gått galt. Tenke at dette ikke skulle skje, at screeningen ikke har funket når vi har utviklet kreft. Men det er jo nettopp dette screening handler om: Å oppdage kreft så tidlig som mulig. HPV forårsaker livmorhalskreft, og det vil det gjøre selv om vi har Livmorhalsprogrammet. Men nå testes alle prøver for dette viruset, og det kan oppdages og behandles før det utvikler seg kreft. Det er helt fantastisk, mener Mai Elin.

Hun har tenkt mye på stemoren sin det siste året. Hun som døde i 1996, året etter at Livmorhalsprogrammet ble innført. Hun fikk aldri ta del i det.

– Laila hadde ikke tatt livmorhalsprøve på 17 år. Situasjonen hennes var helt annerledes enn min og Vera sin, hun hadde alvorlige symptomer og kreften hadde rukket å spre seg da den ble oppdaget, forteller Mai Elin.

– Vera viser vei

Det har gått halvannet år siden søstrene fikk samme kreftdiagnose med et par måneders mellomrom. Vera ble operert i Trondheim 8.august 2023, Mai Elin på Radiumhospitalet 12.oktober. Etter Mai Elins operasjon kom Vera til Oslo. De sammenlignet arr, gråt og lo om hverandre.

Mai Elin beskriver det som enormt betydningsfullt.

– Å ha sin seks år eldre storesøster der, som har gått gjennom det samme som du står overfor. Herlighet. Vera viser vei, alltid.

Mai Elin blir varm i stemmen når hun snakker om søsteren.

– Jeg skulle selvsagt ønske at det ikke var sånn, at ikke vi begge ble syke, men det var en veldig trøst. Hun var på sin egen reise, holdt journalistblikket, tok masse bilder hele veien fra før hun visste at det ville ende med en kreftdiagnose. Hun har gått inn i det med et veldig engasjement for å belyse saken, og gjøre andre kvinner i stand til å gjøre det vi kan for å unngå kreft.

Takker Thea

Kreften var kommet lenger hos Vera enn Mai Elin. Dermed ble både behandlingen og seinskadene større for henne. Hun har fått eggstokkene fjernet og ble kastet inn i overgangsalderen.

Det er ikke bagateller hun har vært gjennom. Men hun vet at det kunne ha gått så mye verre.

– Jeg kunne ha dødd hvis ikke det var for det screeningprogrammet. Jeg hadde ikke ett eneste symptom, ikke blødninger, ikke smerter. Jeg kan bare si tusen takk, sier hun.

– Og så kan jeg håpe at jeg ved å dele historien min kan få andre kvinner til å følge Livmorhalsprogrammet og gå til legen hver gang de får en påminnelse fra Kreftregisteret.  Det er blitt hjertesaken min, dette: Sjekk deg, og vurder om du er blant dem som bør ta HPV-vaksine.

Underveis i behandlingen gikk Veras tanker til kvinner som har gått før henne, og som ikke var så heldige å overleve: Thea Steen som startet #sjekkdeg, programleder Vera Micaelsen, Ida Øye Bjørkvold og Maren Walvik Johnsen som også var åpne om sykdommen.

– Det er Thea Steens fortjeneste at jeg tok livmorhalsprøven jevnlig. Jeg har sendt mange takknemlige tanker til disse damene som har fått meg og flere til å sjekke seg. De inspirerte også meg til å gjøre sykdommen min til noe konstruktivt og bra, forteller Vera.

Takknemlig for kroppen

Disse damene har vært for Vera det Vera har vært for lillesøsteren. Og nå er også Mai Elin med på å fronte søsterens hjertesak. Atypisk for henne, men likevel så meningsfullt. Det var minnet om Laila som fikk henne til å ta sin første livmorhalsprøve som 25-åring. Det er hun som kan takkes for at kreften ble oppdaget så tidlig.

Og når Mai Elin skal beskrive livet etter kreften, er det ett ord som står igjen: «Takknemlighet».

– Det har vært et heftig halvannet år. Men nå er behandlingen over, jeg er i jobb igjen og skal starte på masteroppgaven min, sier Mai Elin.

– Jeg sitter her i en kropp som fungerer, som har født tre barn, fått skåret bort kreft, som bærer meg gjennom dagene mine. Jeg er takknemlig for denne kroppen, og for at jeg er i live.