Med iPad og vekter gikk Gro fra bekymring til mestring

Dagen etter at hun fikk diagnosen tarmkreft like før jul i 2023, ble Wang oppringt fra
Bærum sykehus. Kunne hun tenke seg å delta i en pasientstudie på prehabilitering?

I de tre ukene fram til operasjonen ville hun i så fall få kostholdsråd, daglig trening ledet av
en fysioterapeut, samt psykososial oppfølging ved behov.

– Selvsagt, svarte hun. Både fordi hun er en generelt nysgjerrig kvinne, og fordi hun forsto at
hun slik ville få noe annet og mer konstruktivt enn sykdommen å konsentrere seg om.

Dokumentert effekt

Studien ledes av Guro Kleve og Rune Ougland, kirurger og forskere på Bærum sykehus. De er – så vidt de vet – foreløpig alene i Norge om å forske vitenskapelig på trening som prehabilitering.

Men de starter ikke på scratch: Store utenlandske studier har for lengst dokumentert nytten. I den hittil største av dem ble deltagernes komplikasjoner etter operasjonen redusert med 50 prosent.

– Når vi ser denne effekten, er det på høy tid at helsevesenet begynner å se på prehabilitering som medisin og tar kostnaden, sier Kleve.

– Mange kreftpasienter forteller at de havner i et slags ingenmannsland mellom diagnosen og operasjonen, at de blir sittede alene med bekymringene sine. Med prehabilitering skjer det noe fra dag én, og pasientene får ta del i sin egen behandling. Det er viktig, legger Ougland til.

Likeverdig behandling

I de fleste internasjonale studiene har prehabiliteringen foregått på sykehuset.

– Men i et så langstrakt land som Norge er det åpenbart lite hensiktsmessig. Selv her i sentrale Bærum viser det seg at mange synes det er vrient å komme seg hit for en times trening hver dag. Noen er på jobb, andre er skrøpelige, forklarer Kleve.

Derfor har Ougland og Kleve designet studien slik at 140 deltagere etter loddtrekning blir plassert i tre grupper: 40 får individuelt tilpasset daglig trening på iPad hjemme, 40 kommer til trening på sykehuset, mens 40 ikke får noen strukturert oppfølging.

Hypotesen dere er at den digitale hjemmebaserte treningen vil ha de samme gode resultatene som den tradisjonelle modellen med trening på sykehuset.

Opplevde mestring

Det hadde den i hvert fall for Gro Garaas Wang, en av de første som ble inkludert i studien og loddtrukket til den digitale gruppen.

 Etter kostholdsråd – «spis masse proteiner» – fikk hun utdelt vekter og en iPad. De neste tre ukene trente hun en time hver dag hjemme i stua i Asker, instruert og heiet fram av fysioterapeut Cecilie Steen Hagemann på skjermen. Hun gikk også hurtige turer flere ganger i uka.

– Jeg fikk veldig tett og fin dialog med Cecilie. Jeg kjente meg sett, og oppmerksomheten flyttet seg raskt fra sykdom til mestring.; jeg forsto at jeg kunne utgjøre en forskjell i mitt eget sykdomsforløp, forteller Gro.

Raskt merket hun at hun ble sterkere og kunne løfte tyngre og tyngre vekter.

– Operasjonen tenkte jeg faktisk lite på før det bare var noen dager til jeg skulle legges inn, forteller hun.

Uetisk pakkeforløp

I internasjonale studier har prehabiliteringen gjerne vart i minst fire uker. I Norge gjør «Pakkeforløp for kreft» det umulig. Den nasjonale ordningen krever at pasientene skal opereres senest to uker etter at de har fått diagnosen.

Lurt i teorien. Trøblete i praksis, ifølge Ougland og Kleve.

– Isolert sett kan det virke best å operere pasientene så fort som mulig, for slik å redusere risikoen for at kreften skal spre seg. Men når vi kjenner den store gevinsten av å ha litt mer is i magen, er det rett og slett uetisk ikke å utsette operasjonen litt, sier Ougland.

I sin studie har Kleve og Ougland fått dispensasjon til å la Gro og de andre deltagerne prehabiliteres i tre uker mellom diagnose og operasjon.

– Vi skulle gjerne holdt på lenger. Nå må pasientene trene hver dag for å optimalisere formen før inngrepet. Det er i overkant intenst, men de ser ut til å håndtere det greit, forteller Kleve.

Og forskerne medgir at «lenger» ikke alltid er «bedre».

–Hvis du er 90 år, er trolig livskvalitet viktigere enn lang overlevelse. For en 40-åring vil det stille seg hel annerledes, sier Kleve.

– Så da gjelder det å ikke drøye for lenge med operasjonen og risikere spredning, poengterer Ougland.

Må persontilpasses

Nøkkelordet er altså persontilpassing.

– Prehabilitering må, akkurat som selve kreftbehandlingen, individualiseres. Ingen forløp passer for alle, uavhengig av alder, form og tilleggssykdommer, er ikke noen god ide, sier Kleve.

Men hvordan kan man forutsi hvem som vil ha hvilken effekt av hva? Det forsøker Ougland og Kleve å finne svar på, ved å analysere studiedeltagernes blodprøver.

– Vi håper å finne et knippe biologiske kjennetegn som forteller hvem som vil ha nytte av et lengre prehabiliteringsprogram. På sikt vil vi lage en «digitale tvilling» av hver pasient, og leke litt med hvordan forskjellige tiltak endrer dennes risiko, forklarer Kleve.

– Det kan jo også være motiverende for pasientene å se at hvis de tar av noen kilo, trener tre dager i uka og spiser litt sunnere, vil risikoen for komplikasjoner etter operasjonen falle som en stein, tilføyer Ougland.

Håper flere får sjansen

Da Gro ble trillet inn på operasjonssalen 21. januar i fjor, kjente hun seg trygg og godt forberedt. Bare en time etter det vellykkete inngrepet var hun på beina, og allerede samme kveld ble hun flyttet fra overvåkningen til sengeposten.

Fem dager etterpå tok hun sin siste smertestillende pille, siden har hun ikke engang rørt en Paracet, og tre uker etterpå viste fysiske tester at hun var i bedre form enn da hun ble med i studien.

Det er hun fremdeles, halvannet år senere.

– Jeg tenker minimalt på sykdommen, og jeg er ganske sikker på at den digitale prehabiliteringen var viktig for at det har gått så bra med meg. Jeg håper flere får og benytter den samme fantastiske muligheten.