Pakket og klart

80-åringen: Pakket og klart

At det er slik, har legen og politikeren Astrid Nøklebye Heiberg (82) visst lenge, men nå har hun også erfart det som kreftpasient. Da Kreftforeningen tar kontakt, er hun krystallklar på at det er særlig ett tema hun kan snakke om med begeistring: Pakkeforløp for kreft.

Ventetid har vært et problematisk fenomen i hele kreftsakens historie. I en sårbar situasjon som det alltid er å være kreftsyk, er det å måtte vente på oppstart av eller neste skritt i behandlingen – uvisst hvor lenge – en stor ekstrabyrde. I 2010 formulerte en pasient det slik i et brev til Kreftforeningen – bare en av utallige henvendelser vi har fått opp gjennom årene:

«Hvis ikke kreften tar livet av meg, så gjør ventingen og uvissheten det.»

Full pakke

Med innføringen av pakkeforløp for kreft er ikke ventetiden over, men den har blitt mer forutsigbar. Nøklebye Heiberg er en av mange som har erfart verdien av det. Vi møter henne på Stortinget.

Frykten for å bli glemt har vært en gjenganger lenge; man har måttet mase for å komme til, sittet i telefonen uten å komme gjennom med en fornemmelse av at kreften sprer seg mens man venter – hva skjer om det går enda en uke, er det kanskje ikke lenger mulig å behandle lokalt, er det kanskje full spredning? Alle de tankene jeg ellers kanskje ville hatt, slapp jeg – etter én uke var jeg i gang.

Astrid Nøklebye Heiberg

Stortingspolitikeren kjente kulen søndag, ringte legen mandag, fikk time fredag og mandagen etter var hun på Radiumhospitalet for biopsi.

– Og så gikk det slag i slag uten at jeg trengte foreta meg noe spesielt.

Menneskemøtene

I den grad man kan kalle et behandlingsforløp for kreft en positiv opplevelse, så har det vært det for Nøklebye Heiberg. Hun bejubler systemet, men trekker også frem menneskene som befolker det. Da den lille damen som kom for å hilse på før operasjonen, viste seg å være kirurgen, var Nøklebye Heiberg på nippet til å spørre om hun hadde gjort et slikt inngrep tidligere.

– Men så var det noe ved måten hennes som gjorde at jeg likevel var langt ifra å stille det spørsmålet, forsikrer hun. – Jeg merket det også da hun kom for å hilse på meg etter at jeg hadde våknet. Hun beskrev med begeistring hva hun hadde gjort, at hun var så fornøyd med hvordan hun hadde klart å gå litt dypere der hun skulle, og lagt snittet slik at jeg fortsatt kunne gå med badedrakt uten at det var noe påfallende … Et ordentlig fagmenneske, profesjonell og dyktig. Og ikke minst vennlig.

Stråling og cellegift gikk fint, kvalmen hun hadde fryktet, uteble – hun deltok til og med på en konferanse i Hongkong mens hun gikk på cellegift. Nå går hun på hormonbehandling. Det innebærer en intravenøs injeksjon omtrent en gang i halvåret, og hver gang møter hun igjen den samme sykepleieren som ga henne cellegift.

– Hun gjør ikke noe annet enn å gi meg den behandlingen, det er ikke noe underverk med det, men det er denne følelsen av tilhørighet det gir meg. Hun lurer på hvordan det har gått siden sist, og jeg lurer på om sønnen hennes har hatt noen flere kunstutstillinger. I det hele tatt har hun denne evnen til småprat, det er som å besøke en venninne egentlig. Jeg gleder meg faktisk til intravenøse behandlinger, og det ville jeg aldri trodd at jeg skulle hatt sans for, forteller hun.

Et trivselssted

Etter endt behandling var hun litt utafor en stund, hadde blant annet en opplevelse av fatigue før jul da det kjentes som alle «brytere var skrudd av».

– Det beste var å komme tilbake til et regelmessig liv på Stortinget, å komme i rytme igjen, vite hva jeg skulle gjøre hver dag, sier Høyrerepresentanten, som møter fast i Stortinget ettersom Nikolai Astrup er statsråd.

Hun holder koken, gjerne med en reisedag hver uke hvor hun er ute og holder foredrag, og med øvrige arbeidsdager som sjelden slutter før et godt stykke ut på kvelden.

– Det er veldig, veldig hyggelige folk her, uansett parti faktisk. Det er et sånt trivselssted, sier hun idet kollega Lars Haltbrekken (SV) kommer forbi og bekrefter den gode stemningen på huset.

– Astrid er Stortingets aller sprekeste. Det kan du gjerne skrive!

Viktig pådriver

Kreftforeningen ønsket å få myndighetene til å iverksette tiltak for å redusere ventetiden ved kreftbehandling. Pakkeforløpene skal bidra til redusert
ventetid og mer forutsigbarhet.

– En av våre viktigste roller har alltid vært å påpeke svakheter i systemer og strukturer som gjør situasjonen vanskelig for pasienter og pårørende. Det var også rollen vår denne gangen. I tillegg var Kreftforeningen med i selve utformingen av pakkeforløpene for å sørge for at pasientenes perspektiv ble ivaretatt, sier assisterende generalsekretær Ole Alexander Opdalshei.

Opdalshei er glad for at mye peker i riktig retning.

– Vi får langt færre henvendelser om ventetider i dag. Helsevesenet fortjener honnør for det arbeidet som er gjort ved innføring av pakkeforløpene. Men vi er ikke i mål. Noen sykehus og diagnoser sliter med å nå målene. Det blir viktig å følge opp pakkeforløpene i tiden fremover, ikke minst tatt i betraktning at antallet som får kreft, vil øke i tiden fremover.

Teknologi og digitalisering er sentrale stikkord, mener Opdalshei.

– Kreftforeningen er opptatt av at ny teknologi blir tatt i bruk så raskt som mulig, og vi vil fortsette å jobbe for at det kommer på plass gode digitale løsninger som gjør at ulike avdelinger og sykehus til enhver tid har den samme og korrekte informasjonen om pasienten.