– Jeg jakter de helt store gjennombruddene, de som virkelig utgjør en forskjell og gir oss bedre kreftmedisiner, sier Jan Terje Andersen.
Professorens ambisjonsnivå er det altså ingenting å si på. Men, som han sier: Skal man lykkes, må man våge å sette ord på hva man faktisk vil.
Og det han vil, med 8 millioner ferske forskningskroner fra Kreftforeningen på kontoen, er å lage høypotente varianter av antistoffer, kroppens egne fotsoldater. I laboratoriet utstyrer han dem med superkrefter, slik at de kan lete opp og ta knekken på kreftceller.
Andersen er mildt sagt ikke alene på dette forskningsfeltet: Antistoffer er den raskest voksende legemiddelgruppen i verden. Mer enn 200 er allerede godkjent for bruk.
– Vi snakker om en revolusjon i kreftbehandlingen, sier han, før han ubeskjedent slår fast at i forståelsen av hvordan antistoffer kan skreddersys, ligger forskningsgruppen hans helt i front internasjonalt.
Toppidrett
– Forskning på dette nivået er toppidrett, og jeg er en utålmodig sjel med stort konkurranseinstinkt, sier han.
Entusiastisk forklarer han hvordan han sammen med kollegene designer antistoffer.
– Vi manipulerer og mekker, trekker fra og legger til egenskaper. Jeg kaller det gensløyd, men det er vel snarere snakk om skreddersøm.
Et antistoff kan nemlig ha 1500 byggesteiner, og hvis bare én av dem endres, kan det få enorme konsekvenser.
– Så det vi jobber med, er å finne ut hvilke endringer vi skal gjøre, og hvor vi skal gjøre dem, sier Andersen, og peker mot dataskjermen.
– Det antistoffet du ser der, for eksempel, skal vi bruke i prosjektet som Kreftforeningen støtter nå. Vi har satt det sammen på en måte verden aldri tidligere har sett. Det kan bli så lenge i kroppen at det rekker å lete seg fram til alle kreftcellene og starte et angrep så kraftig at det utløser en kaskade av responser!
Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Det var denne fascinasjonen for i detalj å forstå hvordan kroppen vår fungerer, som fikk ham til å studere biologi.
–Som liten ville jeg vite alt om hvordan ting hang sammen, hvorfor noen ble syke og andre ikke, og jeg ble frustrert over at jeg ikke fikk ordentlige svar i lærebøkene. Jeg var eleven som hele tiden spurte «hvorfor er det sånn?»
Nå er han en av dem i verden som vet mest om hvorfor det er sånn, og han er selv blitt læreren som skal spre kunnskapen til yngre vitebegjærlige forskere.
En av dem som nå nyter godt av hans pedagogiske evner, er studenten Mirjam Dürkoop. Hun har i sitt p.hd.-arbeid jobbet med 300 antistoff-designer, og nå har hun truffet blink i ett av dem.
– Du har rett og slett gitt antistoffet noen helt nye egenskaper som kan vise seg å bli effektive både mot kreft og mot bakterier som er motstandsdyktige mot antibiotika, skryter Andersen.
– Utrolig gøy, og utrolig spennende, svarer Dürkoop, lett rødmende.
– Ja, dette må vi så fort som mulig søke patent på for å få tatt den nye teknologien hele veien til pasientene, sier Andersen.