Prosjekt permanent

– Da mamma fikk tilbakefall, og jeg innså at jeg ikke kan bidra med annet enn å være der for henne, fikk jeg så lyst til å gjøre noe for andre i hennes navn, forteller Jeanette.

Men hva? I Studio X Tattoo på Raufoss hadde tatovøren registrert hvordan selvfølelsen styrkes hos kunder som får dekket over arr de lenge har skammet seg over.

Slik oppsto ideen om Trine­prosjektet. Et tilbud om gratis dekktatovering for personer som plages av arr etter kreftoperasjoner eller av de små siktepunktene som tatoveres inn i huden før strålebehandling.

– Selv om arrene og punktene noen ganger er små, kan de være til enorm plage. De er en daglig påminnelse om den vanskeligste tiden i livet. Så dette er min måte å gi tilbake på, spre litt glede i hverdagen og ære mamma samtidig, forteller Jeanette (36).

Da fembarnsmor Marianne Andersen leste om Trine­prosjektet på Facebook, tenkte hun at det var et hjertegodt lokalt initiativ.

Så slo det 39­åringen at hun selv var midt i målgruppen. Hun som så sterkt misliker det lange arret på tvers av magen etter operasjonen for tykk­tarmskreft for tre år siden.

Dermed ble hun aller første deltager i Trine­ prosjektet.

– Håpet er at jeg skal bli litt mer bekvem med meg selv, at jeg kanskje skal bli trygg nok til å bade i bikini også der det er folk, sier Marianne idet hun legger seg på benken i tatoverings­studioet.

– Det er hele poenget for meg. Å styrke folks selvfølelse, sier Nyberg, som vanligvis ville tatt minst 3500 kroner for en såpass omfattende jobb.

I forkant av selve tatoveringen har de hyppig utvekslet ideer på nettet og blitt enige om at arret skal dekkes av navnene til Mariannes fem barn og av fødselsblomstene fra månedene de ble født.

I studioet tar det en drøy time med ørsmå justeringer på iPadens tegnebrett før Andersen sier «sånn vil jeg ha det» og tatoveringspennen settes mot magehuden.

– Hvor vondt gjør det, på en skala fra 1 til 10, spør Jeanette.

– Tre eller fire, dette skal gå greit, svarer Marianne.

– Bra. Dette er ganske emosjonelt for meg. Jeg er konsentrert, men samtidig tenker jeg på mamma, sier Jeanette.

– Jeg tenker på mammaen din, jeg også, svarer Marianne fra horisontalen på benken.

Da de er ferdige etter noen timers presisjonsarbeid, ser Andersen seg selv i speilet. I mange lange sekunder er hun helt uttrykksløs. Så sprekker ansiktet opp i et bredt glis.

– Jeg synes det ble stilig, og at jeg er litt gæren! Det er iallfall ikke arret folk vil tenke på når de ser meg.

– Nå begynner jeg nok å grine, kommer det fra en lettet Jeanette.

Og så gjør hun det.