– Sikkerhet? Det var et par hansker, det. Selv de var laget av asbest

 – I 2017 var det ingen som trodde jeg skulle overleve året. Det var nærmest opplest og vedtatt at det var slutt. Jeg begynte å rydde opp etter meg, det er utrolig hvor mye greier man samler på gjennom et langt liv, jeg tenkte kona og sønnen skulle slippe å gå gjennom alt, forteller haldenseren.

Men la oss spole tilbake til 1972: Finn Ohlsen er 19 år og har fullført yrkesskolen som det den gang het. Han hadde to valg: Søke jobb på papirfabrikken, en av Østfoldbyens hjørnesteinsbedrifter, eller gå til sjøs. Han valgte det siste.

– Alt var laget av asbest

– Nesten alle som ikke hadde en akademisk utdanning tok seg en tur til sjøs på den tiden der, husker han.

– Jeg begynte som fyrbøter på en turbinbåt, og fortsatte med det til jeg tok maskinistskolen på midten av 1970-tallet. På den tida var alt som hadde høy temperatur isolert med asbest. Rør, ventiler, flenser – alt var støpt inn i asbest, surret med duk og tråd og malt hvitt. Når vi skulle reparere noe, var det bare å ta fram meisel og hammer og hogge seg inn gjennom asbesten.

Det ble fremstilt som et mirakelmiddel. Tenk at det fantes noe som beskyttet så godt mot varme! Selv hansker og brannmanndresser som ble brukt om bord var laget av asbest. Ingen var klar over risikoen, og ingen tenkte på å beskytte seg. Det var jo asbest som var selve beskyttelsen.

– Da jeg begynte til sjøs, måtte vi holde oss med arbeidstøy sjøl. I beste fall fikk du utlevert et par hansker. Folk flest gikk rundt i shorts, tresko og t-skjorte eller bar overkropp. Klærne våre vasket vi i sterke kjemikalier, det fungerte helt glimrende – de løste jo opp alt.

Finn ler når han tenker tilbake. I dag virker det absurd.

I 1985 ble all bruk og håndtering av asbest forbudt. I dag må fjerning av asbestholdige materialer godkjennes av Arbeidstilsynet, og det er strenge krav rundt bruk av verneutstyr og hvem som kan utføre arbeidet.

Likevel dør det fortsatt 150 personer av asbestrelatert kreftsykdom i Norge hvert år. Det er nesten dobbelt så mange som det dør i trafikken (87 i 2021). Dette skyldes hovedsakelig asbesteksponering som skjedde før forbudet.

Risikoen forbundet med asbest er likevel fullt til stede for norske arbeidstakere, særlig fordi kunnskapen om asbest er i ferd med å gå i glemmeboken. Kreftforeningen er derfor opptatt av å spre informasjon om asbest, og at alle fagfolk får riktig opplæring, tid og mulighet til å ta nødvendige forholdsregler i sin arbeidshverdag.

– Det var bare å stå i røyken

En stund seilte Finn på tankbåter. Mannskapet omga seg med kjemikalier som seinere viste seg å avgi farlig damp. Større sveisejobber ble utført uten avsug, «det var bare å stå i røyken» som han sier.

– Det er ingen tvil om at forholdene på arbeidsplasser er blitt fantastisk mye bedre, konstaterer han.

– Men det var også stor forskjell på sjø og land. Før i tida var det ikke mulig å bli verken maskinsjef eller kaptein uten å ha begynt på bunn, så alle som seilte ute har nok vært eksponert for alt dette. Selv om det alltid gikk verst ut over maskingutta.

Da forbudet mot asbest ble innført i 1985 gjaldt det bare nye båter. Finn forteller at han jobbet på en båt i 1999 som var bygget i 1958. Det var ikke snakk om noe asbestsanering der.

Tungt å gå i trapper

Han var 63 da han kjente det: Pusten ble så tung. Han jobbet i Ålesund det året, og reagerte på at trapper og motbakker kostet ham mye. Mot slutten av året var han hos en lege som konstaterte kols. Så fikk han ny fastlege hjemme i Halden som insisterte på CT-scanning. En uke etter sykehustimen ble han innkalt, og fikk beskjed om å sette seg ned og forberede seg på en alvorlig beskjed. Det var for seint for stråling og operasjon. Men han kunne få cellegift.

– Hva jeg tenkte? Jeg tenkte vel som så at «du har hatt et greit liv, ikke hatt noe å klage på, og du ville nok ha gjort det samme om igjen om du kunne velge». Jeg kjenner mange som har dødd i mye yngre alder enn meg, beskriver Finn.

– Jeg har ikke syntes mye synd på meg selv. Et par ganger tenkte jeg at livet var urettferdig, men det gikk over. Det var verre å tenke på kona mi, sønnen min og svigerdatteren. Når du er død er det ikke deg det er synd på, det er dem som er igjen.

Lesehesten begynte å tenke på alle de flere tusen bøkene han har samlet på, alt det andre huset var fylt av. Det er ikke småtteri, etter nærmere 40 års ekteskap. Han begynte å tenke at han burde rydde etter seg, så det ble lettere for de som var igjen. Han og kona planla å innrede biblioteket i første etasje til sykestue, så han kunne dø hjemme. Sønnen fremskyndet bryllupet et år, så Finn skulle få være til stede. Cellegiften tappet ham for krefter og kilo, og da bryllupet sto hang dressen og slang rundt ham.

Så kom redningen.

– Føler meg som et nytt menneske

– Legen min kaller meg et mirakel. Det er nesten ikke kreft igjen, forteller han.

Stemmen er så lett som den bare kan være om du har fått en dødsdom trukket tilbake. Og det er akkurat det han har. For to år og 52 doser med immunterapi har gitt Finn en ny sjanse. Det er vår i lufta, og han skal bli bestefar for første gang. Livet er godt.

– Nå er jeg inne til CT hver tredje måned, og det er så lite igjen av kreften at det eneste de ser på bildene nå er små infeksjoner. Etter immunterapien må jeg prøve å unngå alle infeksjoner, de kan sette seg på vitale organer og det vil være veldig uheldig. Immunforsvaret mitt er ikke alltid på topp, familien min og jeg har vært veldig forsiktige gjennom hele pandemien. Bortsett fra det føler jeg meg som et nytt menneske.

Av kollegene han var til sjøs med, kjenner han tre-fire som er død av kreft. Han regner med at tallet er langt høyere, det var ikke så vanlig å holde kontakten etter at man gikk i land. På neste reis møtte du gjerne nye folk. Det var ikke så vanlig å ha faste kolleger over tid.

Finn har fått yrkesskadeerstatning. Det var ikke snakk om så mye penger, men det var greit å få plassert ansvaret et sted. Men noen bitterhet finnes ikke å spore.

– Jeg har ikke vært bitter, angrende eller forbanna. Jeg gjorde jobben min, og noen arbeidsmiljølov fantes ikke til sjøs i utenriksfart. Sjøfolk har en enorm yrkesstolthet. Båten skal gå, og hvis du ikke gjør jobben som skal til, er du ikke mye til sjømann. Det var sånn vi tenkte, forteller han.

– Hvis jeg kunne ha gjort noe om igjen, ville jeg ha reist til sjøs enda tidligere. Jeg endte som maskinsjef på verdens største cruiseskip, og var deretter 19 år i ferjetrafikk. Jeg har hatt et godt liv.

Han skryter uhemmet av alle han har møtt på i helsevesenet gjennom hele sykdommen. Spesielt legen Øystein Almås ved lungeavdelingen på Sykehuset Østfold på Kalnes. Og han takker immunterapien for livet.

– Hadde jeg blitt syk før immunterapien, hadde jeg jo vært død. Det er hundre prosent sikkert.