Etter valget må politikerne innse at helse er en lur, langsiktig investering, ikke en smertefull minuspost i årlige budsjetter, insisterer disse tre.
Norge har verdens beste helsetjeneste. Men eldrebølgen skyller over oss, rekrutteringen av helsepersonell holder langt fra tritt, sykehusene går med milliardunderskudd, verden brenner, pandemier, og antibiotikaresistens truer, og kanskje vil størrelsen på lommeboka snart avgjøre hvem som får den beste behandlingen.
Så hva skal til for å sikre at Norge også i fremtiden har en verdensledende, bærekraftig helsetjeneste som nyter høy tillit i hele befolkningen?
Det inviterte vi Ingrid Stenstadvold Ross, Lill Sverresdatter Larsen og Ståle Clementsen til å diskutere.
Ingrid Stenstadvold Ross: – Den kommende helseministeren vil mer enn alle sine forgjengere merke at helsetjenestens bærekraft er under press, både i sykehusene og kommunene. Nå behøver vi en reform som faktisk belønner satsing på god helse. En sunn, frisk befolkning er jo helt nødvendig for at samfunnet skal få arbeidskraften som behøves framover. Jeg synes egentlig helse bør være et stort nasjonalt spleiselag, der langt flere enn helsedepartementet bidrar. Vi må sikre at alle har lik tilgang til livsforlengende og livreddende behandling, uavhengig av hvor du bor eller hvor tykk lommebok du har. Det er et politisk ansvar å sørge for rettferdig tilgang.
Lill Sverresdatter Larsen: – Men det fins ingen quick fix, vi må få langsiktige, tverrpolitiske, satsinger. På å rekruttere, utdanne og beholde helsepersonell, og ikke minst på forebygging, noe ingen noensinne har gått til valg på; resultatene vises jo først etter mange år. Og så må vi tørre å stille noen ubehagelige spørsmål. Er det for eksempel bærekraftig at vi alle kan bo absolutt hvor vi vil og være hjemme så lenge vi vil og ha rett på helsetjenester der døgnet rundt?
Ståle Clementsen: – Skiftende regjeringer har dessverre skjøvet problemene foran seg, det er 20 år siden forrige store reform. Imens har vi satt oss i dyp gjeld ved å bygge sykehus som vi ikke har råd til å betale for. De er fantastisk flotte, og jeg har ingenting imot fin kunst på veggene, men pasientene er der i snitt bare fire dager, og byggene er overhodet ikke tilpasset oss som jobber der. Også jeg ønsker meg et sterkest mulig offentlig helsevesen, men sånn som situasjonen er, klarer vi ikke å innfri alle pasienters ønsker og behov.
Ingrid Stenstadvold Ross: – Betyr det at du synes det er bra at noen kjøper seg tjenester privat?
Ståle Clementsen: – På noen områder kan de private avlaste det offentlige. Vi har en helsetjeneste i verdensklasse, men noen vil alltid ønske behandling utover det som tilbys i det offentlige. Et sterkt offentlig tilbud med nok kapasitet er det viktigste. Så kan det private være et supplement.
Lill Sverresdatter Larsen: – Men jeg synes vi bør prate mye mer om hvordan vi som borgere i et land med gratis utdanning bruker kompetansen vi tilegner oss. I en vedvarende mangel på helsepersonell har vi som fagfolk et særlig ansvar for å bidra der behovene er størst. Da er det verdt å diskutere om kosmetiske inngrep og fillers virkelig bør være det vi prioriterer.
Ingrid Stenstadvold Ross: – Det som derimot må prioriteres, er kvaliteten på ledelsen i helsetjenesten. God ledelse er helt avgjørende for at vi skal lykkes med å utvikle en bærekraftig helsetjeneste. Vi står midt i store omstillinger, og det krever ledere med både faglig forståelse og endringskompetanse. Uten ledere som er rustet til å gjennomføre nødvendige endringer, står vi i fare for å mislykkes – og det vil gå ut over pasientene.
Lill Sverresdatter Larsen: – Vi har en toppledelse som tilsynelatende ikke bryr seg om ledelse, for lederne lengre ned i systemet settes ikke i stand til å gjøre jobben sin; i median skal de i førstelinjen lede 93 medarbeidere hver, og da er det i hvert fall bare å glemme å drive innovasjons- og endrings- og personalledelse. Medarbeidersamtaler? Kanskje hvert femte år – om du er heldig.
Ståle Clementsen: – Men hvis du skal lede et sykehus, og få med deg medarbeiderne, må du faktisk kunne faget til dem du skal lede. Det holder ikke å være en skikkelig dyktig økonom som har oppnådd strålende resultater i en bank.
Ingrid Stenstadvold Ross: – Jeg er overhodet ikke uenig i at faglig kompetanse er viktig. Men vi har vært gjennom en tid med tunge, dyre investeringer i teknologi, uten å ta på alvor at mennesker dermed må jobbe på helt nye måter og løse oppgaver annerledes enn før. Skal sånne omstillinger lykkes, krever det ledere med evne og vilje til å gjennomføre dem. Og det er altså ikke sånn at den flinkeste legen nødvendigvis blir den flinkeste lederen.
Ståle Clementsen: – Problemet er at søkelyset på økonomi overstyrer alt. Det evinnelige kravet om effektivisering og innsparing setter lederne, uansett hvor gode de er, i en umulig situasjon. De har verken tid eller råd til å heve de ansattes kompetanse.
Lill Sverresdatter Larsen: – En annen konsekvens av at økonomisk språk og logikk helt dominerer i helsetjenesten, er at verdien av omsorg settes til null, for det er ikke mulig å tallfeste den. Men vi vet jo alle at omsorg ikke er «nice to have», den er helt nødvendig og alt annet enn null.
Ståle Clementsen: – Absolutt. Men når alt skal effektiviseres, ofres omsorgen. Jeg har selv opplevd at en pasient jeg opererte, og informerte grundig både før og etter inngrepet, kom tilbake til meg på poliklinikken og sa: «endelig er det en som forteller meg noe, for han idioten som opererte meg, han forklarte jo ingenting!» Sånn blir det når de må sendes hjem rett etter å ha kommet ut av narkose, da får mange ikke med seg viktig informasjon.
Ingrid Stenstadvold Ross: – Samtidig både kan og vilmange pasienter ta mer ansvar selv. De kan gå på vekta, ta blodprøver, kanskje måle blodtrykket hjemme. Men sånne tilløp stoppes, fordi sykehusene da ikke får betalt for disse rutineoppgavene. Jeg tror i det hele tatt at vi er mange, ikke minst vi i frivillig sektor, som kan bidra til å øke pasientenes helsekompetanse så de kommer bedre forberedt til behandlingen.
Lill Sverresdatter Larsen: – Vi kjenner også til de private, ideelle helsetjenestene – som Blå Kors, Gatehospitalet og Sykepleier på hjul. Disse livsnødvendige tilbudene for noen av samfunnets mest hjelpetrengende trues av skiftende politiske ideologier og hyppige regelendringer. Når rammene endres hvert fjerde år, trues kontinuiteten i tjenester som ikke finnes i det offentlige – men som redder liv. En langtidsplan for helse kunne også sette rammer for kontinuitet i slike helsetjenestetilbud.
Ståle Clementsen: – Men dersom vi skal få den offentlige helsetjenesten på rett kjøl, er vi nødt til å gjøre noe med den enorme gjelden som sykehusene har opparbeidet seg. Hvis ikke, kommer det til å få store konsekvenser for pasienttilbudet framover.
Ingrid Stenstadvold Ross: – Hvis vi vil ha en helsetjeneste som i fremtiden fungerer enda bedre enn i dag, må vi i hvert fall stemme på politikere som forstår at helse ikke er en utgiftspost, men en investering i samfunnets absolutt viktigste ressurs: menneskene.