– Alt jeg ønsker meg til jul, er mer tid
Mona (37) fikk beskjeden ingen vil ha: «Du har kreft». Denne julen ønsker hun seg én ting: flere år med barna sine.
Tirsdag 2. januar 2024. Utenfor den lysegråe eneboligen til familien Halvorsen i Høvik laver snøen ned. Huskestativet viskes snart ut og blir ett med den hvite plenen. Like ved glir lokaltoget forbi med bestemte hjulslag.
Inne i stua sitter Mona (37) og Geir (41) tett sammen i sofaen med de to eldste døtrene Johanne (9) og Charlotte (6). Spillet som lå under juletreet en uke tidligere, lyser opp på TV-skjermen. Charlotte hopper entusiastisk opp og ned med en spillkontroll i hånda, Johanne biter seg i leppa konsentrert om å vinne.
Alle er lykkelig uvitende om det som snart skal skje. Telefonsamtalen som endret alt.
ET HALVT ÅR TIDLIGERE
De første tegnene på at noe var i gjære hadde kommet høsten 2023. En intens smerte hadde satt seg i ryggen til Mona. Kanskje ikke så rart etter tre svangerskap, var hennes første tanke.
– Men det ga seg aldri, og en morgen klarte jeg ikke å reise meg opp av senga. Da ble jeg redd, minnes Mona.
Mona dro til legen, som raskt beroliget henne med at det mest sannsynlig var isjas. Det var først da de tok utvidede bilder i slutten av november at de oppdaget noe som ikke skulle være der.
– En svulst i nedre bekken, og de visste ikke om den var ond- eller godartet.
EN ANNERLEDES JUL
Mona og Geir gikk inn i opptakten til jul med stor usikkerhet og mange tanker. Fra Helse Norge tikket det stadig inn innkallelser til CT og MR, prøvetaking og samtaler med legen, for å få nærmere svar på hva som rørte seg i bekkenet. Ventetiden var lang og tøff.
– Jeg gjemte meg ofte i badekaret. Der kunne jeg gråte mye uten at barna så det, forteller Mona.
Julen kom, og svarene uteble. Annenhver jul-feiringen hos Geirs familie på Vestlandet ble avlyst, men de fant glede og ro med pepperkakebaking, julebrus-testing og hjemmelagde fløtekarameller.
Sårt tiltrengte pauser før redselen på ny overmannet Mona, og de vonde tankene trengte seg fram:
– Tenk om jeg skal dø? Tenk om jeg ikke er her neste jul?
– Jeg gjemte meg ofte i badekaret. Der kunne jeg gråte mye uten at barna så det, forteller Mona.
TELEFONSAMTALEN
Høvik, tirsdag 2. januar 2024. Plutselig lyser et gjenkjennelig nummer på mobilskjermen til Mona. Hun forsvinner ut av stua som er fylt med ivrige barnestemmer. Det er legen som ringer med prøvesvarene.
– Du har benmargskreft, sa han, helt rolig og uanfektet, sier Mona.
På et blunk raste verden sammen. Johanne husker det godt.
– Vi hørte at mamma begynte å gråte inne på soverommet. Så fortalte pappa at mamma hadde kreft, og da ble jeg veldig redd for at hun skulle dø.
ÅRET MED BEHANDLING
Benmargskreft i en alder av 35 år. Det var vanskelig å fatte. Og med tre små jenter som trengte henne, var det ekstra vondt å vite at det ikke fantes en kur. Men da Mona fikk spørsmålet om hun ville være med i en klinisk studie, fikk hun nytt håp.
– Vi hadde lest mye om CAR-T, en ny type immunterapi. At det var revolusjonerende behandling som ga mye bedre odds.
I studien hadde hun 50/50 sjanse for å få CAR-T eller standardbehandling. Bestemt med loddtrekning, fikk Mona standardbehandling.
– Da gikk jeg rett i kjelleren igjen, forteller Mona.
En kjølig marsdag i årets første vårmåned, startet Mona behandlingsløpet. Først stråling av svulsten, før flere runder med cellegift. I takt med dagene som ble lysere og lysere, hadde behandlingen oppløftende virkning.
– Etter fire måneder kunne de ikke se kreftceller i blodet lenger.
Da det nærmet seg jul, hadde Mona tilbakelagt intense og utmattende runder med behandling, stamcelletransplantasjon og overnattinger på isolat. Nå gjensto bare benmargsprøven som skulle gi henne det avgjørende svaret.
Beskjeden var magisk. De fant ikke kreftceller i benmargen.
– Da dro jeg rett til butikken og kjøpte marsipankake, forteller Mona og ler.
Takket være kreftforskning så overlever tre av fire kreft i dag, og det skal vi glede oss stort over. Men den store framgangen trøster ikke nødvendigvis den som selv har dårlige utsikter. Kreftforeningens juleaksjon handler om å lyse opp sykehus i en mørk førjulstid og å støtte forskning, slik at flere som Mona kan komme hjem til jul.
– Vi hadde lest mye om CAR-T, en ny type immunterapi. At det var revolusjonerende behandling som ga mye bedre odds.
VEIEN TILBAKE
Sakte men sikkert har familien Halvorsen funnet tilbake til den normale hverdagen. Mona som er utdannet siviløkonom, har begynt å jobbe litt igjen. Hun kan hente og levere jentene i barnehagen og skolen uten å bli helt utslitt. Håret, som har vokst ut igjen, har kommet i store, flotte krøller.
Når vonde tanker om tilbakefall dukker opp, finner Mona mye trøst i at det finnes flere behandlinger for hennes krefttype.
– Jeg håper å leve til jeg blir gammel. At jeg får se barna mine vokse opp.
JUL
Johanne, Charlotte og Emma har tatt plass i sofaen sammen med mamma og pappa. Ute glir lokaltoget trofast forbi i ettermiddagsmørket. Fargerike figurer på TV-skjermen lyser opp stua, og konkurranseinstinktet vekkes. Det er duket for nok en spillkveld hos familien Halvorsen.
Snart er det jul igjen. Og den ser lys ut.
I 2024 fikk 594 mennesker benmargskreft (myelomatose) i Norge, 367 menn og 227 kvinner. De aller fleste er over 60 år, og kun to prosent er under 40 år. Man blir vanligvis ikke frisk av denne sykdommen, men takket være nye og mer effektive behandlinger kan man leve lenge med den.
Benmargskreft er en diagnose det forskes mye på, og de siste årene har immunterapien CAR-T vist revolusjonerende effekt på pasienter med myelomatose.
Fredrik Schjesvold, overlege og leder av Oslo Myelomatosesenter, leder flere CAR-T-studier. Han kan forstå Monas skuffelse da hun ikke trakk CAR-T i studien hun er med i.
– Vi gjør jo studien fordi vi tror CAR-T er bedre. Men vi må huske på at det vet vi ikke ennå. Så selv om vi tror det, er det ikke sikkert det stemmer, forteller han.
Schjesvold forsikrer at Mona får den beste behandlingen tilgjengelig, og at det er gledelig å se den positive effekten så langt.
– Hun har ingen spor av sykdommen, med de mest sensitive metodene vi har.
Ifølge Schjesvold er det vanskelig å si per i dag hvilke muligheter som eksisterer dersom Mona får tilbakefall, fordi det forhåpentligvis er lenge til. Men sannsynligvis vil CAR-T være tilgjengelig da, som et resultat av mange kliniske studier som har vist nytten av denne behandlingen.
– Mitt håp for fremtiden er at mange vil bli kurert av førstelinjebehandling, i den forstand at de ikke får tilbakefall før de dør av noe annet. Og at relativt få etter hvert vil dø av denne sykdommen, sier Schjesvold.
For de som er rammet av kreft kan førjulstiden oppleves som tøffere enn vanlig. Ved å støtte Kreftforeningens juleaksjon kan du være med på å gi håp til jul og bidra til livsviktig kreftforskning. Gi din viktigste julegave til kreftforskning i år, som kan hjelpe pasienter som Mona i fremtiden.
