En mors juleønske
Førjul i Pauliveien
– Jeg håper at han skal få slippe å ha kreften hengende med seg. At han skal få et langt liv.
Øydis Raddum (55) titter bort på sønnen og stryker ham over kinnet.
Det går mot jul. Ute har frosten lagt seg på bakken, inne høres en myk knitring fra peisen. I en hektisk hverdag er det ikke så ofte de har tid til å sitte sånn. Bare de to i sofaen, med ro rundt seg.
– Uff, nå begynner jeg å gråte igjen, sier hun og smiler tappert. – Det har blitt noen tårer det siste året.
Sommeren 2022
Gard R. Wikmark (19) har nettopp avsluttet andre året på Horten videregående. Sommerferien er etterlengtet. En liten pause før han tar fatt på tredje og siste år på medier og kommunikasjon. Drømmen er å jobbe innen film.
I løpet av ferien kjenner han et ubehag i magen. Han oppdager en liten kul rett over beltespenna. Han tenker ikke noe mer over det. Ikke før han drar på tur med en kompis i september. Kulen er der fortsatt, og nå gjør det vondt å feste ryggsekken rundt livet.
– Jeg tenkte at det kanskje var brokk. Jeg trodde i hvert fall ikke at det var noe alvorlig, minnes han.
Lymfekreft
I starten av oktober drar de til legen. Prøver blir tatt, og ventetiden blir nervepirrende. Etter et par uker får de det nedslående svaret. Gard har lymfekreft. Og den er kronisk.
Å få den beskjeden som 18-åring, var som å plutselig befinne seg midt i et mareritt, forteller Gard.
– Jeg ble veldig stressa. Akkurat der og da tenkte jeg at jeg heller ville ha en aggressiv form, få behandling og forhåpentligvis bli ferdig med det. Bli frisk igjen. Ikke leve med det resten av livet.
At denne kreftformen rammer en så ung mann som Gard, er svært sjeldent. Det gjør det vanskelig å gi ham en prognose. Men håpet er at nye behandlinger skal dukke opp, som gjør at kreftformen går fra å være kronisk til helbredelig.
Øydis blir blank i øynene igjen.
– At Gard har kronisk kreft er en stor sorg for meg som mamma. Som mor så vil du gjerne beskytte barnet ditt. Det er forferdelig at jeg ikke kan ta det bort fra ham, at ikke det kunne vært meg istedenfor.
Øydis Raddum
En annerledes jul
Gard blir raskt satt på immunterapi. Da det er tid for kontroll i desember, viser det seg at behandlingen ikke har hatt ønsket effekt. Cellegift er neste på lista. Kun dager før julaften drar han inn til sykehuset for å få første dose.
I familiehjemmet på Skoppum forbereder storfamilien seg på en annerledes jul. Gards pappa, hans tre søsken og Øydis sin nye ektemann er samlet hjemme. Nå venter de bare på Gard.
Øydis er sliten og engstelig. Men hun viser det ikke. Juletreet skal opp, julepynten skal frem og tradisjonen tro skal fire julestrømper fylles med godteri.
– Det er det beste med jula. Å våkne opp til julestrømpe som henger på døra, sitte i sofaen under pleddet med søsknene mine, se på Askepott og spise grøt med mandel. Det gjør vi hvert år. Men jeg husker ingenting fra julaften i fjor. Det er helt blankt, forteller Gard.
Mammaen til Stian
Julen er en tid mange gleder seg til hele året. For familien Raddum Wikmark skal tiden fremover preges av uvisshet og bekymringer. De står på gyngende grunn.
Sett tilbake så har opplevelsen ikke bare vært vond. Øydis har blitt mer tålmodig. Hun blir ikke så fort irritert eller sint lenger. Også har hun møtt mennesker som har satt dype spor.
Sånn som Heidi, mammaen til Stian.
– Vi møttes på Radiumhospitalet første gangen Gard lå inne. Vi fant tonen med en gang. Stian hadde hatt kreft i ett år, mens vi var nye i «gamet». Han døde i april, bare 17 år gammel. Det er tøft. Hun mistet sin sønn, mens jeg fikk beholde min.
Øydis tar en pause. Samler seg.
– Det gjør at jeg føler meg veldig heldig, tross alt. Og den Heidi har vært for meg, som mamma til en kreftsyk sønn, har vært helt enestående. Det har gjort meg enda mer takknemlig.
Håpet for fremtiden
Sykdommen har lært Gard å ta forbehold. Han vet hvor fort ting kan snu – en liten forkjølelse kan gjøre ham sengeliggende i flere dager. Får han feber, må han på sykehuset.
Det gjør det vanskelig å planlegge. Som for eksempel den tre måneder lange utenlandsturen han og barndomskompisen Tobias skulle på i høst. Den de begynte å se for seg da Gard var ferdig med siste cellegift. Han har innsett at reiseplaner må settes på vent en stund fremover.
– Jeg prøver å ikke tenke for mye på fremtiden. Jeg vil være til stede her og nå, ta en dag av gangen, og fortsette å drive med det jeg elsker, nemlig film og musikk.
Avgangsfilmen fra videregående, som ble belønnet med toppkarakter, har gitt ytterligere mersmak til å forfølge drømmen.
Øverst på ønskelista
Akkurat nå sover kreftcellene i kroppen til Gard. Hvor lenge det vil være slik, vet ingen. For at Gard skal bli helt frisk må kreftforskningen fortsette å gjøre nye fremskritt.
– Det er en stor trøst at jeg har en kreftform som det er mye forskning på. Det gir meg håp, sier han optimistisk.
For mamma Øydis er det ingen tvil om hva som står øverst på ønskelista til jul i år.
– At det skal komme en kur sånn at jeg kan få lov til å være mammaen til Gard så lenge jeg lever.
Ser fremskritt på lymfekreft
Overlege Marianne Brodtkorb ved Oslo Universitetssykehus har forsket på lymfekreft i 18 år.
Hun har stor forståelse for at både Øydis og Gard synes det er vanskelig med usikkerheten som følger med en slik sykdom.
– I denne fasen av livet skal det tas mange, store valg knyttet til utdanning, arbeid og familie, og man har kanskje ansvar for små barn. Dagens kombinasjonsbehandling med immunterapi og cellegift kurerer ikke sykdommen. For et ungt voksent menneske er det risiko for at sykdommen vil forkorte livet hvis ikke vi får nye og bedre behandlingsformer.
Heldigvis skjer det mye positivt på forskningen av lymfekreft, ifølge Brodtkorb, og særlig de siste fem årene har de sett svært lovende fremskritt.
– Blant annet er det utviklet to helt nye behandlingsformer som utnytter kroppens eget immunforsvar til å bekjempe kreftsykdommen. Dette er bispesifikke antistoffer og CAR T-celleterapi. Det betyr at pasientene vil oppleve å være sykdomsfrie i lengre perioder og få mindre bivirkninger.
Det er mye håp i at det er mange som støtter kreftforskning. Utviklingen har vært formidabel. I dag overlever 3 av 4 kreft. Det er takket være alle våre givere.
– Mer kunnskap gjør at vi kan velge riktig behandling til riktig tid for hver enkelt pasient. Støtten som mange gir til kreftforskning, bidrar til utvikling og skaper håp, sier Brodtkorb.
For kreftsyke kan førjulstiden oppleves som tøffere enn vanlig. Ved å støtte Kreftforeningens juleaksjon kan du være med på å gi håp til jul og som bidrar til livsviktig kreftforskning. Gi din viktigste julegave til kreftforskning i år, som kan hjelpe pasienter som Gard i fremtiden.