Vi både kan og bør snakke med barn om døden når det er naturlig. Mange barn vil oppleve at noen i familien, en venn eller andre de kjenner, dør.
Barn vil ofte ha flere spørsmål som voksne kan oppleve er vanskelig å besvare. Barn i ulike aldre har forskjellig forståelse av døden. Uansett alder er det viktig at barn får informasjon som passer sin alder og modenhetsnivå. Slik kan de få et naturlig og ikke skremmende forhold til døden. Det å «beskytte» barnet ved ikke å snakke om temaet er å gjøre barna en bjørnetjeneste.
Vær ærlig med barna
Når noen i familien får kreft er det viktig at barna i familien blir informert om dette. Det første mange barn da spør om er om vedkommende kommer til å dø. Da skal du som voksen svare som sant er at ja, denne sykdommen kan man dø av. Hvis det viser seg etter en stund at vedkommende faktisk kommer til å dø har vi som voksne ikke lovet for mye.
Noen mener dette er alt for brutalt å si til barn, men vår erfaring tilsier noe annet. Hvis vi lover at noen skal bli frisk og vedkommende dør, hvordan skal barnet stole på oss en annen gang når vi lover noe?
Når bør barna informeres?
Så når er det riktige tidspunktet for å informere barna om at den som er syk ikke kommer til å bli frisk, men kommer til å dø? Her er det ingen fasit, men generelt anbefaler vi at barn blir informert når behandlingen går over fra kurativ til lindrende fase.
Noen diagnoser kan ha en svært lang lindrende (palliativ) fase, det vil si over mange år og da må man vurdere om det er hensiktsmessig å informere de minste barna om dette med en gang. Her må man bruke skjønn.
En annen ting det er viktig å huske på er å snakke om tidsperspektiv når noen kommer til å dø. For mange kan den lindrende perioden vare over mange måneder og eventuelt år og det må også fortelles slik at barna ikke går rundt hver dag og er redd for at vedkommende er død når de kommer hjem fra skolen/barnehagen. Det går an å si at pappa kommer til å dø av denne sykdommen en gang, men det skjer ikke før sommerferien for eksempel.
Barn reagerer ulikt
Hvordan barnet reagerer når det får vite at dette er en sykdom man kan dø av er veldig individuelt. Noen barn har mange spørsmål og andre spør ikke så mye. Begge deler er normalt. Det som er viktig er at barna blir gjort trygge på at de kan spørre hvis de vil.
De færreste barn vil snakke hvis vi voksne setter oss ned for å ta en alvorlig samtale. Barn forteller og spør når de er i humør og i en trygg situasjon for å snakke. Det gjør at vi voksne må være forberedt på at spørsmål om døden kan komme når som helst og hvor som helst, ofte når vi venter det minst. Mange barn tar opp vanskelige ting når de sitter i bilen. Da vet de at mamma eller pappa må følge med i trafikken og ikke kan sitte å se de i øynene. De voksne kan heller ikke gå sin vei når man sitter i bilen. Dermed blir bilturen et trygt sted å snakke for barnet.
Barnet vil før eller siden komme i nye situasjoner med dødsfall. Jo bedre forberedt barnet er, desto lettere kan det forholde seg til hva som skjer.
Ikke skåne for mye
Barn kan se døde mennesker, de kan delta i begravelser/ritualer og lignende. De trenger noen som snakker med dem om det de opplever og forklarer sannferdig om det de spør om.
Barn tåler at voksne er lei seg og gråter, hvis de får en forklaring. Barns trygghet kan øke ved at voksne forteller sannheten. De trenger ikke å vite alt, men det de får vite må være sant.
Det er lurt å forklare for barn at det ikke er noen sin skyld at noen dør. Barn går ut og inn av sorg og glede. Det er lurt å snakke med dem når de selv er motivert for det eller de har spørsmål. Yngre barn har ofte veldig konkrete spørsmål om hva som skjer når man dør.
Boken «Hva skjer når vi dør» av Atle Dyregrov kan være fin å bruke når man skal forklare dette for barn.
«Jack og Døden» er en film laget av barn og unge som er pårørende eller etterlatte. Filmen kan være nyttig for barn og ungdom, og for personer i samhandling med barn og ungdom i sorg og krise.
Vanlige spørsmål om døden
Barn kan bli engstelige når de erfarer død for første gang og skjønner at noen kan bli borte og ikke komme tilbake. Da kan de stille spørsmål knyttet til om flere kommer til å dø, om mamma og pappa skal dø.
Her er noen av de vanligste spørsmålene psykolog Marianne Straume ved Senter for krisepsykologi får av barn, og svarene hun gir:
Når noen dør så slutter alt i kroppen å virke: hjertet slutter å slå, ingenting vokser, de som er død kan ikke tenke eller føle noe. Alt er slutt.
Den som er død føler ingenting.
Den døde legges i en kiste som du så i begravelsen. Den ligger de også i nede i jorden, slik at ikke jord kommer inntil kroppen.
Dette svaret avhenger noe av hvilken forklaringsmodell foreldrene har valgt. Men noen velger å si at det kun er kroppen som begraves – skallet til personen – så er det sjelen – tanker og følelser som går opp til himmelen. Andre nedtoner himmel og sier at de blir begravet og blir til jord, der det kan vokse blomster. Andre vektlegger bare at de blir begravd og/eller helt borte etterhvert, men at vi bevarer minnene og tankene om dem i hjertet vårt. Vi kan alltid fortsette å være glad i den som er død.
Morfar bor ikke på en sky, og vi kan ikke se han igjen. Himmelen er mye høyere enn skyene, og dit kan ingen mennesker komme mens de lever.
Snakk med oss om kreft
Mandag–fredag: 09.00–15.00
radgivning@kreftforeningen.no21 49 49 21 Chat med ossOm rådgivningstjenesten