I løpet av et år hadde han kun noen få kalenderdager fri fra jobben, inkludert julaften. Det var ikke rart Tomas var sliten, og når skulle han egentlig hatt tid til å gå til legen?
Pandemien rammet oss alle ulikt. For Tomas Halvorsen (48) og familien ble den mer hektisk enn noe annet: Han er tredje generasjons kjøpmann, og sto i førstelinje for å sørge for forsyninger til kundene i Kiwi-butikken ved Fredriksten festning i Halden.
Trøkket var enormt så lenge grensene var stengt og ingen lenger kjørte til Svinesund for å handle. Han var vant til høyt tempo, sånn er det når du vokser opp i en kjøpmannsfamilie.
Men i løpet av pandemien begynte kroppen å skrante. Et par år tidligere hadde han nevnt for legen at han syntes strålen var blitt ujevn når han tisset. Nå var han dønn sliten, helt tom for energi. I tillegg mistenkte han senebetennelse i armen.
Og så snart grensene åpnet og han hadde lært opp mange flinke nyansatte, tok han seg endelig tid til et legebesøk – mest for å få sjekket den armen. Litt på impuls ba han om å få tatt noen blodprøver og. Det kunne jo hende at slitenheten skyldtes mer enn jobbstress?
Prostatakreft med spredning
Svaret kom som et sjokk: Prostatakreft. Med spredning. Atypisk ung, og atypisk aggressivt.
Av alle de over 5000 mennene som får konstatert prostatakreft i Norge hvert år, var Tomas i den ene prosenten som er under 50 år på diagnosetidspunktet.
Cirka 90 prosent av de som får prostatakreft er 60 år eller eldre.
Og mens de fleste som får konstatert Norges vanligste kreftform kan leve lenge uten behandling, fikk Tomas dystre utsikter av legene om han ikke ville opereres.
– Da legene sa at de ikke forventet å kunne operere bort alt, vurderte jeg å droppe hele behandlingen, innrømmer han.
For ønsket han egentlig et liv med kjipe bivirkninger? Eller ville han få bedre dager om han sto over? Hvor lang tid hadde han i så fall da?
– Jeg tenkte jeg kunne få noen gode år uten bivirkninger, men legene ga meg ikke et år engang. Da var det ikke noe alternativ.
Fra eneboligen han og samboeren Marianne (47) har tegnet selv, ser han utover fredfylte jorder. Iddefjorden blinker i formiddagslyset, og på andre siden av vannet, så nærme at du kan svømme over, ligger Sverige. Det er blitt noen timer og dager med denne utsikten de siste årene.
Tomas jobber ikke lenger. Familiens livsverk gjennom tre generasjoner, butikken farfaren bygget på en branntomt i 1952, er solgt. Tomas er fortsatt innom jevnlig, ikke minst fordi leketøyet hans, en 1970-modell Chevrolet Chevelle, står parkert i kjelleren. Og dit tar han oss med nå, mens han fortsetter historien.
Jeg svelget ganske hardt før jeg satte meg i bilen for å få den første sprøyta som gjør deg kjemisk kastrert
Kjemisk kastrert
Fra det første legebesøket i juli gikk det bare uker før Tomas var operert. Han har fått cellegift og hormonsprøyter, og tar tabletter som demper kroppens egen produksjon av testosteron. Prostatakreftceller trenger nemlig testosteron for å vokse, så trikset er å holde kroppens naturlige produksjon nede.
– Behandling av prostatakreft kan ha veldig kjipe bivirkninger. Jeg svelget ganske hardt før jeg satte meg i bilen for å få den første sprøyta som gjør deg kjemisk kastrert. Den kjøreturen ned til legen, den var seig, beskriver Tomas.
Han kan ikke unngå å tenke på at kreften hans ble avdekket litt for tilfeldig. Hadde han ikke gått til legen med den vonde armen og den slitne kroppen, vet han ikke når sykdommen hadde blitt oppdaget. Var den ujevne tissestrålen han nevnte for legen noen år tidligere, et symptom?
Det får han ikke svar på. Men han vet at kreften hadde kommet langt da den ble oppdaget.
Guttastemning
– Det er litt sånn status å ikke gå til legen, man skal liksom klare seg sjøl. Det er litt guttastemning rundt det der. Legebesøk blir gjerne sett på som pysete. Jeg er glad i bil, og passer på å holde bilene i orden. Men kroppen, den passer vi nok ikke like godt på, vi gutta.
I garasjen under Kiwi-butikken starter han motoren på sin Chevella. Lyden høres langt ut på golfbanen mellom butikken og festningen. Det skal høres at du kjører veteranbil!
Han har god tid til å mekke nå, etter mange år der jobben tok all ledig tid. Hverdagen beskriver han som en «altfor tidlig pensjonisttilværelse». Samboeren Marianne, som drev butikken sammen med Tomas, er tilbake i jobb i helsevesenet etter at den ble solgt.
Mye aleine
– Jeg bruker mye energi i hverdagen på å holde psyken oppe og nikke. Jeg har brukt mye av mitt voksne liv på problemløsning, når du driver eget firma og har mange ansatte er det en stor del av jobben. Kreften er ikke et problem jeg kan løse, så jeg prøver å ikke bruke energi på det, forteller han.
– I stedet gjør jeg andre ting som gir meg glede og overskudd: Holder meg aktiv, går mye turer med hundene Vaffel og Ella – de er gode å ha. Drar på jakt og på hytta, mekker på bil. Men det blir mye tid aleine, alle rundt meg jobber jo. Jeg er heldig som har ok økonomi som syk, siden vi hadde en butikk å selge.
Tomas tror ikke folk utenfor familien opplever ham som veldig preget av sykdommen. De ser ham jo ikke når han lader opp hjemme både før og etter at han har prioritert en sosial sammenkomst.
Da synes han det går verre utover familien, ungene og samboeren Marianne. De har vært kjærester siden 1996.
– Hun er utdannet sjukepleier. Der jeg velger å være naiv, har hun kanskje en litt annen forståelse av situasjonen enn det jeg har. Vi har ganske ulike liv nå, bare det at hun jobber mens jeg lever et pensjonistliv …
Tomas tar en pause. Vi har rægget en tur fra garasjen til festningen for å ta bilder. Du kommer ikke nærmere folkesjela i Halden enn dette: Festningen og gammal amerikaner. Dette blir høstens siste tur, konstaterer han. Må få fikset den ulyden i løpet av vinteren.
Føler seg heldig
– Jeg har mest fokus på å ha så gode dager som mulig. Jeg har fått enormt god hjelp av kreftkoordinator i kommunen. Og Marianne. Kan jeg si noe om det? Spør han på vei tilbake til eneboligen.
– Jeg er heldig som har noen hjemme som sørger for at hverdagen går rundt. Utad ser det jo ut som jeg er i knallform, ikke sant. Det er bare Marianne som ser medaljens bakside.
– Akkurat nå er jeg inne i en veldig god periode. Jeg er heldig som kan porsjonere ut krefter og planlegge for det jeg vil få til. Men det betyr at jeg ikke er så mye tess når jeg er hjemme. Jeg ligger mye på sofaen i kjøkkenet sammen med hundene. Marianne er raus. Det er det jeg vil si. Hun lar meg leve ut det livet jeg klarer å leve, med bil og jakt og hytteturer aleine.
Han vil ikke klage, har følt seg godt ivaretatt av helsevesenet hele veien og har håp for fremtiden.
– Jeg lever et godt liv på mange måter. Det er helt annerledes enn det var før, og mye er kjipt – det er kjedelig å ikke være i form. Men når jeg sitter på verandaen, sola skinner, det er blikk stille og jeg ser utover jordene her! Da har jeg det jo bra.
