– Det er summen av små øyeblikk som gir livet mening

Thomas Hylland Eriksen samler på øyeblikk. Han vet at det er forskningen som gjør det mulig.

En mann i hatt sitter på en benk i en park.
Thomas Hylland Eriksen – i ett øyeblikk på Sagene i Oslo. Foto: Jorunn Valle Nilsen

Thomas Hylland Eriksen befant seg i Operaen, klar for å holde et foredrag om bærekraft, da telefonen ringte. I salen satt 2000 mennesker og ventet. Normalt ville han ikke tatt den.

– Men det var et 23-nummer. Da vet du at det er fra sykehuset.

Da legen hadde snakket ferdig, skjøv sosialantropologen sitt nye problem lengst bak i skallen og gikk på scenen og snakket om nord-sør-problematikk i stedet.

Et par uker senere syklet han, frisk og rask, omkring på Gotland da 23-nummeret lyste opp på ny. Det var risiko for at svulsten ikke lot seg operere. I så fall hadde han antakelig bare måneder igjen å leve.

– Jeg ble nummen, sier professoren.

Høst

En høstdag noen uker senere kunne kirurgene heldigvis, med stor presisjon, fjerne Eriksens bukspyttkjertel. Han er mindre finmasket enn dem når han beskriver inngrepet.  

– De røsket ut det meste – milten, tolvfingertarmen, galleblæren. Jeg har et enkelt fordøyelsessystem i dag, sier han og smiler.

Da han var på beina igjen, så han ut på høstfargene, euforisk over å få leve i denne vidunderlige verdenen. Reaksjonen overrasket ham.  

– Jeg hadde aldri trodd jeg kunne mobilisere sånne følelser, men så dukket de bare opp av seg selv!

Summen av øyeblikkene

Han skrev en gang om øyeblikkets tyranni – om travelheten og tidspresset som preger tiden vi lever i. Nå er det øyeblikkene han samler på.  

– Det første slikket av en soft-is en varm dag i mai, et smil fra en kollega du ikke har sett på en stund, konas «hei» når hun kommer inn døren – små, små ting som gjør meg ydmyk og takknemlig.  Eriksen begynner å le.

– Sånne ord er jo nesten klisjeer – folk spør meg om jeg har blitt med i indremisjonen, ikke sant. Men det er naturlig for meg å bruke sånne ord etter at jeg fikk kreft. Det er summen av små øyeblikk som gir livet mening, ikke den store helheten.

Gode relasjoner

Selv om sykdommen har gitt ham noen nye erkjennelser, er den først og fremst noe herk.   

– Jeg er blitt et vandrende medisinskap, diabetiker type 1, svak, mistet 20 kilo på tre måneder, klarte ikke skru opp et syltetøyglass. Og mange blir veldig redde. Nei, vi skal ikke romantisere dette, sier han.

Det å vite at døden kan komme raskere enn han hadde regnet med, er krevende. Derfor pleier han sine nærmeste relasjoner, sånn at døden, når den kommer, kan bli god.

– En god død er mulig når du har gjort opp for deg og har gjort så godt du kunne. Jeg har ikke større ambisjoner enn at det på gravsteinen min skal stå at «han gjorde i alle fall sitt beste».

Forskning

Hylland Eriksen har levd et liv i forskning og tenker ofte på at det også er forskning som holder ham i live.

– Jeg ble diabetiker over natten da bukspyttkjertelen ble fjernet. Derfor feirer jeg Banting og Best-dagen hvert år.

Han forteller at det i år er 101 år siden Frederick Banting og Charles Best klarte å isolere insulin til medisinsk bruk. Før det var diabetes en dødsdom. Noen steder er det slik fortsatt.

– I Malawi er forventet levealder for et barn født med diabetes type 1 syv måneder. Så ja, folk bør støtte kreftforskning og annen medisinsk forskning fordi den gir millioner av mennesker bedre livskvalitet og et lengre liv, og norsk kreftforskning er helt på høyde med alt som finnes internasjonalt.   

Håp

… et smil fra en kollega du ikke har sett på en stund, konas «hei» i det hun kommer inn døren – små, små ting som gjør meg ydmyk og takknemlig.

thomas hylland eriksen

Sosialantropologen har avfunnet seg med at det ikke blir flere langvarige feltarbeid i fjerne himmelstrøk. Men en ting håper han å få oppleve:

–Jeg håper ikke dette blir for privat, men jeg håper å få barnebarn.

Hans egne barn fikk aldri møte sin farfar.  

– Han var et så varmt og godt menneske, men døde da jeg var ung. Savnet er der fortsatt. Han ville vært en fin bestefar, sier Hylland Eriksen og tenker høyt om hvordan han selv vil fylle rollen.  – Jeg vil lese for dem. Ligge i senga med en på hver side og lese høyt fra en bok. Det var noe av det koseligste vi gjorde, ikke sant?

– Forskningen er ganske usynlig, vi ser bare resultatene – «jøss, behandlingen virker, svulsten er mye mindre» – men vi skjønner ikke hvilken innsats – sene kvelder, våkenetter – som ligger bak. Foto: Jorunn Valle Nilsen

Jeg pleier å si at jeg synger på siste verset. «Stakkars deg», sier folk.  Men siste vers kan være veldig langt. Det lengste jeg har funnet er Hey Jude med The Beatles. Du vet, det der «na, na, na, na-na-na, naaa» går i fire minutter, og hele låta er på 7. Siste verset er altså over halve låta! Så det å synge på siste verset trenger ikke være så farlig, nødvendigvis.

thomas hylland eriksen

Det er høst igjen i Oslo. Lufta er skarpere, bladene har begynt å gulne. En flokk barnehageunger i refleksvest skråler gjennom parken.

Nummenheten som slo inn da alvoret senket seg under sykkelturen på Gotland, er borte. Hylland Eriksen framstår energisk og engasjert, slik vi har lært ham å kjenne som en av landets mest framtredende samfunnsvitere.

Men alvoret er der fortsatt. Han lever sju år etter at han fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft og vet godt at han dermed er et statistisk unntak.

– Det er noen av oss, men langt flere av de andre. La oss håpe det etter hvert kan bli omvendt. 

– I tunge perioder må man unne seg noen syndige gleder

Hør Thomas fortelle om livet med kreft i vår podkast, K-ordet.

Vil du bidra til nye fremskritt?

Vi støtter kreftforskning fordi vi vet det nytter. 3 av 4 overlever kreft i dag. Det er dobbelt så mange som for 50 år siden. Men vi er ikke i mål. Mer forskning må til. Sammen skaper vi håp. Vipps-nummer 2277.

Gi en gave

kr
Personlig informasjon

Total sum: 500 kr

Var dette nyttig?