– Farfar døde fordi han ikke snakket om det

Hele livet har Jon Niklas Rønning levd med myten om farfar. Han som ikke ville bry legen, og som først fikk en kreftdiagnose da det var for sent å gjøre noe med.

Kreftforeningen har tradisjon for å sette fokus på menn og kreft i november. Vårt initiativ er kampanjen «Menn snakk om det» hvor temaet i år er senskader etter kreft.

– Jeg har tenkt mye på hvordan vår familie kunne ha vært om farfar hadde snakket om hvordan han hadde det. Han døde bare 49 år gammel, ett år før jeg ble født, og likevel har han alltid vært der på et vis, forteller Jon Niklas Rønning.

Flere menn enn kvinner får kreft. Det virker bare ikke sånn. Ikke i offentligheten, i kampanjer, aviser og på sosiale medier. Kanskje ikke i den private sfæren heller. Delingskultur og hashtagger gjør at kvinner føler seg mindre alene med kreftsykdommen sin

Låta som kan redde liv

Jon Rønning – ja, Jon Niklas er oppkalt etter farfaren – levde av å formidle historier. Trangen til å skrive var så sterk at odelsgutten fra Trøndelag sa fra seg gården og reiste til Sørum på Romerike for å bli journalist og redaktør. Men da det virkelig gjaldt, holdt han tett. Han fortalte ingen om de store magesmertene, han ville ikke være til bry. Ønsket ikke at noen skulle bekymre seg for hans skyld. Vi kunne kanskje ha hatt ham med oss fremdeles om han hadde sjekket seg og snakket om det. I stedet ble tapet av ham en skygge over familien som aldri går bort, forteller Jon Niklas.

– Jeg fikk aldri møte mannen, men livet mitt har vært omgitt av myten. Jeg har alltid kjent en forbindelse med farfaren min, jeg tror vi er like. Jeg kan kjenne meg igjen i den følelsen av at man har noe som bare må skrives.

Når Jon Niklas skriver, blir ordene til verselinjer som får oss til å humre og tenke. Hans siste sang, som han har skrevet sammen med sin faste låtmakker Trond Hanssen, er dedikert til farfaren. Hvis «Menn kan snakke om alt» når fram til bare én mann som tar låtas budskap på alvor, kan den rett og slett redde liv.

Macho stillhet

– Farfar var ingen machomann, men han hadde en grunntanke om at sykdom ikke var noe man pratet om. Det tilhørte ikke hans vokabular. Når han overså symptomene, var det ikke for å tøffe seg – han skulle på jobb. Ingen skulle trenge å slite med at han hadde vondt i magen, beskriver barnebarnet.

Den macho stillheten, kaller Jon Niklas det. Han kjenner seg igjen i den. Husker hvordan han var veldig bevisst på at faren jobbet selv når han var syk, og hvor stolt han selv ble over det skriftlige beviset på at han ikke hadde en eneste sykedag på Hartvig Nissen videregående skole.

– Null fravær, noe annet var liksom skam. Heldigvis har jeg lært etter hvert at det er viktigere å lytte til kroppen. Det er som om noe preller av for hver generasjon, og vi blir litt mykere. Pappa er nok mykere enn faren hans var, og jeg er mykere enn ham igjen, mener Jon Niklas.

Kjærlighetssorg til det siste

Den macho stillheten kan også romme vissheten om at ingen andre tar over oppgavene dine om ikke du selv legger til rette for det. Kanskje det var den som fikk Jon Rønning til å holde familieråd da han skjønte at døden nærmet seg? Sobert skisserte han hva som nå måtte skje: Mor må ta sertifikat, så hun kan kjøre bilen selv. Sønnene må være forberedt på at mor kommer til å finne en ny mann, hun er for ung til å leve alene, dere må støtte henne i det.

Det ble aldri som Jon Rønning skisserte

– Farmor ble enke da hun var ett år eldre enn jeg er nå, 43. Hun fikk en venn i årene etterpå, men bar på en kjærlighetssorg til hun døde i fjor, forteller Jon Niklas.

– De mistet et helt voksenliv sammen. Jeg mistet et helt liv sammen med farfaren min fordi han ikke klarte å si hvordan han hadde det, før det var for seint. Jeg håper vi har lært nå. At vi menn endelig faktisk kan prate om alt.

Kreftforeningen har tradisjon for å sette fokus på menn og kreft i november. Vårt initiativ er kampanjen «Menn snakk om det» hvor temaet i år er senskader.

Menn snakk om det

En av tre får senskader etter kreft. Hvorfor er det så få menn som snakker om det?

Var dette nyttig?