Finnes det senger i himmelen?

En septembernatt i 2017 går Rune Lunde sakte rundt på en friidrettsbane i Randaberg. Det er en lun sensommernatt, blikk stille, månen er oppe, lavmælte stemmer surrer her og der, bålpanner og lykter lyser opp og gjør natta enda mildere.

En mann kommer opp ved siden av Rune. Han er ute og går han også – kanskje for seg selv, kanskje for noen andre. De kommer i prat, runde etter runde legger de bak seg, glemmer tid og sted. Mannen forteller, men vil gjerne også høre Runes historie. Hva er det han bærer på? Hva er grunnen til at han deltar på Kreftforeningens Stafett for livet?

Det er 8. mai 2001. Frigjøringsdagen. Norske flagg over alt. De som er gamle nok husker følelsen av lettelse den dagen i 1945, fornemmelsen av at livet sakte men sikkert kom til å bli normalt igjen, at det gikk an å senke skuldrene, puste ut.

Gjennom disse minnene kjører en bil. I baksetet sitter en liten gutt på fire år. Han vet ingenting om krigen, men han vet at det er noe som herjer inni kroppen hans.

Gutten heter Vegard, og han er syk. Det har mamma Ellinor og pappa Rune mistenkt ganske lenge, turene til legen ha vært mange, men svarene like få. Men nå har de fått bekrefta mistanken. Slappheten, den store magen, de tynne beina og armene har en forklaring: kreft.

Kontrasten til gleden, freden og friheten i flaggene som vaier utenfor bilvinduet er grell.

Vegard har kreft

På hyttetur den påsken hadde Vegard ligget mer eller mindre hele tiden. Etter gjentatte legebesøk tok Ellinor igjen sønnen til legen. Det var altså 8. mai, og på den ene hofta hang fire år gamle Vegard, og på den andre lillesøsteren hans på 8 måneder. Etter legebesøket ble Ellinor oppringt med beskjed om å kjøre rett til sykehuset i Stavanger. Ellinor fikset barnevakt til den minste og prøvde å få kontakt med Rune som var på jobb i Oslo.

I baksetet spurte Vegard hvorfor alle hadde bursdag akkurat i dag.

Det gikk slag i slag. Morgenen etter ble familien flydd til Haukeland.

– De to jentene våre ble slengt over til noen søstre, forteller Ellinor.

– Vegard gikk rett i dialyse. Hvis han ikke hadde fått den hjelpen, hadde han dødd, forteller Rune.

Gjennom våren og sommeren fikk Vegard knalltøff cellegiftbehandling. Innimellom kviknet han til, for igjen å bli dårligere. Sommeren året etterpå fikk han transplantert beinmarg fra lillesøsteren sin på Rikshospitalet i Oslo.

Tilbake i Stavanger måtte Vegard, som nå hadde svært nedsatt immunforsvar, være i isolasjon. Den perioden tilbragte han stort sett på trampolinen i hagen. Han trente seg opp igjen på den, som han hadde gjort flere ganger før. Det var varmt og godt i været. Folk kom på besøk. Det var ingen kreftceller å oppdage i Vegards kropp. Skulle han komme seg gjennom sykdommen?

Vonde spørsmål

Sommeren ble til høst, feriedager ble til hverdager og en sånn hverdag mot slutten av november ringte de fra sykehuset. De hadde oppdaget nye kreftceller i beinmargen til Vegard.

Igjen kastet familien seg i bilen og kjørte hele veien til Haukeland. Nok en tur i full fart på vei til sykehuset i en bil full av uvisshet, utrygghet, frykt.

Framme på sykehuset var beskjeden som møtte dem brutal: «Beklager, vi kan ikke gjøre noe mer».

Et filmmanus med så tøft innhold ville blitt refusert. Det ville blitt too much. Men at livet overgår fiksjonen skulle også neste kapittel bekrefte.

«Kjør forsiktig» sa de, forteller Ellinor.

Det var det de gjorde. De snudde bilen og kjørte hjemover igjen. Fra baksetet stilte Vegard spørsmål, slik femåringer gjerne gjør, blant annet om sykehusvennen han hadde mistet en stund tidligere. Hvor hadde det blitt av ham?

– Han er i himmelen, sa Ellinor.

– Skal jeg også dø, mamma, spurte Vegard.

– Ja, svarte Ellinor.

Og så kom spørsmålet som har brent seg fast i minnet for all framtid.

– Finnes det senger i himmelen?

Finne en utvei

I septembernatta 2017 legger Rune og hans nattlige samtalepartner flere runder bak seg på friidrettsbanen i Randaberg. Rune har fortalt om Vegard som ble syk og som de kom til å miste. Men det er mer å fortelle denne natta, flere runder å gå. 

Der og da, da den ubegripelig vonde samtalen fant sted i bilen på vei hjem til Stavanger sent i november 2002, så Rune desperat etter en utvei. Selv nå, nesten 20 år senere, er restene av desperasjon der når Rune forteller.

– Jeg sa det vel ikke til Ellinor før noen år etterpå. Men hadde det ikke vært for jentene våre den gangen, så hadde jeg kjørt av veien. Rett og slett. Der og da, på Stord, hadde jeg kjørt inn i en fjellvegg eller ut i fjorden, sier Rune.

Men Rune gjorde som legen sa, han kjørte forsiktig. Familien hadde ingen tid å miste. Ville Vegard leve til jul? Det var uvisst, det eneste fornuftige var å åpne julepresangene med en gang.

– Så dro vi og så Harry Potter. Etterpå har jeg hatet Harry Potter, forteller Ellinor. 

Tid til å grine

Samme dag tok Rune kontakt med en av legene på Østlandet som hadde behandlet Vegard tidligere. Var det noe som helst han kunne gjøre?

Legen sydde sammen en pakke med medikamenter. Livsforlengende behandling. Resultatet var et halvt år på slutten av Vegards korte liv som ble fylt med kvalitet. Hva betydde det for Rune og Ellinor?

– Enormt mye, sier Ellinor

– Enormt, istemmer Rune.

Gjennom vinteren og fram til sommeren var gutten deres rett og slett veldig pigg. Over en hyttetur en helg forsvant store kuler i lymfene i halsen. På vei hjem stoppet de for å spise pizza, og gutten som knapt hadde spist på flere år, la nedpå større mengder pizza enn noen gang tidligere.

Den siste tiden ble den beste tiden. Vegard så frisk ut. Han gikk i barnehagen, han begynte på skolen.

– Vi følte oss litt som en normal familie. Om vi ikke var normale inni, så vi i hvert fall normale ut utenpå, sier Rune.

 «Vi skal få tid nok til å grine», sa søsteren til Rune når velmenende helsepersonell mente at familien ikke ville ta innover seg at tiden snart var ute.

– Vi kunne ikke bruke opp den tida på å sitte og grine. Vi måtte leve livet med de ungene vi hadde, og det gjorde vi så til de grader, forteller Ellinor.

Og med det perspektivet levde den lille familien så mye den bare greide fram til Vegard igjen ble dårligere og til slutt døde i september 2003.

Nye tak

De går i stillhet gjennom svingen og ut på langsiden før Rune fortsetter. «Det kunne jo være nok nå», sier han til sin nattlige stafettkompis på Randaberg. Det var det ikke.

I sykehusgangen sitter Rune sammensunket i en stol og kjenner seg fullstendig tom. Det er august 2003, og han skal miste sønnen sin. På samme sykehus, litt lenger ned i den sammen gangen ligger Runes far på sitt siste.

– De døde med en måneds mellomrom, faren min en måned før Vegard. Jeg sprang mellom sykesenga til Vegard og sykesenga til faren min, forteller Rune.

Et filmmanus med så tøft innhold ville blitt refusert. Det ville blitt too much. Men at livet overgår fiksjonen skulle også neste kapittel bekrefte.  

Føttene ned, hodet opp

I 2007 er Rune igjen ute og kjører. Ved Mosvang camping må han vrenge bilen inn i en busslomme og hoppe ut og spy bak et tre. Den overveldende kvalmen er ikke kroppens svar på matforgiftning eller omgangssyke, men skyldes cellegiften han akkurat har fått ved Sjukehuset i Stavanger. For det var ikke tarmslyng eller bare en forstoppelse. Rune har kreft.

– Går det greit, spør en dame.

– Ja, det går greit, svarer Rune, kjører hjem og legger seg i badekaret med en Jägermeister.

Dagen etter drar han på jobb.

Så Rune, stakkars, han fikk jo egentlig ikke lov til å være syk. Det var først da vi kom inn i Stafett for livet at Rune fikk lov til å ha sin egen sykdomshistorie.

Da Rune fikk diagnosen tarmkreft i 2007, var det ikke fritt for at han kjente på både sinne og urettferdighet. Han hadde mistet sin egen sønn. Var det liksom ikke nok nå?

– Men me e ikkje så gode te å legga oss ned i vår familie, sant vel, sier Rune.

De har alltid hatt evnen til å reise seg, både han og Ellinor. Han har hatt samme tilnærming til sin egen sykdom. At dette er noe de må fikse. Gjennom de 14 årene fra 2007 og fram til i dag, kan han telle på én hånd de ukene han har vært sykmeldt.

– Vi trives best med føttene ned og hodet opp, for å si det sånn.

Lukket om sykdommen

Vi ler litt av Runes maskuline rutine med Jägermeister etter hver cellegiftkur. Han tillot seg ikke å være dårlig så lenge av gangen. Det fikk han heller ikke lov til av kona si.

­­Familien var alltid veldig åpne om sykdommen til Vegard. Det var åpen formidling og åpent hus – også i dagene etter han døde. Alle som ville, kunne komme og være sammen med ham i kjelleren. Med Runes sykdom ble alt helt motsatt. Ellinor og Rune lukket igjen og var åpne kun med de nærmeste. Ellinor slepte mannen sin på tur i nærområdet for å vise hvor pigg han var. De gjorde det først og fremst for ungene; historiene om folk som hadde diskutert Rune på bussen var mange, og på den bussen var også deres egne unger.

– Så Rune, stakkars, han fikk jo egentlig ikke lov til å være syk. Det var først da vi kom inn i Stafett for livet at Rune fikk lov til å ha sin egen sykdomshistorie, sier Ellinor.

Ute og sykle

Klokka drar mot fire på morgenkvisten, og det skal snart begynne å lysne over Randaberg. Han kjenner at det gjør godt å gå her og prate – attpåtil med en kar som for en drøy time siden var en helt fremmed. De tar noen runder til.

Framme i 2012 hadde skuldrene senket seg litt i familien Lunde. Det hadde gått fem år siden diagnosen, og legene fant ikke kreft i kroppen til Rune. Alt så fint og flott ut.

Sju år tidligere hadde legene operert en medfødt hoftefeil i begge hoftene hans. Opptreningen besto av sykling, og sykling hadde det blitt mye av de siste årene.

Da det meldte seg smerter i lysken i 2015, regnet Rune med at det skyldtes syklingen. Legene trodde det var brokk, Rune ble operert og begynte å sykle igjen. Men bildene viste slett ikke brokk, men kreft som hadde spredt seg til lysken og videre inn i hoftebeinet. Rune ble bestrålt, Rune ble operert, Rune kom på beina igjen, og nye år ble tilbakelagt.

Stafett for livet

– Jeg husker Ellinor henta meg på flyplassen og fortalte om et Stafett for livet-arrangement de skulle ha på Randaberg som de skulle ha oppstartsmøte på. Vi kan jo kjøre innom, sa jeg.

«Det er sikkert noe med at vi skal stå vakt i en eller annen rundkjøring på Randaberg», tror Ellinor. Det er jo stafett, sant vel.

Introduksjonsmøtet ble en betinget suksess. Rune hadde akkurat fått en protese i den ene kranglete hofta, og midt under møtet gikk den ut av ledd.

– Her er det folk fra Kreftforeningen og folk som har kommet helt fra statene, og så må jeg bæres ut i ambulanse. Ellinor og Rune ler høyt begge to.

Men Rune kom seg på beina og skrev seg på en liste, og da Kreftforeningens Stafett for livet første gang ble arrangert i Norge skjedde det på Randaberg september 2017, og med Rune Lunde som logistikkansvarlig.

Arrangementet ble en brekkstang for Rune og Ellinor. Det ga dem anledningen de begge trengte for å kunne være åpne om Runes sykdom.

Om jeg har fem år, to år, ett år vet jeg ikke.

– Det å treffe likesinnede familier som er oppe i det samme, det å treffe noen som er på samme banehalvdel som en sjøl, som forstår hva du har vært igjennom og som skjønner hva du står i. Før prøvde jeg å skjule at jeg var syk. Stafett for livet hjalp meg å bli mye mer åpen om meg sjøl og sykdommen. Stafett for livet ga meg en mening. Og det ga Ellinor en mening, sier Rune. 

Rune og Ellinor stilte med slekt og venner på lag Squirtle, oppkalt etter Vegards favoritt-Pokemon. Den første runden gikk Rune sammen med et femtitalls andre fightere – menn og kvinner som selv hadde kreft eller hadde overlevd sykdommen.

– Den første runde der var rett og slett magisk, sier Rune.

Da natta var over og arrangementet tilbakelagt, var Rune overbevist om at dette var noe han gjerne ville bidra med å gi til flere.

– Jeg ble spurt om å være leder, men tenkte å takke nei. Ellinor mente jeg skulle takke ja, så da gjorde jeg det, forteller han.

I 2018 flyttet arrangementet innomhus. Ellinor hadde den ikke udelte gleden med å holde styr på 50 unger i kø til hoppeslottet. Blikket til en liten gutt har brent seg fast. «Se meg», sa det blikket. «Jeg er flink, ikke sant?» Alt arbeidet de hadde lagt ned, alle timene hun burde sovet – da hun så gleden til den lille gutten, var hun ikke i tvil om at det var verdt alt strevet.

– Kanskje hadde han en mor eller far, en bestemor eller et søsken. Kanskje var dette det kjekke denne gutten fikk gjøre den uka, den måneden, det året. Jeg har ikke peiling. Men for meg ble han et symbol for dette fristedet, forteller Ellinor.

Usikre tider

Stafett er stafett – livet noe ganske annet. I 2019 hadde Runes kreft spredt seg til bukhinnen. Behandlingen med varm cellegift rett i buken fikk Rune til å legge seg på sofaen. Og bli der lenge. Han mistet ti kilo, så plutselig ut som en gammel mann.

– Hadde du fått beskjed om å gjøre det igjen, tror jeg du hadde sett etter samme utvei som den gangen på Stord, sier Ellinor, og minnes bilturen hjem fra sykehuset da de måtte fortelle sønnen at han skulle dø.

– Jeg var drittlei, ja, sier Rune.

I 2020 var spredningen til lungene et faktum, først den ene så den andre, og nå, etter at praten vår er ferdig venter han svar på hva som blir veien videre. På mer livsforlengende behandling. Kanskje blir det mer stråling, kanskje enda en operasjon.

Hvilke følelser beskriver situasjonen best? Er det sinne? Frykt? Fortvilelse?

– Vi satt ute her en kveld, hadde fyr i bålpanna, jeg tror det var en fredag. Vi snakket om det da, at jeg håper å få oppleve barnebarn. Nå er det det som sliter mest. Om jeg har fem år, to år, ett år vet jeg ikke, svarer Rune.  

Da diagnosen var et faktum i 2007, ga legene Rune fem år.

– Hva hadde skjedd om vi hadde lagt oss ned da, spør Ellinor. – Da tror jeg kanskje de hadde fått rett. Vi har stått på for at Rune skal få best tenkelig behandling. Det har hatt stor betydning.

– Vi kan ikke fokusere på slutten, for da kommer slutten.

Heder og ære

En lørdag i mars i år tok Rune plass ved grytene. Eldstejenta skulle komme hjem med den nye kjæresten, det skulle lages fin middag. Ellinor la hvite duker på bordene, og det var ikke grenser for hvor mye mat som skulle tilberedes. Greit nok at vi ikke skal ha for lite mat, men dette var da voldsomt, tenkte Rune.

Så ringte det på døra, og selv om han sto midt i middagen mente de andre at det var om å gjøre at det var han som gikk ned og åpnet. Merkelig.

Utenfor sto Kreftforeningens Stafett for livet-sjef, Lars, og distriktssjef Camilla. Fotograf hadde de også med seg.

Det viste seg at de var ute i et høytidelig ærend og at alle, bortsett fra Rune, var informert. Rune var tildelt Global Recognition Award fra den internasjonale Stafett for livet-stiftelsen, for sin ekstraordinære innsats for Kreftforeningens Stafett for livet i Norge. For sin imøtekommenhet, positivet, stå-på-vilje og gjennomføringsevne. For alle dagene og ukene han hadde lagt ned av frivillig arbeid til tross for egen sykdom.

– Det bare rant fra meg da de kom med den prisen. Det betyr veldig mye for meg, sier Rune.

Kanskje betydde det like mye for Rune at begge jentene hadde lagt alt til side og aldri vært i tvil om å komme hjem og gjøre stas på faren denne helgen.

Det finnes en framtid

Med en usikker og uavklart sykdomssituasjon har Rune og Ellinor trådt til side. Nye, unge krefter har tatt over stafettpinnen, men de to fungerer gjerne som «seniorkonsulenter» hvis noen har spørsmål. De er begge glade for at Stafett for livet er i trygge hender og blir drevet videre med store ambisjoner. Selv har Rune ambisjoner om å leve et godt liv så lenge det pågår. Og et håp om at utviklingen innen ny behandling skal ta igjen hans egen sykdomsutvikling.

– Kreftsaken er en ekstremt viktig sak. Tenk å kunne vite en vakker dag at selv om du skulle få kreft, så finnes det medisiner som kan gjøre deg frisk. Det er en stjerne der framme. Jeg håper det vil skje.

På friidrettsbanen i Randaberg takker de nattlige turkameratene for turen og for praten. De synes det er fint dette her, at Kreftforeningen har fått på plass Stafett for livet. At det alltid er noen på banen for dem som er borte, for dem som strever, for dem som skal leve videre. De har begge en bør å bære, men akkurat nå er den litt lettere.

Og nå gryr det av dag i Randaberg.

♡

Foto: Desiree Photography Stavanger, Olaf Grodem samt private bilder