– Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg gått til legen lenge før

– Finn Arild, kuler i halsregionen tar vi på alvor, sa fastlegen og henviste ham til ultralyd.

Og med legens mistanke, snek uroen og alvoret inn over Finn Arild Moe Simensen (46) også. Da innkallingen til CT poppet opp på mobilen hans allerede dagen etter ultralyd, åpnet han Google og begynte å skrive i søkefeltet: «hovne lymfer, kløe, nattesvette».

Resultatet fylte skjermen med det samme: «Lymfekreft».

– Da ble jeg redd. Jeg husker at jeg tenkte: «Hvor lenge har jeg gått med dette?»

To nyheter, én god og en dårlig

Fem år etter er Finn Arild alene hjemme i eneboligen i Våler i Østfold. Kona Tonje er på jobb, de to døtrene på skole og i barnehage. Hverdagene for Finn Arild er roligere enn han skulle ønske. Jobben han hadde før han ble syk, i et støyende produksjonslokale i matindustrien, lar seg ikke helt gjøre lenger sånn som formen er etter sykdom og behandling. For Google hadde rett: Det var Hodgins lymfom, lymfekreft, stadie 2b. Kulen han kjente på halsen var bare én av en klynge med svulster. Etter seks måneder med cellegift, var han i prinsippet kreftfri i juni 2021.

Men kreftfri er ikke det samme som frisk, og livet er ikke som før. Nå sitter han ved spisebordet på det romslige kjøkkenet og tar oss med tilbake til en livsendrende telefonsamtale før jul i 2020:

– Legen ringte 17.desember og sa at han hadde to nyheter til meg. Den dårlige nyheten skjønte jeg allerede, det var kreft. Den gode nyheten var at den kunne behandles, og jeg ville bli helt frisk. Likevel føltes det som at verden brast litt, forteller han.

– Fryktet du for livet?

– Det er en tanke som dukker opp fort, ja. Samtidig kom jeg fort inn i et pakkeforløp og fikk tidlig håp om at det ville gå bra. Tårene som kom etter den telefonsamtalen, var faktisk av glede.

En fornuftig bortforklaring

Det ble en jul i kontrastenes tegn: Finn Arild og Tonje hadde invitert storfamilien hjem til seg på julefeiring, nå var de usikre på om de orket. Yngstedatteren var født i mars samme år, like etter at pandemien stengte landet. Det var hennes første jul, storesøster var blitt stor nok til å glede seg sånn skikkelig. Samtidig lå den som en klo i magen, tanken på den tøffe behandlingen som ventet like over nyttår. Gråten var aldri langt unna, særlig på kveldstid.

Og så var det den gnagende tanken om han kunne ha gjort noe annerledes …

– Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg ha gått til legen lenge før, konstaterer Finn Arild i dag.

Og dermed må vi tilbake til månedene i 2020, da symptomene kom snikende. For det er gjerne sånn det er med symptomer som dette: De slår ikke ned som lyn, lammer deg ikke fra et øyeblikk til det neste. Hvor sliten er sliten nok for et legebesøk? Er ikke alle småbarnsforeldre slitne?

Jeg er ikke en sånn mann som aldri går til legen.

– Faktisk har jeg gått hvert år etter at både pappa og broren hans fikk prostatakreft, fordi jeg ble anbefalt å ta årlige blodprøver. Etter at jeg begynte med det, har jeg tatt en telefon til legen hvis noe har føltes unormalt. Ikke sånn å forstå at jeg har vært mye redd, men jeg har sjekket det opp, forteller Finn Arild.

Det var altså ikke legeskrekk som stoppet ham, eller manglende kjennskap til fastlegen. Det var bare det at alt som plaget ham nå, hadde en fornuftig forklaring. Eller bortforklaring, om du vil.

Kul = legetime

Ja, så var han vanvittig sliten da de skulle male huset den våren. Det lignet ikke ham å sitte og se på mens Tonje svingte kosten! Hun jobbet i sin sedvanlige racerfart, mens Finn Arild måtte sette seg ned og ta pauser. Den tidligere fotballspilleren, han som alltid har vært litt hyper og likt å ha noe å henge fingrene i, strakk ikke lenger til. I tre–fire måneder var han rett og slett helt tom for energi.

Så kom kløen, spesielt på kvelden, og særlig under føttene. Men kløe var han ikke ukjent med, han hadde hatt atopisk eksem i årevis.

Og nattesvetten? Ungene hadde jo vært syke, han var sikkert smittet av ett eller annet barnehagevirus. Det måtte forklare det klissvåte lakenet han våknet på hver morgen.

Og sånn gikk dagene, ukene, månedene. Først i november dukket den opp, kulen på halsen. Sikkert forkjøla, tenkte han. Men hevelsen ga seg ikke, snarere tvert imot: Den kjentes fastere etter noen dager. Finn Arild så ikke kulen i sammenheng med slitenhet og nattesvette, han tenkte bare at den ikke skulle være der. Så han bestilte time hos fastlegen.

Og resten av historien kjenner vi.

Veien videre

Likevel stopper den ikke her. For livet, det skal jo leves videre, selv om det ikke ble helt som planlagt.

Finn Arilds plan virket enkel og grei: Kreft, behandling, jobb. Så han gikk tilbake i jobben som nestleder ved pakkeriet til Lantmannen, han trivdes jo der. Jobbet på som før, nøt å kjenne hverdagsrytmen. Helt til det smalt 18.mai 2022. Det var uvanlig varmt den 17.maidagen, han hadde gått i tog med ungene og vært med på alt som hører til, sånt betyr ekstra mye når du har kjent på din egen dødelighet.

Dagen etter våknet han til et kaos av støy i hodet. Han sammenligner det med det skurrende svart–hvitt–bildet som dukket opp på gamle tv–skjermer.

Og sånn har det egentlig vært siden.

Han har tinnitus, fatigue og nevropati.

Men det går bedre! Pausene mellom dårlige perioder blir stadig lenger. Før sommeren la han og legen en plan om arbeidstrening i høst. Så duppet formen litt igjen i sommer, men arbeidstreningen er bare utsatt, ikke avlyst.

Hverdagene går med til å trene når han orker. Den nye lidenskapen er golf, den har fått ham opp av sofaen. Ikke bare på grunn av det fysiske, det sosiale er vel så viktig. På golfbanen kan man snakke om det meste med de fleste.

Og om det er én ting han gjerne forteller, så er det dette:

– Jeg har snakket mye med venner om symptomene mine nå i ettertid, og flere jeg har snakket med sier at de aldri ville ha gått til legen hvis de opplevde det samme. Jeg håper vi alle har lært nå.